”Hva i all verden skal jeg gjøre da, jeg har da annet å bruke tiden til enn å rote opp igjen en sak som er avsluttet og henlagt forlengst”. Mr. Reeves snurret den røde kontorstolen med dens gullbroderier mot vinduet sitt i annen etasje, og så ut over en folksom Victoria street i London. Det var ved lunsjtider en overskyet, kald og tørr septemberdag i 1928. Folk der ute på gaten skyndte seg tilbake til jobben, etter en liten matbit på en av de mange små koselige kafeene. Reeves selv hadde, om ikke det var naturlig, en klar favoritt: Bitaque. En fuktig, varm, roseduftende atmosfære, Full av eføy-grønne fløyelsbenker og tilskjærte eikebord. Mer i egen klasse, hvorfor ikke kalle den en ”nostalgisk plantekafé”.

Han fikk lyst på noe å drikke, og ville helst avslutte telefonsamtalen snarest mulig. ”Vet du hva, mrs. Mc Gowan, dersom du har tid og anledning kan du da møte meg på Bitaque om et kvarters tid. Du bor ikke mer enn noen få kvartal unna her, etter hva jeg fikk med meg”. Han ventet utålmodig på svar, mens han opnet en skuff i skrivebordet og trakk frem en notatblokk og en svart penn. ”Du kan skjønne jeg har tid. Så da kan jeg ta med brevet så du fikk sett på det?” Stemmen hennes virket litt mindre stresset og frustrert.

”Ja gjør det du. Da ses vi. Adjø så lenge.” Han la på røret med et sensasjonelt nys.

Reeves tok stokken sin, den svarte frakken og forsvant ut gjennom døren med en stil og fart som normalt sett ikke skulle tilhøre en 65 år gammel mann. Da han kom ned marmortrappen og ned i inngangshallen, kjente han en ufyselig kjølig vind som kom fra døren og fikk i gang en skjelving i ham, som i sin store helhet minnet mr. Reeves på at en vinter mot hans vilje var svært tidlig på vei.

Mr. Reeves satte seg til rette, med en varm kopp kaffe og en ny utgave av ’The Times’. Da han så vidt fikk starte på en artikkel om den store arbeidsløsheten i North Kensington, grunnet nedleggelse av den store tekstilfabrikken, stod en lyshåret, litt fyldig dame i slutten av 50-årene, med rød tweedjakke, matchende hatt og sko som passet til denne type kvinne. Hennes navn var mrs. Mc Gowan og hun satt seg selvsikkert og rolig ned på en stol, etter vennlig hilsing og tegn fra mr. Reeves.

”Ser man det, det var hyggelig du tok deg tid, eller det er nå mer et spørsmål jeg skulle stilt deg, eller hva?” Mrs. Mc Gowan la en skinnende svart veske fra seg på bordet.

”Jeg får si: jeg takker for oppmerksomheten du gir meg og min familie”.

Hun trakk frem et brettet brev fra vesken og langet det til mr. Reeves.

”Her er, som du allerede har blitt klar over, årsaken til at mine tvil om drapet på min mann har økt betydelig”. Mr. Reeves brettet ut brevet og leste inni seg:

Kjære Felicety

Jeg har vært gjennom en hel del denne tiden. Du må unnskylde meg, jeg håper virkelig du tilgir meg. For en ukes tid siden kom en mann inn til meg på kontoret mitt. Han ba meg forsikre en kasse ulovlig importerte diamanter som kom med flyet dagen etter, mot at jeg fikk noen hundretusen pund. Jeg skulle skaffe smuglerne summen penger lik diamantenes verdi. Jeg tenkte ikke noe, jeg så mannen holde rundt en pistol i lommen sin. Jeg sa meg straks enig, og tenkte at dette kommer sikkert til å gå bra. Om det gikk som det skulle og jeg gjorde som dem ville, var jo fortjenesten stor. Problemet er at jeg har ikke klart å skaffe penger, og nå er jeg svært ille ute. Jobben får jeg hvert fall ikke beholde.   

Din Arthur

”Er dette alt, det er ikke det at det er uinteressant, men har du funnet noe annet?” Han strakte brevet tilbake til mrs. Mc Gowan.

”Nei, ingenting annet, jeg fant dette brevet i en skuff på kjøkkenet da jeg skulle føye til noe på en handleliste i går, og jeg har aldri åpnet en eneste skuff på kjøkkenet før, derfor må det være en av jentene på kjøkkenet som har oppbevart det der. Molly, som styrer på kjøkkenet pekte bare på en skuff som etter den påskrevne lappen tilhørte Lucie, en av stuepikene. Jeg opnet og rotet rundt etter handlelisten. Jeg har ingen anelse om hvorfor dette brevet havnet der.” Hun så spørrende på mr. Reeves.

”Noen ville openbart at du ikke skulle få vite noe om det.” Han la avisen til sides og tok en langsom slurk med kaffe.

”Men altså, det du tror er at noen fra denne såkalte ligaen har myrdet din mann, men da må i hvert fall morderen ha kommet seg inn i leiligheten deres på et vis, for som du sa i telefonen ble mannen din drept på arbeidsværelset sitt”.

Det ble stille en stund før mrs. Mc Gowan svarte:

”Som du vet, ble min svoger hengt for drapet, etter fingeravtrykk på en tekopp som stod på Arthurs skrivebord. Det var liksom et godt nok bevis for at han hadde puttet gift oppi koppen, fordi etter obduksjon ble det funnet spor av giftstoffer i kroppen hans. Jeg fikk først vite at Arthur var død av Lucie, da hun kom hvit i ansiktet inn på badet for å fortelle meg nyheten.” Mr. Reeves lagde en grimase.

”Vet du hva, mrs. Mc Gowan, jeg tror du og jeg skal ta oss en tur hjem til deg. Her er det sannsynligvis noen som ville hjelpe, men det kostet likevel et liv for mye”.

Han reiste seg; og det samme gjorde mrs. Mc Gowan. Han ba om å få følge henne ut til en taxi, og de to gikk ut i den isnende kjølige vinden og inn i en sigarluktende taxi.

Mellom røde dobbeltdekkere og svarte taxier, før bilen stanset foran en dekorert trappeoppgang i Caxton street. Det to gikk opp i fjerde etasje, der mrs. Mc Gowan tok en nøkkel og låste opp døren sin. De kom inn i en ganske så stor gang, med noen klassiske møbler fra 1800-tallet, og et vakkert rosemaleri i taket, der selv lysekronen var formet som en lilje.

En tjenestepike, vel i trettiårene, ba om jakkene og viste veien til stuen, før hun neiet og forsvant ut en dør til venstre i gangen.

Stuen var stilren, og etter mr. Reeves blikk, var alt helt perfekt. En hel del salonger, i alskens farger og fasonger, to peiser og en kakkelovn ragende i hjørnet helt til venstre. Vinduene var høye, og en kunne faktisk se hele kuppelen på st. Peters katedralen. En helt alminnelig overklassebolig i London.

Damen som tok imot dem, kom inn i stuen med et fat kjeks og to kopper rykende varm nypete. Dem satte seg ned i en rød salong, på hver sin side av bordet.

”Ah… en av mine favoritter” mr. Reeves henviste til teen. Tjenestepiken med det lange svarte håret, og de brune øynene svarte med en beskjeden takk og gikk i retning kjøkkenet.

”Vet du når din mann leverte dette brevet. Vi vet at det var en fredagskveld den 8. mars dette året Arthur ble myrdet”. Han visste sannsynligvis svaret på det første.

”Nei, jeg har ingen anelse. Men det kan vel ikke være så mange dager før fredagen, eller kan det?” Hun tok en kjeks og så spørrende på mr. Reeve`s tvilende uttrykk.

”Jeg tror dette brevet ble levert nettopp på Fredagen. Er det mulighet for å få snakket med Lucie?” Han kikket i retning kjøkkenet.

”Ja hun er på kjøkkenet, hva pønsker du på?” Før hun fikk svar reiste mr. Reeves seg, og gikk mot døren til kjøkkenet.

”Jeg må ta en liten prat med henne; eller ikke så veldig liten tror jeg.” mrs. Mc Gowan følgte etter med sine svarte høyhælte sko fortsatt plantet på føttene.

Et stort kjøkken var det, i midten var det en stor ”øy” med to vasker og allting.

Tre damer var til stede, og alle tre så forunderlig på den nokså uvanlige inntredenen.

”God dag frue, hva ønsker hun?” sa hun som så ut til å være sjefen på kjøkkenet, en korthåret godt erfaren kvinne (hvert fall når det gjaldt ferdighetene hennes på kjøkkenet) i 60-årene. Hun var lite mager, men så var hun da svært hyggelig og omtenksom. Navnet hennes var mrs. Wollerth

”Dette er privatetterforsker mr. Reeves, han vil gjerne ta en prat med deg Lucie.” mrs. Mc Gowan pekte på piken i 20-årene som stod til venstre for Wollerth i midten. Reeves gikk sakte bort til henne og bukket forsiktig, han smilte.

”Etter videre grublereier om det som skjedde her for fem år siden må jeg be deg om en prat, dersom du ikke har noen spesielle innvendinger.”

Lucie var en hvit, langhåret jente, med blå øyne og hun var veldig lang og slank. Det var gått fem år siden herren i huset ble myrdet, og da var hun bare 18 år. Nå var hun likevel en ung og nervøs pike.

Mr. Reeves satte seg ned på en av krakkene rundt ”øya”, mens de andre stod stokk stille. Etter det mismodige ansiktsuttrykket til Lucie, fant Reeves det riktigst i å gå varsomt fram til og begynne med.

Han viste henne brevet, og en kunne se hun ble mer urolig.

”Det var du som tok brevet Lucie?” Han kikket på henne sympatisk.

”Jeg ville bare gjøre slik at fruen ikke skulle bli mer lei seg.” Hun fikk en glans i øynene som skinte i det kraftige, bleke lyset utenfor.

”Du -” Reeves pekte på mrs. Wollerth. ”- hvor gikk Lucie før hun sa fra til mrs. Mc Gowan” Han byttet sittestilling og kastet et blikk på den unge lyse kvinnen.

”Hun gikk inn den døra der.” sa hun, og pekte på en dør i enden av kjøkkenet og til venstre. Reeves reiste seg og mrs. Mc Gowan viste vei inntil et rom, som etter et øyekast måtte være biblioteket. Rett frem var en bred åpning som førte rett inn til skrivebordet og arbeidsværelset til Arthur Mc Gowan.

”Du må fortelle hva som skjedde videre Lucie.” Han beveget seg sakte mot den brede åpningen. Lucie stod i midten av rommet, omkranset av høye hyller fylt opp med bøker med vakre og gamle innbindinger.

”Jeg skulle gå og spørre mr. Mc Gowan om han var ferdig med teen sin, men så stoppet jeg brått opp i åpningen der, og… og…” Hun stoppet helt opp, kikket på mrs. Mc Gowan, og tok mot til seg.

”Mr. Mc Gowan satt i stolen sin, og plutselig så jeg han tok hånden sin opp mot munnen, så tok han tekoppen og helte i seg innholdet. Etter et par sekunder falt han over ende, og… og… han var død…” Mr. Reeves hadde lyttet og samstundes undersøkt værelset der selvmordet ble begått.

”Nå kan jeg gjette, og feil tror jeg det ikke er.” Reeves snudde seg og gikk inn i biblioteket.

”Det du gjør er å gå ut døren til høyre for deg, så går du inn til soverommet til din herre og frue fordi du vet at mrs. Mc Gowan er inne på badet. Du ser dette brevet som ligger formentlig alene på et bord, du snapper det i lommen etter å ha skumlest og deretter går du inn til fruen for å fortelle at hennes mann er myrdet.” Han tok en liten pause og begynte å gå sakte att og fram på gulvet.

”Du løy til henne, nettopp på grunn av brevet. Du ville ikke at mrs. Mc Gowan skulle få vite mordets sannhet, du trodde det var en tjeneste å ikke si noe, av den grunn at da ville ikke mrs. Mc Gowan gå rundt og tro at hun hadde gjort noe galt i ekteskapet og at hennes mann hadde bedratt henne i noe kriminelt.”

De fire personene som hadde lyttet fikk fullstendig ulike ansiktsuttrykk; den ene ble helt hvit, en annen forferdet, en sjokket og en spørrende.

”Du… du… hvordan fant du ut dette?” Lucie var redd av seg, og fikk det vanskelig med å snakke.

”Vel…” mr. Reeves spaserte mot damene med et litt tilfreds uttrykk.

”Som allerede nevnt fikk jeg en oppfatning av saken, men det var to og ikke denne ene. Den andre vil jeg ikke beredte om nå, men du kan jo tenke deg selv hva som kunne være årsaken til drapet.” Han så bort på Lucie med et lurt smil der hun fortsatt stod stille midt i biblioteket.

Hun fikk en klump i halsen og sa med lav stemme: ”Du trodde det kunne være meg, ikke sant?” Reeves nikket forsiktig.

”Når du fikk vite at svogeren til Felicety, mr. Bollingham ble henrettet, ble du totalt sjokket, og det var derfor du ikke sa noe som helst i ettertid, fordi du var redd det samme skulle skje med deg.” Damene hadde fortsatt ingen fornemmelse om hvordan den opprømte mr. Reeves hadde klart å nøste opp hendelsen akkurat slik den gikk for seg. Mrs. Mc Gowan stirret rett frem og måtte til slutt sette seg ned i en stol. Den svarthårede stuepiken og mrs. Wollerth stod ved siden av hverandre ved døren til kjøkkenet, stille og uten tegn til rørighet.

”Kommer jeg i fengsel nå.” kom det i en engstelig tone fra Lucie.

”Jeg kan ikke si noe sikkert, men etter hva jeg har hørt og funnet ut til nå, vil det sannsynligvis bli rettet en videre granskning.” Han så alvorlig ut.

”Fredagen dette skjedde var svogeren med kone og barn her, ikke sant. Men da vi to gikk opp trappen her sa du at de var i stuen hele kvelden og vi har dere som vitner for at de virkelig var der hele tiden -” han pekte på de to bak.

”Saken må likevel bli ettersøkt videre, noe som jeg selv ikke tror er nødvendig.” Han var så sikker nå fordi bare den måten Lucie oppførte seg på viste til at hun snakket sant.

”En vi har glemt er deg mrs. Mc Gowan. Men dersom du tok livet av din egen mann, må det ha rablet fullstendig for deg, når du da etter fem år ringer frustrert etter brevfunnet og insisterer på å få meg til å løse saken.” Reeves må også sette seg ned, og han siger ned i en skinnsofa parallelt med mrs. Mc Gowans stol.

”Da du mrs. Mc Gowan fortalte at det var i Lucies skuff du fant brevet, dro jeg en linje fra denne opplysningen og frem til da Lucie går gjennom soverommet og inn på badet for å fortelle mrs. Mc Gowan dødsnyheten. Jeg puslet ikke sammen denne løsningen før vi gikk inn her for et kvarters tid siden.” Han smilte til mrs. Mc Gowan og sannelig kom det en aldri så liten varme over hennes munn også.

”Hvorfor… hvorfor skulle han ta sitt eget liv?” Hun sa det i en motfallen tone til mannen kledd i brun dress.

”Vel… det er sannelig ikke lett å vite, men brevet sier da en ting; han var feig.” Lucie stod i åpningen til arbeidsværelset og myste inn.

”For min del tror jeg denne saken er over. Dere har vel en hel del ubesvarte spørsmål, alt kan ikke jeg svare på, men så må da en etterforsker få ha noen hemmeligheter.” Han reiste seg, takket for seg og sa han skulle kontakte rettsvesenet. Mr. Reeves kunne ikke dy seg, og tok et siste mistenksomt blikk inn i rommet til mr. Mc Gowan før han nok en gang stod ute på gaten i en ufyselig kulde.

Han bestemte seg for å bite seg i det og bruke gangfeltet på veien tilbake til kontoret; litt mosjon hadde han bare godt av.

Stakkar Lucie, tenkte han da han passerte en mor og sju påhengende barn. Hun kommer sikkert til å gjøre noe dumt nå, mest sannsynlig er det at hun vil rømme sin vei.

Dagen etter stod det i avisen med stor svart skrift: ”En 24 år gammel kvinne er forsvunnet. Ta kontakt ved funn.”

Vel, en kan jo si hva en mener, og om mr. Reeves virkelig gjettet riktig av det som skjedde i en leilighet for fem år siden, med så smått med opplysninger, bør det merkes at etter en karriere på 45 år som etterforsker er hodet ganske trøtt og vil løse en sak så fort som overhodet mulig. Et pensjonisttilvære blir det i midlertidig intet snakk om hos den gemyttlige mr. Reeves…