Nå ligger jeg på gulvet på rommet mitt å ser i taket, jeg ligge naken så jeg kan kjenne at jeg lever. Jeg har en blandet følelse, jeg er varm i hele meg, og tårene rinner nedover kinna og videre nedover halsen min. Jeg har ikke vasket meg enda, så jeg har blod på hendene og på plasser der jeg har tatt på meg selv.

Hvis noen hadde sett meg nå, ville de sikkert spurt seg selv: Kan noen virkelig bli så vakker? For jeg er utrolig vakker her jeg ligger med en naken kropp, hvit som snø, og med røde flekker og striper spredt utover kroppen. Kanskje ligner jeg litt på et ferskt maleri…

Jonny og jeg hadde vært kjærester helt siden jeg begynte på videregående, og jeg elsket han mer enn noe annet i hele verden! Jeg hadde aldri snakket med han, men jeg visste at han elsket meg også. Og når to mennesker elsker hverandre, er man kjærester, og jeg visste at Jonny elsket meg! Hele rommet mitt er tapetsert med bilder som jeg har tatt av han gjennom vinduer og på skolen. På hvert bilde har han et blikk som sier at han er min, bare min! Bare trist at Marie ikke kunne se det…

Marie prøvde seg på Jonny hver dag, men i dag gav han etter og tok henne med seg hjem. Det sies at Marie er ei skikkelig jente som kristne foreldre og er jomfru. Men nå vet jeg at hu var ei skikkelig tøyte, for jeg så de! Hun hadde gått og vifta med den magre, solbrune kroppen sin i flere uker, og nå var de i ferd med å bli ett. Jeg så de rev av hverandre klærne, at de svetta og at hun satte seg på han. Den tøyta fikk min Jonny til sengs! Det var da jeg var nødt til å bryte inn, jeg kunne jo ikke la Marie ødelegge det Jonny og jeg hadde! Jeg gikk rett inn på rommet der de lå, med ei mellomstor kjøttøks, så rev jeg Marie ned fra min Jonny og slo til henne med øksa midt mellom øynene. Jeg slo med bakenden så hun skulle bli redd og gå hjem, men da jeg slo sprakk hun litt på midten, og blodet fossa utover gulvet. Hun sprakk kanskje litt mye… Hun ligna litt på en fontene, det var fint å se på.

Plutselig begynte Jonny å rope på hjelp. Han trodde kanskje at hun kom til å våkne og ta meg. ”Jonny, slapp av. Jeg lever jeg!” sa jeg, men Jonny ropte enda, så jeg kappet av han tærne slik at han skulle roe seg ned. ”Du er syk,” sa Jonny, ”du er faen meg syk!”

Den koselige stemninga døde liksom ut. Hvorfor sier han slikt om hun han elsker? Jonny var sikkert i sjokk… ”Du skal ikke si slikt om hun du elsker!” sa jeg. Da lo Jonny på en måte som fikk meg latterliggjort. ”Jeg har aldri elsket deg.” sa han, ”jeg vet jo ikke engang hvem du er!” Blodet kokte i hodet på meg, og tårene presset seg på bak øyelokkene mine. Jeg grep tak i en penn og stakk den inn i det ene øyet hans. ”Hvis du ikke skal se på meg, får du ikke se på noen!” ropte jeg. Det kom masse rart rinnende ut av øyet hans. Det så ganske så komisk ut med den penna… ”Jeg ringer faen meg purken!” skreik Jonny, og kastet seg etter mobilen sin. Men der gikk han for langt, så jeg grep tak i brevåpneren som lå på pulten hans og pressa den langsomt inn i halsen hans. Etterpå la jeg han ned sammen med Marie, de var egentlig et søtt par… Men Jonny vil alltid være min! Jeg tørket av han litt blod som hadde runnet ned på magen hans, og gikk hjem med et letta sinn. Nå vil Jonny aldri være utro mot meg mer!