Gravemaskinen sto klar på utsiden av det gamle falleferdige røde huset. Det var tidlig på morgenen. Sola hadde så vidt kommet opp bak fjellene. Arbeiderne hadde ennå ikke kommet på jobb.

Det gamle røde huset hadde vært tema i mange diskusjoner. Skulle det rives..? Eller skulle det bevares? Nå var avgjørelsen endelig tatt. Historien bak huset var tragisk. Mange ville slette det med jorden for å bli kvitt de grusomme minnene. Noen ville at huset skulle stå til skrekk og advarsel.

Klokken var halv 8. Arbeiderne kom frem til huset. En mann satte seg inn i gravemaskinen og var klar for dagens arbeidsoppgave. I det han skulle slenge skuffa inni veggen. Var det noe som stanset ham ikke fysisk, men… Han visste ikke hva det var. Han klarte liksom ikke å utføre jobben. Selv hadde han vært sterk motstander av at huset skulle stå.

Han fikk fornemmelsen av at det var noe galt. Det gikk mange tanker i gjennom hodet. Hva var så spesielt med dette huset? Det kjennes ut som om det vil fortelle noe. Dette var noe han måtte se nærmere på.

Han gikk ut av gravemaskinen og inn i huset. En kollega roper på han ”Bertil hva driver du med! Se å få slått i stykker det jævla huset”. Bertil svarte ikke. ”jo fortere jo bedre. Kom igjen da!!” ropte Ludvig nesten litt irritert.

Det var som om noen ropte inne fra huset, veldig svakt kunne han høre. ”Hjelp meg!”. Det hørte ut som en liten pike. Han gikk inn i noe som så ut som ett soverom, da han igjen hørte noe… ”Hjelp meg” Det kommer fra gulvet…? Han begynte å kikke seg rundt, kunne ikke se noen lem.. Så hørte han Ludvig ropte til Hans ”sett deg i gravemaskinen og drit i Bertil, huset må rives nå”. Bertil løper ut. Vi kan ikke gjøre noe, jeg hører noen som roper der inne. Ludvig sier ”for noe vås, har`u hørt, tror du trenger litt ferie Bertil”.

Bertil følte at det var noen som holdt han under oppsikt. Nok en gang fõr det mange tanker gjennom hodet hans. Var det virkelig noe i dette huset? Eller var det bare inni hans hode? Kunne det være noe i alle de historiene som ble fortalt på bygda?

”Ludvig, gi meg 5 minutter da, jeg skal bare sjekke noe”, kom det forsiktig fra Bertil. ”ja, men kjapp deg da!” Ludvig hater at ting ikke blir gjort når det skal, så han kikker skarpt bort på Bertil som løper av gårde.

Han hørte det igjen ”hjelp meg!” ”HALLO” roper Bertil ”ER DET NOEN HER INNE.” Han gikk inn på soverommet igjen, der ser han en brett på teppet… kanskje det er der lemmen er. Bertil legger seg på alle fire og river opp teppet. Da så han en lem, men den hadde ikke vært åpnet på mange år, også var den låst.

”5 minutter er gått! Kom deg ut Bertil.” kommanderte Ludvig.

Han måtte bare springe ut igjen, men det er som om noen drar han tilbake. Noe som ikke vil slippe taket på han. Bertil fikk frysninger på ryggen. Nesten som en hånd som strøk han over skuldrene. Han trosset følelsene og åpnet døren, den rikket seg ikke.. Bertils hjerte hoppet litt ekstra. Han så seg rundt etter en stolpe eller noe til å dytte døren opp med. Bertil ropte på Ludvig og Hans men ingen svarte. Han tok sats og svingte stolpen så hardt han kunne, og lukket øynene i det, den traff. Da han åpnet øynene var det som om det var blitt mørkere ute.  Stillheten….?mørket….? Det virket som om det hadde gått flere timer, men Ludvig hadde jo akkurat ropt på ham.

Utenfor var det ikke ett menneske og gravemaskinen var borte! Hva hadde skjedd? De var jo nettopp her…

Herregud, hva er dette? Han kjente tårene renne nedover kinnene. Han var livredd, kjente han ble våt nedover buksa.

De var sanne, historiene han hadde hørt. Om at mennesker forsvant rundt dette lille røde huset. Sagnet fortalte at hvis man var her for lenge kunne man bli forhekset og forsvinne. Det var hvis det som hadde skjedd med alle de som tidligere hadde bodd i dette huset.

Da hørte han en jamrende lyd. Kunne det være en katt? Han hørte noen grener som knakk ved siden av huset..

Plutselig stormet det frem mange mennesker.. Frank, Ludvig, Hans, Lena, Trine, Petter, Kristin, Jacob, Marte og Monika. ”Surprise!!” Ropte de i kor. ”Vart du skræmt no!” flirte Ludvig.. ”Gratulerer med dagen!” sa Monika og gav han en klem.

Bertil ble bare stående å se seg rundt, helt lamslått.