I går kom han. Den nye gutten. Han har svart hår, og er mørk i huden. Jeg er ikke helt sikker på hvor han er fra, men kan tenke meg at han er fra et sted i midtøsten.

 

Læreren plasserte ham ved siden av meg. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle reagere, så jeg bare stirret rett fram. Jeg har aldri snakket med en som er mørk før. –Kan ikke du vise Ramesh rundt på skolen etter timen, Marius? Kom det plutselig fra læreren. –Eh.. var alt jeg klarte å få fram. –Flott, sa han og startet norsktimen.

 

Etter timen løp jeg ut av klasserommet så fort jeg kunne. Jeg kom meg bort til den vanlige gjengen min, borte ved søppelkassene, ytterst i skolegården. Vi holder oss litt unna de andre elevene. På skolen vår, er det ikke akkurat uvanlig med innvandrere og sånt. Men gjengen vår liker ikke utlendinger.

 

De mest ekstreme av gjengmedlemmene, banker alle de mørke som kommer i veien for dem. Men det er bare de to største. Anders og Petter. Resten av oss er litt mer forsiktige. Vi sier ikke noe til de som er annerledes, bortsett fra når Anders eller Petter er i nærheten. Da kan vi si de mest forferdelige ting. Men vi rører dem aldri.

 

Så, du skjønner kanskje at jeg ble litt paff, når han skulle sitte ved siden av meg. Gjengen forventet vel at jeg skulle nekte å ha ham der, men jeg kunne bare ikke si noe. Jeg visste ikke hva jeg skulle si. Det hadde blitt feil uansett. Da friminuttet var ferdig, var det bare å tusle tilbake på plassen igjen.

- I denne timen skal dere samarbeide to og to, om å finne ut hva som… Jeg klarte ikke å få med meg resten. To og to? skulle jeg samarbeide med Ramesh? Hva ville de andre si om jeg pratet til han? Men på den annen side, kunne jeg ikke la vær å gjøre det heller. Etter litt for mye skulk og dårlig oppførsel har jeg fått nok brev hjem for dette året. Da var det bare å sette i gang, da.

- Skulle ikke du vise meg rundt på skolen i stad? spurte Ramish på perfekt norsk. – Eh… jo, men det kom noe i veien. Hva var oppgaven igjen? Jeg forsøkte å komme meg ut av hjørnet han prøvde å trenge meg opp i. – Så den svære bølla du dilter etter er viktigst av alt, altså? Fortsatte han. Jeg orket ikke høre etter. Skjønte han ikke hvor vanskelig det var for meg? Skulle jeg gi opp tryggheten i gjengen for at han skulle blir kjent på skolen?

- Kan vi ikke bare glemme det der, og gjøre det vi skal gjøre? Spurte jeg.

 

Før spisefri holdt læreren meg igjen. – Jeg synes du kan sette deg sammen med Ramesh i kantinen i dag, Marius. Siden du ikke viste ham rundt i stad. –Men..

 – Ikke noe men! Han er ny her, og trenger noen de første dagene. Basta.

 

Slik ble jeg plassert sammen med Ramesh i spisefri også. Men vet du hva? Han er faktisk ganske hyggelig. Jeg unngikk å snakke med han mens Gjengen var tilstede, men da de gikk ut til søppelkassene, tenkte jeg at ”hvorfor ikke”?

 

Det var selvfølgelig litt vanskelig i starten, men det gikk bedre etter hvert. Før vi gikk inn til timen igjen, avtalte vi å møtes senere på ettermiddagen. Etter at jeg hadde møtt Gjengen på hjørnet. Han skjønner også at vennskapet vårt må holdes hemmelig. Ellers vet ingen av oss hva som kan skje. Jeg tror ikke de ville gjort noe verre enn å banke meg, men hvem vet hva de ville gjort med Ramesh! Selv om Ramesh faktisk er født og oppvokst i Norge, klarer de ikke å se på ham som en norsk statsborger. De ser på ham som en primitiv kannibal eller noe sånt. Det er rart å tenke på at jeg også tenkte sånn for under et døgn siden. Men jeg er glad jeg har forandret syn. Anders, Petter og Gjengen vet ikke hva de går glipp av. Kanskje de egentlig bare er redde? Men for hva?

 

Vel, jeg skal ikke si noe jeg. Har tenkt sånn selv. Dessuten er jeg også redd. Ikke for Ramesh, men for at de skal finne ut om vennskapet vårt. Jeg vet at jeg blir nødt til å komme meg ut av Gjengen, men det er ikke så lett. Det var en slags trygghet i å være en del av et fellesskap.

 

Jeg håper Ramesh kan erstatte den tryggheten.