Det gjaldt liv eller død! Jeg MÅTTE overleve!

Jeg så den store, mørke skikkelsen komme over meg. Jeg følte meg mindre enn noen andre på hele jorden. Jeg var like hjelpesløs som et støvkorn på vei inn i støvsugeren, og følte meg mindre enn verdens minste ert. Jeg krøket meg sammen som en liten ball og samlet alt jeg hadde igjen av mot og løp av gårde. Jeg spurtet av gårde i en fart som føltes som lynets hastighet. Jeg var hjemme hos mamma på rekordfart, og begynte plutselig å lure på om jeg var et lyn. Jeg fortalte mamma alt, og hun trøstet meg. Jeg klarte ikke å sove inne på mitt eget rom den natten, jeg var altfor redd for at den mørke, store skikkelsen skulle komme tilbake. Det endte med at jeg fikk sove inne hos mamma. Jeg var ikke redd når jeg var inne hos henne. Hun støtter meg, og forstår meg.

Neste dag fulgte mamma meg nesten helt fram til skolen. Jeg ville ikke at de andre i klassen skulle se at mamma fulgte meg til skolen, da kom de helt sikkert til å mobbe meg. De gjorde det med Line; mobbet henne fordi de hadde sett at moren hennes hadde fulgt henne til skolen. ”Mamma-dalt, mamma-dalt!” hadde de ropt etter henne overalt. Ikke nok med det! Vi gikk i første klasse den gangen, Line hadde begynt å gråte, og de ertet henne for det også. Jeg hadde trøstet henne, og de andre begynte å spørre meg om hvorfor jeg gadd å trøste den ”grineungen”. Jeg svarte det at jeg syntes synd på henne, og at det ikke var hennes feil at moren hennes insisterte på å følge henne til skolen første skoledag. Tilslutt kom hun over det; brydde seg ikke om dem og overså dem totalt. De ertet henne ikke mer etter det.

En dag skulle jeg til butikken for mamma. Hun sa at hun skulle gå et stykke bak meg sånn at hun kunne ordne opp hvis den mørke skikkelsen kom en gang til. Den kom heldigvis ikke. Hvis jeg skulle til butikken heretter, så gikk jeg alene.

Neste dag når jeg gikk til skolen så jeg den. Den så heldigvis ikke meg; den holdt på med en annen. Nå så jeg hvor hjelpesløs jeg egentlig hadde vært, og hvor liten jeg hadde vært. Jeg ville hjelpe, men jeg kunne ikke; skikkelsen var altfor stor. Hvis jeg skulle hjelpe ville jeg være som en maur i slåsskamp mot en elefant. Da jeg kom på skolen så jeg med en gang at det var mange borte. Jeg ble veldig redd. Jeg kjente at hjertet banket fortere og hardere. Tenk om så mange var tatt av skikkelsen! Jeg skyndte meg inn og så at alle var der unntatt Line. Heldigvis sa Kamilla at Line var syk. Jeg kjente lettelse komme innover meg som en svak vind.

Resten av dagen gikk som normalt. Når skolen var ferdig gikk jeg hjem sammen med Julia. Vi gjorde lekser sammen og hun overnattet hos meg. Vi lå og pratet til langt på natt og det var da hun fortalte meg det. Det var hun som hadde blitt angrepet av skikkelsen i dag. Jeg fortalte at jeg også hadde blitt angrepet av den. Vi lå og pratet om hvordan det var å ligge der og samle alt motet. Og om all stoltheten man har etter å ha vært så redd.

Jeg var glad for at jeg hadde funnet en som også hadde blitt angrepet av skikkelsen. Det var mye lettere å snakke om det da. Vi sovnet etter hvert, og våknet langt ut på dagen, det gjorde ingen ting for det var helg. Da vi hadde stått opp og spist frokost, fortsatte jeg og Julia å snakke om skikkelsen. Vi lovet og si i fra til hverandre hvis vi ble angrepet flere ganger.

Rett før Julia skulle hjem stanset hun i døren, og sa hun; ”det er ikke bare, bare å være en mus!”