Stemmen hennes var lav og mystisk. ”Hva skal jeg si…?”. Eldas dype, mørke blikk snurpet seg rundt magesekken min som en kald orm. Det gjorde vondt. Hårene reiste seg i nakken min, men jeg var ikke sint. Jeg var redd. Redd for Elda? Nei… men for hva hun kom til å si. Jeg visste godt hva hun skulle si. Det var opplagt. Hun hadde knapt møtt blikket mitt de siste dagene, og hun hadde kun svart på direkte spørsmål. Noe hadde skjedd, og jeg visste godt hva det var.

”Si det du må”, hvisket jeg med halvkvalt stemme. Hun satt der i sengen sin, med bena i kryss. Hun tygget tyggegummi med store munnbevegelser. Arrogant. Det var det hun var, utrolig arrogant. Hvorfor kunne hun ikke bare si det nå? Det var kaldt på gulvet hennes, jeg frøs på føttene. Hun skulle nok pine meg, det var det hun skulle.

Jeg stirret på munnen hennes. Den jeg gikk opp og igjen, og jeg kunne se hvordan tyggegummien endret form for hver gang jeg så den. Den ene gangen var den flat, andre gangen lang, så rund, så flat igjen, før hun snurpet munnen sammen og blåste den til en boble. Den var som Elda. Hun forandret form for hver gang jeg åpnet munnen. Den minste ting jeg sa, kunne forandre alt. Hvert ord var avgjørende. Jeg hadde valgt feil ord en gang for mye, og nå skulle jeg snart få svi for det.

Anklene mine begynte å kjennes stive, det var virkelig kaldt på gulvet hennes! Jeg følte for å røre på bena, men de var som frosset fast. Elda tygget hardt og taktfast på tyggegummien. Nå kom hun nok snart til å si det. Hun stirret intenst og utfordrende på meg. De mørkebrune øynene hennes syntes svarte i den dunkle belysningen fra nattbordslampen hennes. Pupillene var store som på en kampklar katt.

Jeg svelget hardt. Mon tro om jeg begynte brygge på noe, halsen kjentes så tørr. Da hjalp det i alle fall lite å stå her på det kalde gulvet til Elda. Hun satt der i sengen sin, med et teppe over skuldrene og hadde det helt sikkert varmt og godt. Hun og tyggegummien. Kunne hun ikke bare slutte å tygge, og heller spytte ut de ordene jeg ventet på?

”Kom hit og sett deg”, sa hun med ett, og klappet på madrassen ved siden av seg. Jeg stirret langt inn i katteøynene hennes, og rørte meg ikke. ”Kom og sett deg”, sa hun igjen, med en litt mer utålmodig røst. Jeg tok de to skrittene til sengen hennes i et fredelig tempo. Jeg prøvde å virke mest mulig avbalansert og rolig, hun skulle i alle fall ikke få tro det, at hun skremte meg. Jeg satte meg i sengen hennes, og inntok en så avslappet positur som mulig. Hun fulgte meg med blikket hele veien. Kanskje hun trodde hun kunne stirre meg i senk.

Hun la hånden sin på kneet mitt. Den var kald. Hun skulle slå opp med meg, det visste jeg. Skulle jeg virkelig la henne gjøre det? Hvorfor kunne ikke jeg si de viktige ordene, som ville veltet om livene våres atter en gang? Det så ikke ut til at hun klarte å si dem likevel, den feige katta. Dessuten var det jo bare dumt å være den som ble dumpa. Da ville jeg gå ut av kampen som taper. Hvem er det som taper mot en katt? En katt som tygger tyggegummi? Det ville være latterlig. Nå skulle jeg vise hvem som var mannen her. Jeg visste at alt dette var min feil.

Eller var det? Jeg kunne vel ikke noe for at jeg fikk prestasjonsangst. Hun burde skjønne det. Hun burde skjønt det den kvelden, hun burde støttet meg mer. Kanskje hadde jeg ikke trengt å si ”Nei” likevel, da hadde vi ikke vært i denne situasjonen nå. Tenk at et lite ord skal ødelegge så mye. Men nå angret jeg ikke lengre på at jeg sa ”Nei”. Møydommen skal ikke ende i fylla, det har jeg alltid ment.

Jeg formulerte setningen i hodet mitt, og møtte blikket hennes igjen. Men noe var galt. Blikket hennes var annerledes. Katten var borte. Jeg var ikke sikker på hva som var der nå. Hun tygget heller ikke mer, hun hadde nok svelget tyggegummien. Jeg ble klam. Jeg måtte si det nå, ellers kom jeg ikke til å klare det.

”Elda, jeg tror vi bør…”, jeg kunne ikke fullføre. Hun la to fingre over munnen min, og dyttet meg på ryggen ned i sengen. Jeg holdt pusten. ”Ja, jeg tror vi bør glemme det som ikke skjedde” sa hun. ”Det var min feil. Unnskyld. Du har rett, man skal ikke gjøre det den første gangen i fylla”. Jeg skottet skeptisk på henne. Hva mente hun nå, skulle hun ikke slå opp likevel? Jeg kjente med ett hvordan den sleipe ormen plutselig slapp taket rundt magen min, og jeg gispet etter luft. Hun slapp seg ned og la seg på magen min, mens hun holdt hardt rundt meg. Hun førte den ene hånden langsomt nedover siden min. Da hun kom til buksekanten, kjente jeg de kalde fingrene hennes mot huden min. De beveget seg mot sentrum. Jeg klarte ikke føle noe.

Jeg dyttet henne forsiktig over på siden, og reiste meg fra sengen. ”Hva er det?”, spurte Elda usikkert. ”Slutt å tygge tyggegummi”, sa jeg rolig, før jeg gikk ut.