Rikke så i sitt eget speilbilde atter en gang, og smilte fornøyd til resultatet. Alt var perfekt. Håret, sminken og klesvalget kunne ikke vært bedre. Det passet fabelaktig for anledningen. Klærne hun hadde valgt ut var verken hverdagslige eller overpyntet. Hun hadde prøvd utallige øyenskygger, hårfrisyrer og antrekk, og hadde kommet fram til et jeansskjørt og en sort bomullsstrømpebukse samt en matchende topp med utrigning. Det blonde, lange håret hadde hun latt henge slik det pleide. Hun var ferdig stelt etter nesten to timer med om og men. Hun fisket mobiltelefonen opp fra lomma på skjørtet for å se på klokken. Det var ti minutter til bussen skulle gå. Hun kjente med ett at hun ble stressa. Hun kunne jo ikke miste bussen i og med at hun skulle hele tre timer hjemmefra. Dessuten var dette den siste bussen som gikk i kveld, så det var bare å få opp farta. Hun sprayet en dusj parfyme på halsen, og løp ut i gangen for å kle på seg yttertøyet. Valget falt for de sorte, høyhælte støvlettene hun hadde kjøpt for et par måneder siden, og den grå kåpa med knapper som hang på knaggen. Den var ikke så varm, men den så fin ut. Hun løp ut døra. Skoene var ikke akkurat beregnet for å løpe i, men forhåpentligvis var det kun nå hun måtte løpe i løpet av kvelden.

Bussen stod der da bussholderplassen kom til syne. Hun økte tempoet enda litt mer de siste meterne, og pustet lettet ut da hun ga bussjåføren pengene. Det var få personer på bussen. Øynene hennes registrerte kun to. Den ene var en kvinne i slutten av førtiårene i følge hennes beregning. Hun hadde sorte ringer rundt øynene, noe som fortalte at hun kanskje var ulykkelig og hadde det vondt. Rikke kjente med ett at hun ble trist på hennes vegne, men prøvde å legge bort tanken for ikke å ødelegge kvelden som hun hadde gledet seg så mye til. Den andre personen var en gutt på hennes egen alder. Det virket som han satt i sin egen lille verden. Det triste i henne forsvant. Han minnet henne på det som kom til å skje kun en busstur unna.

Hun satte seg i et av de bakerste setene, og dro den rosa iPoden opp fra lomma. «Trouble,» sang Coldplay i ørene hennes. Hun kikket ut vinduet som var preget av rim. Det var slutten av november, og trærne var så godt som nakne. Når hun myste kunne hun skimte at de så kalde, triste og ensomme ut. Akkurat som damen. Plutselig kom hun på hvordan hun hadde vært for knapt en uke siden. Hun hadde også vært som trærne. Men nå hadde alt snudd seg. Nå hadde hun gått fra å være de kalde, triste og ensomme trærne hun kunne se gjennom vinduet, til å bli et glad, varmt og fargerikt tre en kunne se om våren. Og det var kun en e-post som hadde forårsaket det. En e-post som hadde fått henne til å smelte fullstendig.

Hun ble varm inn i seg av å tenke på det, og måtte smile for seg selv for tusende gang i løpet av de siste dagene som hadde vært. De vakre ordene runget fortsatt i hodet, og alle setningene satt som klistret på netthinnen. Bildet av avsenderen hadde vist en kjekk og mørkhåret gutt med havblå øyne. Han hadde vært nitten år, altså tre år eldre enn henne selv. Men det var en årsak bak e-posten. Og det kunne hun takke seg selv for. Det var det mest utspekulerte hun noen gang hadde gjort i sine seksten år, mente hun. Hun hadde nemlig lagd en profil om seg selv på en nettside hvor man kunne treffe nye mennesker, enten venner eller potensielle kjærester. Og hun hadde vært på jakt etter det sistnevnte. Lykken hadde vært på hennes side, og grunnen til at hun satte seg på bussen.

Hun stakk handa i kåpelomma, og tok opp mobiltelefonen da hun hørte en lyd fra den. «Lavt batterinivå» lyste det mot henne. Hun sukket, og skjønte at det bare var et spørsmål om tid før den kom til å slå seg av. Hva om han kom til å ringe henne? Og hva om han ikke gadd å møte henne om han ikke fikk svar? Hun bestemte seg for å legge bort tanken umiddelbart. Det var jo tross alt han som hadde foreslått et møte, så det var lite sannsynlig for at han kom til å gi blaffen. Hun kikket på klokken på displayet. Den nærmet seg seks. Bussen hadde kjørt omtrent halvveis.

Etter en liten stund slo hun opp øynene. Hun hadde sovnet, og våknet av at en bråkete sang hemmet søvnen. Adrenalinet bruste opp i henne da hun merket det. Hvor var hun nå? Hadde de kjørt forbi der hun skulle av? Det var umulig å finne ut av det. Mørket hindret det. Hun fiklet opp mobiltelefonen i all hast for å sjekke klokken. Men skjermen var sort, noe som ikke akkuart kom som en overraskelse. Hun løp klomsete fram til bussjåføren. «Har vi kjørt forbi Røros?» fosset ordene ut av henne, mens hun stirret spent på han. Hun var redd for å få vite sannheten. Om de hadde kjørt forbi, kom hun aldri til å tilgi seg selv. Hjertet hamret så hardt i brystet, at hun trodde han kunne se det. Ordene som kom ut av bussjåførens munn gjorde henne ti kilo lettere. «Nei, vi er der om omtrent tjue minutter», svarte han rolig, men samtidig sjokkert over holdningen hennes. «Greit», svarte hun lettet. «Takk». Hun gikk tilbake til plassen sin, denne gangen rolig. Hun oppdaget at hun var den eneste igjen på bussen. Det var litt ensomt, men trøstet seg med at det snart skulle snu seg.

Fingeren hennes presset mot den røde knappen med hvit skrift der det stod «stopp». Hun presset ekstra hardt for å forsikre seg om at bussjåføren hadde registert at han skulle stoppe ved neste stopp. Fingeren hennes hvitnet. Hun var ikke hundre prosent sikker på at det var der hun skulle av. Men siden det hadde gått omtrent tjue minutter, og det var et godt stykke mellom hver bussholderplass, regnet hun med at det var der. Hun kunne selvfølgelig spørre, men ville ikke være til mer bry. For å være på den sikre siden, håpet hun at han ville si fra når de var der. Og det gjorde han til hennes lettelse. «Røros neste», sa han i mikrofonen. Han senket farten, og kjørte inn i en busslomme. Hun smilte høflig til bussjåføren, og gikk så elegant hun kunne ned trappa på bussen. Lyden av støvlettene fikk henne til å føle seg moden.

Røros var en gammel by. Hun hadde aldri vært der, men hadde lest om det på internett før hun skulle reise. Busskuret var et godt eksempel på det. Det så råttent ut, og hun lurte på hvor lenge det hadde stått der. Stor del av den hvite malingen hadde flasset av. Det virket ikke som det hadde vært noen der på mange år. Og det var ingen der nå heller. Ingen hus å se i nærheten. Ingen biler engang. I alle fall ikke nå. Det så ut til å være en øde strekning. Det eneste hun kunne høre var vinden ule. Hun var alene. Helt alene uten mobiltelefon.

Det hadde blitt enda mørkere enn da hun satte seg på bussen. Himmelen og omgivelsene var blitt helt sorte, lik støvlettene. Det skremte henne, og det hjalp ikke akkurat da hun fikk øye på en skog bak seg. Den så tett, sort og mystisk ut. En kunne aldri vite hva som skjulte seg der inne. Hun grøsset ved tanken, og kjente at det gikk kaldt nedover ryggen. Hun lengtet etter noen som kunne beskytte henne. Holde henne unna farene som kunne befinne seg kun noen få steg unna. Hvor var han? Var alt bare en bløff? Hadde han løyet da han sa han ville møte henne? Hun håpet så inderlig det var en årsak til at han ikke hadde dukket opp. Kulden rev i nesen hennes. Bet henne i fingertuppene. Hun kunne kjenne vinden sive gjennom den tynne strømpebuksen, lik frostrøyken gjorde i lufta. Det måtte være minst femten minusgrader ute.

Hun la hendene i lommene, og begynte å trippe med føttene for å holde varmen. Bakken var dekket av rim. Hun ble overrasket over seg selv da hun fant ut at hun ikke hadde falt på bakken da hun løp til bussen. Angeren av å ha gått inn på den slo til, men hun la tanken fort til siden. Ærlig talt, Rikke, sa hun til seg selv. Det har jo bare gått fem minutter. Men bak håpet hadde hun gitt opp. Plutselig kjente hun noe på skulderen. Det kjentes ut som fingrer. Hun skvatt, men kjente et snev av glede av at hun ikke var alene. Hun snudde seg. Foran henne stod en godt voksen mann i midten av femtiårene. Han var høy og veltrent, og hadde blondt hår med tegn til grått skjær. Det så fettete ut. Sikkert av alle hårproduktene som holdt sleiken på plass. Han hadde slitte jeans og sort skinnjakke på seg. Skinnjakka var åpen, og under kunne hun se en hvit skjorte med knapper. Hun kunne se at han forsøkte å gjøre alt for å holde seg ung.

Ordene som kom ut munnen hans fikk blodårene hennes til å fryse, lik bakken. «Heisann, Rikke», sa han med en hes stemme, og smilte vemmlig. «Jeg ser du fikk e-posten min».