Det er august. Skyene dekker himmelen med sin gråe, tunge og triste kropp. Regnet slår ned som blytunge steiner. Vi pleide å leke ute i slikt vær i timesvis da vi var små. Vi sprang rundt å plasket i alle de store søledammene. Når jeg lukker øynene kan jeg kjenne kriblingen i magen og smaken av søle. Det var alltid en spesiell følelse å leke i vann. Det var skittent, men samtidig så rent. Farlig, men allikevell så trygt og uskyldig. Som et barn.

Idag er det regn, men jeg kan ikke gå ut å leke. Huset ditt er rett over gaten, men jeg kan ikke se det. Likevel vet jeg at du er der. Du er altid der. Når jeg har det vondt trenger jeg bare tenke på deg for å lindre smerten. Men det vet ikke du. Du tror jeg ikke vet hva kjærlighet er. At sånne som meg ikke trenger en å ligge i armkroken til, en å kysse på, en som bare er min... Nei, jeg mener er vår. Det er det du tror, er det ikke?

Når jeg lukker øynene kan jeg se deg. Det er rart. Det er rart at man må lukke øynene for å kunne se, for å kunne tenke på det som er fint. Men slik er det. Og når jeg gjør det, da ser jeg deg. Du er mørkhåret, slank og med helt skjønne, isblå øyne. Å gud, du er så vakker. Men det vet ikke du. Og du vet ikke at jeg kan se din skjønnhet. For jeg har aldri sagt det til deg. Jeg har aldri anntydet at det er deg hjertet mitt banker for. At det er din feil at jeg lever. Det var DU som…

Den dagen trodde du at du så med åpne øyne. At du åpnet dem og så en helt ny side av verdenen. Men det var den dagen du lukket dem. Du stengte horisonten og sovnet. Etter den dagen trodde du at vi ble ulike, mens jeg endelig kunne se likheten.

Ting falt på plass for meg. Jeg lærte å sette pris på de små tingene. De som jeg tidligere ville gått forbi uten å blunke.

Hvis jeg lukker øynene på nytt kan jeg se det som skjedde. Ved å lukke dem kan jeg lettere stenge alt annet ute. Jeg husker det som om det var i går. Det var en søndag. Du og jeg skulle ut å leke i søla. Det regnet, akkurat som nå og vi kunne ikke vente et sekund lenger med å komme oss ut. Jeg må nesten le når jeg tenker på det. Klokken var bare ni på morgenen, foreldrene våre sov så vi kledde på oss selv og møttes ute på broen ved lekeplassen. Ikledd noe du påsto var en gul regnfrakk og røde støvler hoppet du rett utti dammen og falt. Fy, det må ha vært så utrolig kaldt. Det tok bare et øyeblikk før jeg hoppet etter og hjalp deg opp. Det var sånn vi var du og jeg. Når den ene falt strakte den andre ut en ledig hånd.

Men denne dagen, som begynte så selvstendig og fin, skulle snart ta en uventet og brå vending. På vei hjem gikk vi over den forbudte motorveien. Nei, det blir feil å si det sånn. Vi sprang alt vi orket over den forbudte motorveien. Men de korte bena sprang ikke fort nok og. Ja du vet selv hva som skjedde.

Etter den dagen trodde du jeg ble annerledes. Men du vet ikke at jeg er mer som andre nå enn før. At jeg er mer lik deg og alle andre enn dere er som meg. Det er rart. Det er rart at man ønsker å være lik andre, men ikke at andre skal være lik seg. Man vil ha en egen personlighet, en egen stil, men samtidig ikke skille seg ut fra mengden.

Jeg må igjen le når jeg tenker på hva de sa vi så ut som da bilen ble fjernet. Favoritt retten vår. To blodpuddinger med ketchup på. Svart og blodig. Hånd i hånd.

Jeg vet at du er utenfor nå.

Jeg kan ikke se det, men føler det. Gjennom vinduet.