Det hviskes i det fjerne. Tørre, sterile, og forvrengte stemmer som så vidt trenger gjennom til henne. Blant dem vingler det en pulserende tone som legger igjen et gjenklang etter seg. Et stikk etterfulgt av svie trenger seg gjennom øyelokkene i det øyeblikket hun prøver å bryte dem opp. Sprekkene i de uskyldige og engang myke lepper, knekkes opp. Hennes sandtørre hals, og munn trekker seg sammen, og gjesper etter fuktighet. En dempet og monoton mumling overdøver, for ikke lengre enn et øyeblikk, det knystende ekkoet i rommet.

Den klingende fremmedlyden i bakgrunnen markerer seg med ujevnheter. Flammene som hindret hennes syn svekkes. Lyset ovenfra er blendende, og en følelse av tomhet skremmer hennes stakkarslige nakne vesen. Øyene kaster seg rundt for å fange opp omgivelsene. Rommet som er fylt med abstrakte former, gjenspeiler denne kalde belysningen. Hun hører en klingring i det fjerne, etterfulgt av knasende dype fottrinn. En form tar plass over henne.

Hun puster og peser. Smertefulle åndedrag bryter seg gjennom de ørkenbelagte luftveier og tvinger frem en tåre. Hennes øyne, nå overflodne av redsel, gjenkjenner ikke ansiktet. Hørselen, enda ujevn, tyder ikke stemmen. En varm og beroligende røre omfanger hennes ansikt. Pulsen som synes å forstyrre den konstante og jevne ringingen i rommet roer seg.

Gjennom kaoset som fortrengte henne, fanger hun opp et ord. Den myke og omsorgsfulle tonen får stanset hennes tunge strev om luft. Igjen åpner hun sine øyer, og denne gang ser hun et vakkert ansikt, med gudommelige trekk. Hennes angst og frykt trekker seg tilbake. Hun strekker etter sine armer. De er tunge som bly. Den eneste respons er en fjern kribling i fingertuppene.

Hennes kropp syns å være tildekket i mer enn bare dynen. Smertene fra de tørr sprukne lepper er tydelige nok til å tiltrekke seg medlidenhet. Sugerøret sender vannet kvelende gjennom henne. Hun hoster forsiktig.

Armene som hun lengtet så etter, lettet ikke. Den fremmede kriblingen som hun hadde kjent var også tilstede ved hennes føtter. Hun så angstfull ut. Forvirret og frustrert over å ikke kunne tørke sine egne tårer, kaster hun blikket sitt på legen som står over henne. Legen trekker seg sammen, blunker dypt, og strekker seg etter mot i sjel, rister forsiktig med hodet, og sier; “Du har vært utfor en ulykke...”