Jeg våknet brått av at regnet trommet på taket som raske trommestikker. Øynene var fortsatt tunge av søvn. Orket ikke å åpne de ennå. Jeg følte på kroppen at noe var galt. At noe ikke var som det pleide. Jeg åpnet øynene og så straks at rommet mitt var helt tomt. Pulten som hadde stått på den samme plassen siden jeg fikk den i 1. klasse stod ikke der lenger. Senga var også borte. Madrassen var det eneste som var igjen på det blanke, rene gulvet, og oppå den lå jeg. Jeg kunne høre stemmer under meg. Klokka var ikke mer enn 10, men de hadde sikkert allerede holdt på en stund for å rekke og bli ferdig. I morgen skal alt være ute, og huset ferdig til de nye. Jeg hadde ennå ikke innsett at vi faktisk skulle flytte. Alt var liksom så uvirkelig. At dette huset, som jeg har bodd i snart i 16 år plutselig skal bli noen annen sitt hjem. Det er jo ikke riktig. Dette er mitt hjem! Ingen skal komme hit å ta fra meg alt dette. Den store akebakken bak huset jeg lekte i hver vinter, enda det kanskje ikke er like morsomt som det en gang var. Trehytta som broren min og jeg bygde sammen når vi var mindre, eller epletreet i hagen som hver høst bærer de beste eplene i bygda. Det er leit å tenke på at noen vilt fremmede mennesker skal komme inn i huset mitt og bare ta det som sitt eget.

 

Jeg bestemmer meg for å ligge ekstra lenge i senga denne dagen. Vil utnytte den siste muligheten jeg har til å ligge her på rommet mitt. Bare nyte denne stunden. Studere alle merkene i tapetet, og hakkene i gulvet. Hvert lille merke med hver sin lille historie. Lagre alt sammen slik at jeg aldri glemmer hvordan rommet mitt ser ut.

 

”Trine! Nå må du stå opp. Vi har så masse å gjøre. Må da kunne bidra litt du også.” Mamma skriker nedenifra. Orker ikke å høre på det maset nå. Vil ikke bli bedt om hva jeg skal gjøre i dag. Skal ta meg god tid både i senga og på badet. Jeg bretter dyna til side og stikker føttene frem fra den gode, varme dyna og ned på det iskalde tregulvet. Er det noe det skal bli godt å slippe må det være det. Hver eneste morgen hvor du ligger og gruer deg til å sette bena på gulvet som bestandig er like kaldt. Spesielt om vinteren selvfølgelig. På en måte kommer jeg til å savne det litt også. Er jo en del av huset det også. Litt av sjarmen liksom.

 

Jeg reiser meg opp av senga og går mot det store vinduet ut mot hagen. Flyttebilen er på plass, og mamma og pappa løper ut i sprutregnet med greier. Vi har holdt på i en uke, men enda er vi ikke ferdige med å få ut alt sammen. Tenk at vi har klart å få plass til så mye inne i dette huset. Det er ikke før du må flytte på alt at du merker hvor mye du egenlig har. Det er også da du finner ut hvor mye unyttig du har tatt vare på. Kan bli deilig å bli kvitt alt det du ikke trenger, og begynne helt på nytt. Er jo noen fordeler med å flytte også, men det er flere negative sider ved det. Mamma og pappa er begge overlykkelige over at vi skal flytte. De har alltid ment at dette huset er for lite for oss, og at det ikke er bra nok. Det er kanskje ikke så flott, men det er fortsatt det huset jeg har vokst opp i, og det jeg alltid har sett på som hjemmet mitt. Heldigvis skal vi ikke flytte så langt unna. Bare noen kilometer borti her. Derfor slipper jeg å bytte skole. Hadde jeg måttet det hadde det ikke kommet på tale. Jeg kommer enda lengre unna Lise, bestevenninna mi da. Faktisk så langt unna at det er håpløst å sykle. Heldigvis går bussen ikke så langt unna, slik at jeg kan ta den.

 

Høsten har kommet for fullt. De aller fleste bladene har falt av trærne og ligger som et teppe på bakken. Blomstene har visnet, og står igjen som et minne etter sommeren. Eneste er Høstastersen som står i full blomst. De mørke lilla blomstene står og kjemper for å holde seg oppe i regnet. Hvorfor skulle det regne i dag da? Er da trist nok om det ikke skulle gjøre det også. Blir så ekstra tungvint da. Alt blir så innmari bløtt. Har heldigvis ikke så mye igjen. Det aller meste har vi fått over til det andre huset.

 

Raske skritt høres i trappa. Kan ikke være noen andre enn mamma. Jeg skynder meg ut på badet og låser døra. Vil komme meg unna det maset hennes. ”Trine. Nå må du stå opp!” Jeg hører døra på rommet mitt blir røska opp. ”Trine. Har du stått opp?” Hun tar i håndtaket på badet. ”Trine. Er du der?” roper hun igjennom døra. ”JA! Slutt og mas da. Jeg driver og kler på meg.” skriker jeg tilbake. ”Ja vel. Skynd deg da.” De raske skrittene høres nedover trappa igjen. Hvorfor må alle mødre mase så fælt absolutt hele tiden? Det skaper da bare uhygge. Kommer ikke noe godt ut av det. Jeg prøver da ikke å skynde meg noe mer når hun maser. Er heller enda tregere, bare på trass!

 

Jeg skrur på dusjen, og venter på at det skal bli varmt vann. Det varme vannet renner godt nedover ryggen, og videre nedover bena. Kunne stått der i flere timer og bare latt vannet renne nedover kroppen, men det er det ikke tid til. Jeg skrur av vannet, går ut av dusjen og tar tak i det store rosa håndkle med ”Trine” på. Jeg tørker meg godt på kroppen før jeg surrer det rundt hodet. Slipper å tenke på hva jeg skal ha på meg. De eneste klærne jeg har igjen her ligger på badekarkanten. Jeg sparte igjen yndlingsolabuksa. Den lyse buksa med det lave livet. Den er litt slitt på knærne, men det bryr jeg meg ingen ting om. Det gjør den bare enda bedre og mykere. Den er også slitt nederst på beina etter at jeg har gått og tråkket i den. Frynsene er tydelige. De henger langt nedenfor buksa. Har også spart igjen den nyeste og fineste genseren. Den er rød, trang og midjekort. Vil at den nye starten skal bli så bra som mulig. Jeg drar på meg alle klærne og ser meg i speilet. Håret står til alle kanter. Burde ha fått tørka det litt til, men håreføneren er rydda bort. Krøller det bare sammen i nakken, og surrer en strikk rundt. Får bare bli som det blir. Ble ingen sminke i dag. Orker ikke det nå. Jeg putter de resterende toalettsakende i toalettmappa og drar igjen glidelåsen. Den bærer et preg av mange års bruk. Den er ikke lenger så rosa som den en gang var. Har blitt noen flekker både her og der. De påsydde hjertene har også falt av, en etter en. Du kan så vidt se der de en gang var. Er liksom et litt mørkere område. På navnelappen inni er det skrevet ”Trine Sofie Larsen” med store bokstaver. Tyder på at det er skrevet for noen år tilbake.

 

Jeg låser opp badedøra, slår av lyset og legger toalettmappa i bagen som står i gangen. Jeg drar igjen glidelåsen, og tar den med meg ned trappa. Nede er alt tomt. Spisebordet er fjernet, og kjøkkenbenken er tom. Sjelden den er så ryddig. Jeg tar bagen med meg videre og setter den i gangen. Det er vel bare meg de venter på nå regner jeg med. Akkurat da farer døra opp og inn kommer mamma. ”Nå var det godt du kom. Hvor har det blitt av deg?” Jeg gidder ikke å svare. Bare setter på meg skoene, tar med meg jakka og bærer bagen ut i bilen. Jeg snur meg en siste gang og ser på huset, epletreet og akebakken. Nå er alt dette minner, og nye minner kommer. Lurer på hvordan de blir...