Et mord i natten?
Handler om tre venner. Alt er ikke som det skal være med en av dem...
Karakter: 6 (hjemmestil)
Vannet lå mørkt og stille, like stille som for syv kvelder siden. Trærne sto, høye og dystre, og hang med greinene sine. Hang ned mot meg og ville ta meg. Lyset fra den enslige lyktestolpen kastet et oransje skjær over vannoverflata og lagde skygger av trærne. Mørket la seg over himmelen og en iskald vind fikk meg til å trekke jakken tettere rundt meg. Det lange rødbrune håret mitt la seg vennlig over ansiktet, som for å trøste, men jeg bare kastet det brutalt vekk. Trøst. Hvem ville vel trøste meg? Etter det jeg og kompisen min hadde gjort? Eller ikke gjort.
Skyldig. Det ordet hadde klirret inne i hodet mitt så lenge nå at det var blitt et ord jeg virkelig hatet. Skyldig for hva da? Det jeg og Tim hadde gjort, eller ikke gjort. Hvorfor kunne de ikke la oss være i fred? tenkte jeg sint. Vi hadde skyldfølelse nok om ikke alle skulle være imot oss. Venner og bekjente. Folk vi ikke kjente som bedømte oss. For å kunne være alene, satt jeg på ulykkesstedet, på den store, vaklende bryggen, for å prøve å samle tankene mine bedre, få oversikt. Tim, stakkars, han hadde ikke klart å gå ut av huset engang. I løpet av den siste uken var han blitt en einstøing. Han gikk ikke ut, for han klarte ikke å møte alle som så ned på ham, akkurat som de så ned på meg. Som om vi var noe dritt som de ikke tålte synet på. Men vi prøvde! Vi prøvde, men hun ville ikke. Det gikk ikke. Hun ville bare ikke.
Tim klarte ikke engang å møte familien sin. Ikke jeg heller, for den saks skyld. De ser alltid så rart på meg. Ingenting blir sagt, for det er aldri noe å si. Hver dag hadde jeg bare tatt noen boller og gått ned hit til vannet.
I kveld blir det visst storm igjen. Bare at den stormen som kom for seks dager siden, holder fremdeles på inne i meg. Jeg prøver å legge dette bak meg, prøver å glemme, men dette kommer til å spøke for meg i mange år fremover. Hvorfor hadde jeg latt det skje? Hvorfor stoppet jeg henne ikke? Kanskje jeg er skyldig? Vel, medskyldig, på en måte. En ting er sikkert; ulykken ved brygga den natten jeg mistet vennen min, kommer jeg aldri til å glemme.
”Jeg stikker ut jeg nå, mor!” skrek jeg ut mot kjøkkenet da jeg stormet ned trappa til første etasje. På med jakke og sko, og en titt i speilet en siste gang for å se om jeg var ok. En jente med navn Tove, sånn ca. 165 cm høy, med rødbrunt hår, mørke øyne og rundt fjes stirret tilbake på meg fra speilet. Jenta i speilet hadde på seg en svart topp med kjettinger som hang og klirret fra skuldrene, et svart miniskjørt med flenge helt nederst, blåste det for mye, viste det veldig mye av rumpa hennes, nettingstrømper og svarte stiletter. Håret var rufsete. I ørene var det lange øreringer som rakte ned til skuldrene hennes. Sminken var, akkurat som klærne, utfordrende. Vanligvis kledde hun seg enkelt, men hun kunne vel gjøre ett unntak? Nå måtte hun, eller jeg, bare komme seg ut før moren oppdaget henne.
”Hvor skal du hen, unge dame?” skrek mor tilbake. Puh! Hun ble på kjøkkenet.
”Jeg skal i selskap til en i klassen!” ropte jeg. ”Han har bursdag i dag!”
Tja, selskap og selskap, fru Blom. Det var jo en fest som visstnok skulle ta helt av, men han hadde jo bursdag så det var jo ikke totalt løgn.
”Ha det fint da!” ropte far.
I full fart smatt jeg ut døren med den svarte boblejakka mi for å dra på fest!
”Hei! Trodde ikke du kom jeg!” sa bestekompisen min, Tim, ertende.
”Ti stille du!” sa min andre bestevenn, Hannah, og slo Tim i armen.
Jeg måtte bare le. De flørtet så mye at en kunne virkelig lure på om de var kjærester. Men det var de ikke, og kom nok aldri til å bli det heller, om jeg kjenner dem rett.
Tim var lang og hengslete, med masse brune krøller og øyne like brune som håret. Han hadde et flott smil, som smittet. Han hadde bare kastet på seg mørke jeans og en hvit skjorte. Hannah hadde vært litt mer nøye med klærne. Hun hadde trange, mørke dongeribukser med forskjellige mønster nede på buksebeinet, og en kort dongeritopp med stropper rundt nakken. Den rakk så vidt til navlen. Det lange, blonde håret hadde hun satt opp i en elegant hestehale.
Høy musikk strømmet gjennom huset til han som hadde festen. Jeg fikk aldri med meg hva han het. Det var stort og trivelig, med berømte malerier og statuetter, ting fra Afrika og Asia. Foreldrene reiste ofte, så derfor gjorde sønnen akkurat som han selv ville.
Det var masse folk der, alle kledd for anledningen. Jentene litt mer pyntet enn guttene så klart. Folk danset, drakk øl, klinte både her og der, og alt det man gjør på en fest.
Etter et par timer med dansing og alt det der, ble vi lei, så vi stakk til en innsjø som ikke var så langt unna. Både Tim og Hannah sjanglet litt bortover, så de hadde drukket en del.
Vannet var mørk og stille. Trærne hang høye og vennlige. Lyset fra lyktestolpen kastet et oransje skjær over vannet og skygger fra trærne. Det var egentlig nesten litt skummelt. Det så ut til å brygge opp til storm. Svarte, tunge skyer kom mot oss, og gjorde himmelen mørk og dyster. Det var nesten som et varsel om en enda verre storm som ville komme, om vi ikke var forsiktige. Jeg slo tanken vekk. Hvorfor bekymret jeg meg sånn over å være forsiktig? Det måtte vi uansett, så vi ikke datt i vannet fra brygga. Jeg måtte bare passe på at verken Tim eller Hannah gikk for nær vannkanten. De hadde nok hatt litt for mye å drikke. Jeg hadde ikke drukket en hel øl engang, så ekkelt som det smaker, så jeg var mye klarere i hodet enn de to turtelduene som vaklet bortover mot brygga. De var ikke sammen, de bare flørtet veldig mye med hverandre. Noen ganger blir det veldig kvalmt, sånn som nå, og jeg hadde veldig lyst til å spy.
Det blåste veldig, og brygga vinglet i takt med vannets bølger som slo nesten rytmisk mot bryggen. Der gikk vi og satte oss. Det ble litt vansker, fordi det var jeg som måtte støtte vennene mine, siden de knapt klarte å holde balansen, men vi fikk det til.
Vi var en trio, og vi sto sammen i tykt og tynt. Var en av oss i trøbbel, var de andre på plette til å hjelpe. Ja, det var om vi fortalte det til hverandre. Venner kan holde ting for seg selv, for de har en stolthet som kan bli svekket om de innrømmer noe de egentlig ikke ville innrømme i første omgang. Om bagateller. Helt enkelt en bitte liten bagatell. Det var rart hvordan vi kunne fortelle hverandre alt mulig uten å bli flaue. Men så har vi jo kjent hverandre siden første klasse.
Mens vi satt der og holdt på å le oss fillette av en vits Tim nettopp hadde fortalt, hadde vinden stilnet, og alt var rolig rundt oss. Nesten litt for rolig. Stille før stormen, som man ofte sier. De tunge skyene var nesten over oss, men tordenen var likevel fremdeles veldig svak. I det fjerne kunne vi så vidt se et lyn flerre gjennom lufta.
Jeg begynte å bli litt redd. Ikke at jeg hadde noe imot litt tordenvær, det var bare det at jeg hadde ikke lyst til å være ute. Spesielt ikke her hvor det var åpent.
”Kom, så stikker vi hjem til meg,” sa jeg til de andre. Vi bodde bare en kilometer eller to herfra, så hvis vi fortet oss, kunne vi komme oss tørre hjem.
”Neimen, er du pyse?” spurte Tim ertende, med en slags gurglende stemme. Han så rart på meg, som om han ikke helt visste hvem jeg var.
”Jeg liker bare ikke tanken på å være ute i tordenvær, så ja, kanskje jeg er litt pysete.” Jeg sa det for å prøve å få det ut av verden. Men da begynte Hannah også. De ertet meg hele tiden, mens jeg prøvde å få dem med meg. Det var ikke så lett. Spesielt når Hannah plutselig sa at vi bare kunne gå i forveien. Da var det en varselbjelle som ringte inne i meg. Jeg visste ikke hvorfor, men gjorde jeg som hun sa, kom det til å skje noe. Og jeg hadde ingen planer om det!
”Nei, Hannah!” sa jeg strengt og med en myndig stemme. ”Du kommer med en gang. Jeg har ikke tenkt å la deg være her alene når du er full!”
Hannah ble litt betenkt, og tenkte seg litt om før hun svarte: ”Jeg vil være alene! Og du kan ikke si at jeg skal gjøre som du sier. Det er det ingen som har sagt. Jeg må være alene. Jeg må gjøre noe.”
Hun virket så besluttsom i stemmen. Det virket nesten som om hun hadde tenkt på dette lenge. Hva det var, visste jeg ikke, men jeg hadde lagt merke til at i det siste hadde hun stengt seg inne, vært mindre ute og kom med masse rare unnskyldninger for ikke å ha gjort leksene. Ok, hun er ikke en av de beste i klassen, men fikk som regel leksene ut av bildet for å gjøre andre ting. Så vi fikk alle en overraskelse da hun fikk stryk på den ene prøven. Hun hadde ikke lest eller noe. Tim og jeg hadde blitt bekymret for henne, men glemte det fort da vi alle ble invitert til fest hos en av guttene, den som var i kveld. Mange blir ofte veldig fulle på slike fester. Ingen av foreldrene får vite det, siden vi alltid kommer så sent hjem. De har jo enten lagt seg, eller ikke er hjemme.
Klesstilen hennes hadde også forandret seg litt. Hannah hadde en litt spesiell klessmak. Fargerike, skrikende topper og jumpere, og bukser i stikk motsatt farge. Hun er litt sprø, så det var jo ikke rart at hun kledde seg litt sprøtt. Men tidligere, da karakterene begynte å dale litt etter litt og hun trekte seg mer inn, begynte hun med klær som matchet i fargen. Farger som passet sammen. Det var ikke Hannah, så mye var sikkert. Flere ganger prøvde Tim og jeg å prøve å snakke med henne, men ville rett og slett ikke snakke med noen som helst, og i alle fall ikke oss!
”Kom igjen nå, jenta mi. La oss dra hjem til Tove,” sa Tim inn i øret på Hannah. Han hadde smyget seg bort til den blonde jenta som satt på brygge kanten og stirret i vannet.
Jeg hadde en rar følelse i magen fremdeles. Varselbjellen ville ikke slutte å ringe.
”Kom, Hannah,” sa jeg, og kom rolig mot dem. ”Vi kan gå hjem til meg, som Tim sa. Dere kan sikkert overnatte. Jeg skal være ærlig, jeg tørr ikke la deg være her alene.”
Sakte snudde hun hodet sitt mot meg. Blikket som møtte mitt, var tomt, men likevel en tristhet i dem, smerte. Ansiktet hennes var besluttsomt. Hva hun enn skulle gjøre, så skulle det gjøres, koste hva det koste vil! Sånn var hun. Hadde Hannah bestemt seg for noe, så skulle det gjennomføres.
Hun trakk på skuldrene.
”Jo, vi kan sikkert gå til deg,” mumlet hun.
Tim og jeg (eller meg for det meste) tok tak i armene til venninnen vår og heiste henne opp. Sammen vaklet vi mot fast grunn.
Plutselig helt uten forvarsel, dro Hannah seg ut av armene våres og stormet mot vannet det forteste hun maktet.
Tim og jeg så på hverandre, før vi satte etter henne. før vi kom fram til bryggen, hørte vi et plask! Hannah hadde hoppet ut i vannet!
”Hannah!” ropte jeg. Forferdet så vi på at venninnen vår svømte utover, som om hun ikke ville at vi skulle nå henne. hun kunne ikke ha drukket, for da kunne hun ikke svømt så bra som hun gjorde.
Et stykke lenger unna stoppet hun og snudde seg mot oss. Jeg var helt nummen. Jeg ante ikke hva jeg skulle gjøre. Men Tim lot til å vite noe jeg ikke visste, for han sa: ”Hvorfor, Hannah? Hvorfor?”
Jeg så så vidt at hun smilte i det oransje lyset og vinket til oss før hun forsvant under vannoverflaten. Luftbobler steg opp og brast, de siste livstegn fra vennen vår. Det siste vi så var ringene som bredte seg over vannet.
Legg inn din tekst!
Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Last opp tekst