Hun sank sammen langs badekarkanten mens hun stirret på det lille plusstegnet. Ikke tale om! Det måtte være noe galt med testen. Hun kunne ikke være gravid! Hun som alltid hadde vært så forsiktig,- det hadde aldri vært noe tull med henne. Og nå; gravid? Med en gutt hun ikke husket navnet på engang? Dette kunne ikke hende. Det var en vond drøm, ikke noe annet. Men klypet i armen gjorde virkelig vondt, og når hun kikket ned, så hun de små røde merkene blekne på huden.

Legen hadde sagt at hun var 10 uker på vei. 10 uker. Ikke rart hun hadde vært så kvalm i det siste. Ikke rart det virket som hun hadde lagt på seg. Hun kjente nummen i kroppen. Det var som om alle følelser hadde forlatt henne. Hun kjente ingen frykt, ingen redsel, bare en iskald strøm gjennom henne. Hvordan hun kom seg hjem, ante hun ikke. I tåke hadde hun kjørt hjem, parkert bilen i oppkjørselen og låst seg inn i huset.

Da moren hennes kom hjem satt hun fremdeles og glodde blindt på den svarte tv-skjermen. Hun bare gryntet svar til de vanlige spørsmålene; ”hvordan har du hatt det i dag, da? Bra?” og ”er det ikke fint vær ute? Ingen tvil om at sommeren nærmer seg.” Moren forventet egentlig ikke noe svar, så hun slapp lett unna med et flatt ”mhm…sommer, ja. Bikini-tid…” ble nok ingen bikini på henne i år. Hva skulle hun gjøre?

Hun hadde fremdeles muligheten til å ta det abort. To uker hadde hun, på å avgjøre om hun virkelig ønsket å bli mor i en alder av 18år. To uker. Det var rart, for bare for noen måneder siden, hadde hun sittet sammen med en venninne og snakket akkurat om dette. Om at de absolutt ikke skulle ha barn enda, og hvis de ble gravide; - skulle de selvsagt ta abort! Men nå var det annerledes. Hun var gravid. Og det virket ikke lenger som en enkel avgjørelse.

Tanken ga gjenklang i hodet hennes mens hun pusset tennene, skiftet fra trang olabukse til vid nattkjole, og la seg. Hun kunne ikke beholde barnet. Hun var jo knapt nok voksen selv! Hvordan skulle hun , som ikke var i stand til å holde rommet sitt ryddig, klare å ta vare på et barn? Om hun hadde vært fem år eldre, så kanskje. Men hun skulle ta utdanning, hun skulle oppleve verden, få seg en spennende jobb; - alle disse tingene skulle hun gjøre før hun fikk barn. Selvsagt måtte hun fjerne barnet.

Hun hadde hørt altfor mange historier om unge jenter som var gravide, fikk barnet, og ødela livet sitt. De mistet vennene sine, hoppet ut av skolen, ble feite, ensomme og utslitne. Det skulle aldri skje det samme med henne! Hun skulle ringe i morgen. Bestille time, det var fortsatt mulig å bli ferdig med det. Så kunne hun fortsette å forberede seg til eksamen. Ikke noe problem…

Tre uker senere satt hun på skolen og skrev diktanalyse. Diktet handlet om en gravid kvinne. Kvinnen i diktet kjente forsiktig på den lille, runde kulen på magen sin ”det heter ikke: jeg – nå lenger. Heretter heter det: vi ” hun smilte; - du og jeg lille menneske, du og jeg.