Regnet hadde vært kraftig hele uken. Havet rundt den lille fiskerlandsbyen hadde aldri vært så høyt før.

«Havet krever et offer! En jomfru!» sa de eldste. Det var den gamle skikken folket hadde trodd på. Gi offergaver til gudene, ilden og havet. De som kunne skade mest. Et offer. Saraia var den eneste jenta i den lille landsbyen som var i den rette alderen. Bare jenter mellom femten og tjue vintre var bra nok. Hun hadde to eldre søstre, som bar i den rette alderen, men de var begge gift.

«Det kommer ikke på tale! Dattera mi skal ikke ofres!» Saraia lukket stille øynene, og lot de diskutere. Hun hadde ikke lov til å blande seg inn i de voksnes ting.

«Men et spedbarn er ikke godt nok, havet krever en kvinne!» de gamle sto på sitt, ville ikke gi seg. De kunne høre tordenværet langt unna. De voksne fortsatte å diskutere, så Saraia gikk stille ut av den varme, tørre hytta hun bodde i. Det var ikke mange hus her, seksten stykker til å sove i, tre til redskaper og et stort et til å spise i. Regnet fosset fremdeles ned. Tenk om det var sånn, da. At de må drepe Saraia for selv og overleve. Hun visste godt hva de ville velge. Det ville jo vært dumt, da. Om hun måtte drepes nå, som alt begynte å bli så moro! Hun var ikke ei lita jente lenger, seksten vintre var hun. Hun visste selv at kroppen hennes var en ung kvinnes. Hadde selv sett de blikkene mange av mennene hadde sendt henne før hun fikk en ny, videre kjole. Hun trakk pusten dypt, før hun gikk inn igjen.

Nesten alle så på henne idet hun gikk inn det lille forhenget som skilte stor-rommet med ytter-rommet. Noen med engstelse i blikket, andre med en sterk besluttsomhet.

«Vi har bestemt oss,» sa den eldste. Han fungerte som lederen i landsbyen. Saraia svelget nervøst, redd for hva som kom.

«Du skal selv bestemme hva som skal skje. Skal du ofres, så resten av oss overlever, eller skal du leve videre, til havet har drept oss andre?» han så på henne, hun så ned i gulvet. Kunne ikke tro at de ba henne om noe sånt! Og på den måten! Saraia prøver og finne blikket til pappa, de trygge, brune øynene. Men hun finner dem ikke.

«Dere kan ikke tvinge meg til det der!» hun snur seg rundt, og løper ut av døra igjen. Ut i regnet. Hun løper opp på høyden, hører så vidt noen rope navnet hennes. Hun blir gjennomvåt lenge før hun kommer opp. Midtveis går hun forsiktig ut på kanten, og ser ned i det sorte dypet. Hun vil ikke dette! Hun fortsetter oppover, til hun kommer til favorittstedet sitt i hele verden. Nesten øverst på høyden er det et tre. Dette treet er nesten brekt, og lener seg utover mot havet. Hun klatrer forsiktig opp i det. Setter seg med ryggen inn mot stammen, og tenker. Tankene blir mer og mer desperate, og tårene begynner å renne. Nede ved foten av høyden kan hun se flere menn. De leter etter henne. Her hun sitter nå kan de ikke se henne, med mindre hun selv vil det.

Tordenværet er rett ved siden av henne nå. De gamle sier at hvis du ikke kan telle til tre mellom lynet og smellet, burde du løpe inn. Saraia rekker ikke telle til tre. Ikke til to en gang. Det ser ut som om lynet går opp ifra bakken. Så knaker det i treet hun sitter på. Hun får en ekkel følelse av at noe er galt. Hun snur seg rundt, og ser bakken sakte forsvinne. Et redselskrik unnslipper henne, men det er til ingen nytte. Både treet og henne faller ut i det svarte, dype vannet. Hun rekker å se flammer oppe på høyden. Så blir alt svart. Havet har fått sitt offer.