Alt var blitt borte nå. Det eneste som var igjen av huset deres var bare jord. Det kunne ikke være mulig! Det MÅ være en mareritt tenkte hun. Hun hadde lettet etter familien sin i to dager nå. Det var absolutt INGEN spor! Men når hun tenkte at hun ikke var den eneste som lettet etter familien sin, gjorde henne bedre.

Bestefaren hennes hadde alltid sagt at det var noe rart med det vannet. Han hadde aldri likt havet. men kanskje likte han det før Han mistet pappaen sin, Da han var en ung liten gutt, på grunn av uværet i havet. Etter det kom han aldri nær havet igjen, for han sa alltid at havet hadde drept faren hans og at han hatet havet.

Alt handlet om det lille landet Sri Lanka nå. Det lille landet som ikke så mange snakket om før. Hun hadde hørt folk si at det var mange kamera rundt og filmet og hadde intervjuet folk som hadde overlevd flommen. Men det var ikke det hun brydde seg om nå…

Hun ropte flere og flere ganger, spurte flere personer og vist et bilde hun hadde av hele familien i lomma, men det var ingen som hadde sett dem. Hun savnet sine tvillingbrødre. Men mest av alle savnet hun foreldrene sine. Hun hadde det bilde i lomma hele tiden og nå var hun glad for at hun hadde tatt vare på det.

Før hadde hun aldri sett et lik, bortsett fra når tanta hennes døde i en bilulykke. Men nå, når hun skulle sove om natta, visste hun ikke om det var noen døde kropper under henne eller ikke. Det var kjempe ekkelt men det var ingen andre steder hun kunne sove.

En gang måtte hun hjelpe en gammel dame å bære liket til sønnen hennes, for det var ingen andre som ville hjelpe henne. Hun syntes selvfølgelig synd på henne og hjalp henne. Etterpå kastet hun opp flere ganger for liket hans stinket så fælt!

Hun hadde så vondt i de små, tørre og svake hendene sine og orket ikke å gå mer. Hun måtte ikke gi seg! Jeg MÅ finne dem, eller så greier jeg ikke leve uten dem. Det begynte å komme noen tårer. Kinnene hennes var blitt helt røde. Tårene hennes så ut som noen kjempe små diamanter som falt ned fra et kjempe stort fjell(kinnene hennes liksom). Det var helt umulig å stoppe dem.

Hvorfor måtte det skje noe sånt egentlig? Var Gud så slem at hun lot de stakkars, fattige menneskene dø?? Hun hadde alltid trodd at Gud var en kvinne. For hvis det var kvinner som fødte unger, så måtte nok Gud også være en kvinne, syntes hun! Det hørtes nok teit ut for andre men hun trodde på det selv iallfall!

Plutselig ønsket hun at hun var død. For det var skikkelig ille å være den eneste som overlevde flommen. Og tenk hvis hun virkelig hadde mistet familien sin? At de virkelig var døde? Da ville hun i hvert fall dø!! Men de som hadde sett flommen med sine egne øyner, hadde sagt at det var det verste de noen gang hadde sett. Så det var nok mer greit å dø på en annen måte!

Det hadde kommet noen snille folk fra Europa, Amerika og noen fra Asia for å hjelpe de som hadde blitt skadet. De hjalp folk å begrave vennene eller noen de stod nær. Men hun kunne ikke spørre om hjelp. For de ville sende unger som hadde mistet familiene sine til barnehjem. Og det ville de nok gjort med en 12 åring jente også!

Dagen etter, når hun våknet, gikk hun rundt bare for å se om hun kunne finne noe å spise…hun hadde ikke fått spist noe på 3 dager nå. Det var ikke første gangen at det skjedde men nå var det litt annerledes. Hun fant selvfølgelig ikke noe å spise da…

Når hun gikk rundt, så hun et kjempe digert telt som stod der huset til besteforeldrene hennes var. Det var litt rart å se et så stort telt stå der hun pleide å leke da hun var bitte liten. Hun begynte å gå til teltet med små, sakte skritt, i håp om å få noe å spise…..