«Klart!» ropte Sarah. Mark, som akkurat hadde gjort seg klar til å rappellere ned den siste fjellveggen for dagen, stod avventende oppå den sikre fjellhylla de hadde hvilt på den siste halvtimen. Han kunne ikke noe for at han ble stående og stirre utover det åpne, majestetiske landskapet, mens sola sakte trakk seg mot horisonten, og det blodrøde lyset spredte utover Rocky Mountains bratte, brune fjellsider. Vinden hvisket forsiktig til Mark, mens lukten av våt jord snek seg forsiktig langs bakken, og en fredelig stemning krøp inn over ham.

 

«Kommer du?» hørte han Sarah rope nedenfra. Mark nikket, så raskt ned mot sikkerhetsknuten han hadde laget, og hoppet forsiktig ut fra den lille fjellhylla. Han kom på hvorfor han elsket nettopp dette; etter å ha slitt seg oppover fjellside etter fjellside, og praktisk talt kjempet mot tyngdekraften, kunne han etterpå kjenne lettelsen av å kunne kaste seg utfor, og kjenne lufta suse rundt ørene sine. Fjellsida var hard mot føttene hans, der han sparket fra, og det tok ikke lang tid før han endelig var nede hos Sarah igjen.

 

Mørke skyer seilte inn mot dem fra øst, med budskap om regn, og kanskje et aldri så lite tordenvær. Mark og Sarah pakket ned klatreutstyret. Sola hadde nesten gått ned bak horisonten, men de måtte fortsette.

 

«Vi har fortsatt en til to kilometer igjen før vi er fremme, og de skyene ser ikke bra ut. Er du snart klar?» spurte Sarah, og slengte et bebreidende blikk mot Mark, som brukte lenger tid enn vanlig på å pakke sekken. Han slengte sekken på ryggen, gikk et par skritt fremover, og nikket til Sarah som bekreftelse.

 

De gikk bortover det steinete terrenget i stillhet, mens himmelen gradvis ble mørkere. Foran dem kunne de skimte en liten fjellknaus, som stod i direkte kontrast med silhuettene av de høye fjellene rundt dem. Mark var ikke helt sikker på hvor de var, men han var ganske sikker på at de var i en dal, ganske sentralt i Rocky Mountains.

 

En liten dråpe traff Mark forsiktig i nakken, og rant forsiktig ned i softshell-jakka hans. Dråpen advarte ham mot det han må visste var uunngåelig. På et øyeblikk ble lufta fylt av lyden av vann som treffer bakken. Regnet var helt annerledes enn det regnet Mark hadde opplevd tidligere; dråpene var store som druer, og falt med en tyngde som fikk dem til å sprekke mot bakken, og sprute søle overalt. Ikke noen av klærne de hadde på klarte å stå imot regnet de stod ovenfor, og bare noen få sekunder etter de hadde begynt å løpe var klærne våte helt inn til kroppen.  

 

«Inn her!» ropte Sarah gjennom regnet, og dro Mark forvirret mot fjellknausen de hadde betraktet tidligere. Tankene fòr gjennom hodet på Mark, og han rakk akkurat å konkludere med at Sarah måtte vite om en eller annen hule i nærheten, før han ble dratt inn i mørket. Mark hørte to raske «klikk», og den lille hulen de befant seg i ble lyst opp av et par kjemiske lykter. Sarah knakk opp en til, mens Mark så på henne i åpenbar beundring. De kunne fortsatt høre regnet plaske ned utenfor, men de våte, kalde menneskene som befant seg i hulen brydde seg ikke lenger.

 

«Vi må skifte klærne raskt, for å unngå å bli for kalde. Etter vi har lagt dem til tørk fyrer jeg opp primusen, og du gjør klar soveposene, greit?» utbrøt Sarah, litt skjelvende i stemmen på grunn av de våte klærne. «Greit» bekreftet Mark. De følte seg betydelig bedre med tørrere klær på, selv om også de hadde blitt litt fuktige av regnet. En stund etter satt begge rundt primusen, og spiste hver sin bolle med turmat. «Vel, slik er elementene» sa Sarah. «Ikke kan vi kontrollere dem, og når de først går inn for å skade, så skader de. Vi må bare prøve så godt vi kan å beskytte oss mot dem» fullførte hun. Mark nikket, men var ikke sikker på om han virkelig hadde forstått. «Vel, jeg går og legger meg» sa han kort, og la seg inn i soveposen.

 

Mark lå stille i soveposen, han trodde han skjønte det, det Sarah hadde sagt. Han lå og hørte tordenskrallene riste i veggene, mens han selv grublet over hvor mye været hadde å si for hva de gjorde; regnet det måtte de finne ly, og snødde det måtte de holde seg varme. Han ble liggende og gruble videre, mens regnet fortsatt pisket ned, og vinden ulte i hula. Rundt ham var lyset falmende, mens lyktene holdt på å slukne, og månen så vidt sendte sitt lys gjennom et lite hull i skydekket.

 

«Jeg klatrer først i dag» sa Mark bestemt. Sola skinte på himmelen, og det var få spor igjen etter gårsdagens uvær. «Greit, men da må du være forsiktig» svarte Sarah ertende. Dette skulle være deres siste tur opp i fjellene, før de begynte på hjemturen. Mark pustet dypt inn, og begynte på turen opp. Han klatret tak for tak, denne gangen var det mye lettere enn tidligere. En halv time senere i tid, og i krefter, nærmet de seg toppen.

 

Mark stoppet og så bak seg. Sola stod midt på himmelen, og fikk fjellene til å kaste mørke skygger ned i dalene nedenfor. En liten elv snodde seg gjennom landskapet, og gravde seg grasiøst ned i jord og berg. Det glitrende sølvsløret som lå over elva ga liv til sine omgivelser, og hvor enn den gikk fulgte et spor grønt spor av planteliv. Mark kunne nesten se for seg en hjort bevege seg.

 

Hadde Mark hatt muligheten, hadde han blitt der mye lenger, og vært vitne til enda flere fantastiske omgivelser, men han ble rett og slett ikke gitt sjansen. Under seg hørte han fjellet gi etter, og med ett kjente han at han ble rykket ut fra fjellet med voldsom kraft. Sarah som var festet i ham hadde rast utfor fjellet. I noen sekunder mellom liv og død, kjente han at han var i fritt fall. Selv om det bare var snakk om noen sekunder før tauet som var festet i fjellet ville rykke ham tilbake til virkeligheten, følte han det som om han var frosset fast i tiden. Mark fikk tid til å sette sitt liv i perspektiv, og så hvor lite han kunne gjøre for å hindre Moder Jords vilje, naturkreftene.

 

Mark kjente et kraftig rykk. Han så ned, og kunne ikke tro det. Han var lettet; lettet over at de fortsatt levde, lettet over at bolten i fjellet holdt. Sarah hadde kommet seg opp på en større berghylle, og Mark kom like etter. «Vel» sa Sarah. «Moder Jord er virkelig lunefull, eller hva?» spurte hun videre.

 

Mark svarte ikke, han følte bare en slags ærefrykt, når han så hvor små menneskene egentlig er i forhold til resten av verden, og han visste at dette ikke bare skulle være en forbigående erfaring, men en livserfaring.