Det var en tidlig søndags morgen. Solen skinte, fuglene sang og alt virket så perfekt. Det var siste dag av sommerferien, og snart skulle jeg starte i 8. klasse. Herregud som jeg hadde gledet meg. Jeg startet så å si helt alene på ungdomsskolen. Siden vi måtte flytte til Tønsberg på grunn av pappa sin jobb, hadde jeg ikke fått noen venner her.

Endelig var dagen her. Dagen jeg skulle bli stor jente, å starte på ungdomsskolen sammen med de store ungdommene. Klokken syv hadde jeg allerede dusjet og kledd på meg den nye hvite blusen og dongeribuksen. Jeg var ikke så glad i sminke, så jeg dekket litt av ansiktet med rouge, og tok litt mascara på meg.

Plutselig åpnet mamma døren, og sa god morgen. Hun sa at hun hadde laget frokost til meg, og at jeg skulle komme ned mens den enda var varm. Hver eneste gang det var første skoledag etter sommerferien, laget mamma pannekaker med jordbær. Det var den beste starten på dagen.

Første time fikk vi timeplan, vi fikk hilse på lærerene og vi møttes til en samling i gymsalen fordi rektor skulle holde en liten ”tale”. Det var ingen som hadde snakket til meg den første dagen, og jentene virket helt annerledes enn meg. De var så mye mer voksne enn meg.

Det gikk en hel uke uten at noen hadde snakket til meg, eller spurt om de skulle vise meg rundt. Etter skoletid gikk jentene i gjenger, og jeg gikk alltid bak alene. Noen ganger bare snudde de seg og lo. Mamma og pappa visste ingen ting. De trodde at jeg hadde fått mange nye venner og at alt var bra. Jeg sa ingen ting, jeg ville ikke ødelegge noe.

Etter skolen på mandag kom det en gjeng med jenter bort til meg. de virket så hyggelige.

- Hei. Du må være Amanda. Sa den ene jenta fra gjengen. Hun virket som om hun var den som styrte alt, bestemte over alt og alle. Hun het Sandra.

- Ja, det er meg.

- Hyggelig å hilse på deg sa hun, vil du gå med oss?

Selvfølgelig svarte jeg ja. De virket jo så hyggelige mot meg.

Neste dag på skolen gikk jeg bort til Sandra og jentegjengen hennes. Men de bare overså meg. De sa jeg skulle stikke langt vekk fra dem, og ropte stygge kommentaren etter meg. Hver gang jeg gikk forbi dem, lo de. Prøvde å få meg til å falle, ved å spenne ben og dytte.

- Hvordan har dagen din vært i dag da? Sa mamma, mens hun tydeligvis slet litt med den overkokte spagettien.

- Bra.

Etter en uke stoppet gjengen til Sandra og henne selv å rope stygge ting til meg. Endelig, hadde jeg tenkt. Kanskje de har funnet ut at jeg ikke er så ille? De begynte å snakke til meg igjen, og sa unnskyld for oppførselen. De sa de hadde hørt rykter, som de trodde jeg hadde spredd. Hver dag gikk jeg hjem med dem, og var med dem på skolen.

Etter hvert ble jeg bedt i et bursdagsselskap til Sandra. Noen jenter fra skolen var også bedt, og jeg tenkte at dette kunne bli min sjansje til å få venner her. Gjennom middagen og desserten virket alt helt normalt. Jeg ble ikke oversett, og trodde jeg var med i gjengen. Så skulle vi ha en lek. Og jeg ble valgt. Jeg fikk bind for øynene, og de skulle gjøre en morsom ting med meg. De badet håret mitt i klissen cola, og lo. Jeg gråt.

Hvorfor tenkte jeg ikke?

Hvorfor stoppet jeg det ikke?

Uken etter selskapet ble alt bare verre. Jeg fikk bank hver eneste dag, de ødela livet mitt. De sparket, slo og mobbet meg. En dag hadde jeg håret i hestehale, og de klippet den av. Den lange fine håret mitt, som jeg hadde spart siden sommeren.

Det ble vinter, det som kom til å bli det verste. De dro av meg skoene og jakken, og dyttet hodet mitt land ned i snøen. Jeg fikk ikke puste. Jeg ble kastet snøball på, og fikk den ofte i ansiktet. De hadde gjemt grus og is i snøballene, for at det skulle gjøre enda mer vondt. På akitivitetsdagene begravet de meg i snøen, og kjørte over meg med akebrett. Jeg husker at alt ble svart, og jeg våknet opp med lærerene rundt meg.

Jeg orket ikke mer. Jeg fylte badekaret med vann, låste døren og la meg oppi. Jeg tenkte og tenkte. Tenkte på at jeg ikke orket å ha et liv som dette. At jeg hadde blitt forlatt alene, i en verden som var altfor stor for meg. Det ville bli bedre hvis jeg ikke var her lenger.

Jeg tok hodet under vann, og svelget. Jeg begynte å bli svimmel, men fortsatte å svelge. Så ble alt svart.