Jeg så ham inn i øynene. Lenge. De var tomme og kalde. Blå. Jeg kunne kjenne frysninger nedover ryggen. Det var noe ved ham som kapret min interesse. Jeg prøvde å gi ham et smil. Et søtt lite smil. Men det gikk ikke. Stod bare der stum og alene.

Hvem var han? Ville han noe? Hva tenkte han på?

Øynene hans boret seg inn i mine. Det sved. Som om de kalde øynene hans tørket ut mine. Måtte blunke. Gjøre de fuktige. Klarte ikke la vær.

Han begynte å gå mot meg. Langsomt. Sakte. Skritt for skritt. Jeg prøvde å snu meg vekk. Det gikk ikke. Han hadde fanget blikket mitt. Som om han holdt fast i meg og ikke kunne slippe. Nektet å slippe. Ville ikke. Som lenket fast til et tre. Han nærmet seg sakte. Jeg kunne kjenne at jeg ble rød i ansiktet. Jeg ville bort. Ville se bort. En annen vei.

Jeg kjente noe kaldt. Som om noe eller noen blåste på meg. Kjolen min blafret. Den var av silke. Blå. Lys, sterk blå. Kald. Det var vinden.

Han fortsatte mot meg. Skritt for skritt. Sakte. Han så på meg. Smilte. Jeg skvatt til. Måtte komme meg unna. Langt unna. Jeg klarte endelig å få fatt på beina og begynne å løpe. Jeg kunne kjenne vinden i håret mitt. Kulda sved i ansiktet. Nesa føltes stiv og frossen. Kunne ikke føle fingrene mine. Det var iskaldt.

Mørket hadde lagt seg. Det eneste jeg kunne se var noen få skygger. Trær og busker. Innimellom kunne jeg også få et glimt av lys.

Litt etter litt ble det lysere. Færre og færre trær. Færre og færre busker. Jeg nærmet meg et vann. Jeg kunne skimte den stjerneklare himmelen i det. Det blinket. Lengtet etter å bli tatt på. Skrek. Hylte.

Skoene var høye. Sorte. De gjorde det vanskelig å løpe, men jeg klarte å finne balansen. I allefall nesten. Jeg snublet noen få ganger. Klarte å skrape opp huden. Jeg kunne kjenne blodet som begynte å renne fra kneet og nedover beinet. Den lille diamanten som en gang hadde hengt fast på tuppen til hver av skoene hadde nå falt av.

Jeg stoppet opp et øyeblikk, snudde meg for å se om han var etter meg. Det var ingen der. Eller var det? Jeg tok hendene opp til ansiktet. Jeg kjente de våte tårene på fingrene mine. Jeg gråt, men hvorfor? Hvorfor var jeg blitt så redd? Jeg hadde aldri sett ham før. Eller var det noe kjent med ham som gjorde meg så vettskremt? Noe jeg hadde fortrengt? Glemt?

Jeg fortsatte å gå. Visste ikke hvor, men jeg gikk. Fort. Orket ikke løpe mer. Jeg var andpusten. Nesten tom for energi. Utslitt. Jeg kunne merke at halsen var tørr og kald. Det var vondt å puste. Det føltes som om jeg ble stikket av en kniv.

Jeg skvatt; en lyd. To føtter bak meg trampet hardt ned på den frosne bakken. Jeg snudde meg. Så opp. Der sto han. De kalde øynene boret seg inn i mine. Jeg stivnet til. Han smilte.

Jeg falt. Slo hodet i bakken. På en stein. Hardt. Jeg prøvde å vri kroppen min rundt. Den var for stiv. For frossen. For tung.

Jeg ble liggende helt til noen kom og dro meg opp. Klarte fortsatt ikke røre meg. Ble dratt over den harde bakken. Helt tom for energi. All varme, all kjærlighet var borte. Ensomheten kom. Tok tak i meg. Lengselen kom, håp og tro var borte. Evigheten, udødeligheten forsvant.

Gjennom de lukkede øynene mine kunne jeg skimte et sterkt lys. Det blinket. Gjennom ørene hørte jeg en skjærende, skrikende lyd.

Alt ble sort. Stille. Det eneste jeg kunne høre var mine egne tanker. Så vidt.