Støv, sand og småsteiner ble løftet opp, bare for å legge seg som et teppe over resultatet igjen. Hele smuget luktet av støv, varme, skitt og ferskt blod. Jeg var blitt dyttet, eller rettere sagt slengt mot veggen, der jeg satt sammenkrøpet i fortvilelse. Jeg prøvde å samle meg sammen, sette sammen alle de knuste bitene, en etter en. Alt syntes krystallklart gjennom de oppsperrede øynene mine, men alle lyder var dempet. Bare lyden av min egen rasende, tunge pust og bankende hjerte nådde ørene mine, der de etterlot seg et rungende ekko.

Eksplosjonens enorme rabalder og den etterfølgende stillheten frøs tankene mine sammen om denne unike begivenheten som ellers var helt vanlig i Pakistan den dag i dag. En bombe eksploderte i den ene delen av landet og rammet en liten del av befolkningen, mens folk på den andre, uberørte delen, trakk bare på skuldrene, sa et eller annet trøstende ord, mens de fortsatte med sitt.

Stillhetens murer ble nok en gang gjennomsprengt av urovekkende kaos og bråk. De rammede ble løftet opp på traller, som deretter ble trillet inn i sykebilen. Sterke armer løftet mitt slappe legeme, og det var da jeg kjente smerten, som tvang et hjerteskjærende skrik fra mitt indre bevissthet. Den sårede delen av kroppen min, det vi si underkroppen, var som en slukende flamme, som slikket seg oppover mot hodet, og etterlot seg en verkende hodepine.

Flere titalls sykepleiere tårnet seg over meg, mens de stelte samtlige sår på kroppen min. Nåler ble stukket inn over alt, og det var synet av dem som til slutt fikk meg til å slukne.

Det ene benet mitt ble lammet for alltid, jeg kunne verken føle smerte eller velbehag. Jeg verken sørger eller fryder meg over det, slik mitt folk verken smiler eller gråter over hver lille bombe som eksploderer i landet. Det føles som om hver del av landet blir lammet, en etter en. Jeg er redd at det snart vil bli lammet til de grader at det vil verken føle smerte eller velbehag, gråte eller le, heller ikke sørge eller fryde seg over ytterlige begivenheter.