Morten Bakke tok en slurk av kaffekoppen sin. Han satt og lekte seg med skiltet på det lille skrivebordet hans der det stod: "Morten Bakke - Privatdetektiv". Men selv om han satt og lekte seg, hadde han det ikke det minste morsomt. Tvert imot. Han hadde nemlig ikke fått et eneste oppdrag på fjorten dager. Plutselig ringte telefonen. Morten lurte litt på om han i det hele tatt skulle løfte av røret, siden han bare hadde fått telefoner fra leksikonselgere og skattefuter den siste tiden. Men han bestemte seg allikevel for å ta telefonen.
- Morten Bakke, privatdetektiv, kan jeg hjelpe deg med noe? spurte han litt nølende i frykt for å si noe galt.
- Eh, hei, dette er Kari Andersen, hørte han i andre enden. Du må komme og hjelpe meg med en gang!
- Hva gjelder det? spurte Morten
. - Bare kom, svarte damen. Jeg bor i Tyttebærsvingen 8.
Morten tok på seg hatten, gikk ut i bilen og kjørte til Tyttebærsvingen som Kari Andersen hadde sagt. Det var ikke langt å kjøre, etter ti minutter var han framme. Morten gikk fram til bislaget og ringte på døra. En dame åpnet døren.
- Kari Andersen? spurte Morten.
- Det stemmer, svarte damen. Det er meg. Bare kom inn.
Morten gikk inn, og satte seg ned i sofaen.
- Vil du ha en kopp kaffe? spurte Kari.
Morten hadde dopet seg på kaffe i hele fjorten dager, så det spørsmålet ville han ikke svare på en gang.
- OK, la oss gå rett på sak, sa Kari. Mannen min har vært forsvunnet i åtte dager nå, og han har ikke gitt lyd fra seg! Jeg trenger deg til å finne ut hva som er skjedd!
- Jeg er i en økonomisk krise akkurat nå, hvor mye får jeg i lønn? spurte Morten.
- Skal du ha lønn?
- Selvfølgelig! sa Morten oppgitt.
(Som du sikkert har forstått, er Kari Andersen en veldig vimsete dame.)
- Du skal få så mye du vil.
- Bra, sa Morten. Vel, etterlot han noen spor?
- Hvem da? spurte Kari.
- Din mann selvfølgelig! sa Morten dobbelt så oppgitt som forrige gang.
- Ja, en lapp, men jeg tror ikke den...
- Kan jeg få se den? spurte Morten.
På lappen stod det: "Har gått på kafé - Einar"
- Hva er etternavnet, da?
- Andersen! svarte Kari
- Din manns etternavn! sa Morten.
- Andersen! sa Kari igjen.
- Greit! Hadde din mann noen favorittkafé, eller vet du kanskje hvor han gikk?
- Einar gikk alltid på Ekdahls kafé nede i sentrum.
- Ok, da drar jeg dit, sa Morten. Vil du ha tak i meg, så bare ring.
Morten dro ned til Ekdahls kafé, som Kari hadde sagt.

Nede på Ekhdals kafé var det ganske fullt. Morten Bakke gikk bort til disken og ringte med bjella som stod på disken. En mann kom til disken.
- Skal det være noe? spurte mannen.
- Ja. Jeg vil gjerne stille deg noen spørsmål. Hva er navnet ditt? spurte Morten.
- Ole Vik, men…
- Greit. Du kjenner sikkert Einar Andersen?
- Ja, selvfølgelig. Han var jo… er jo nesten stamgjest! Ole Vik ble tydeligvis noe usikker.
- Når var det du så han sist?
- I dag er det mandag? Da måtte det vel være forrige søndag.
- Oppførte han seg annerledes?
- Vel, han så seg rundt hele tiden og så ut som han hadde noe å…

Med det samme kom en av kundene og insisterte på å få snakke med Ole Vik. Morten Bakke ble stående igjen uten å ha fått spesielt mye ut av denne samtalen. Han gikk ut og satte seg i bilen og kom på at han hadde glemt jakka si inne på kaféen. Han gikk inn for å hente den. Da han skulle hekte jakka av hengeren, falt det et kort ut av en av de andre jakkene som hang der. Det var et bibliotekkort med navnet Einar Andersen på. Morten Bakke skyndte seg å se om det var noe mer inni jakka som kunne hjelpe Morten med etterforskningen. Men der fant han ingen ting interessesant. Bare en gammel kvittering på en liten gevinst fra Bjerke travbane og noen småpenger. Kanskje ikke bare, bare, det? Han brukte småpengene på den gamle mynttelefonen, og tastet inn nummeret til sin kollega Ulf Dal i Oslo. Morten Bakke tenkte tilbake til den gangen han og Ulf Dal hadde tatt en tur til Bjerke, og han var sikker på at Ulf fremdeles var godt kjent i miljøet. Etter en kort samtale, gikk Morten Bakke igjen inn i kaféen. Ole Vik så spørrende på han, men Morten Bakke tok bare opp resten av småpengene og ba om en kopp kaffe.

Samme kveld tok Morten Bakke igjen en telefon til Ulf Dal, som kunne bekrefte hans mistanker. På Bjerke hadde Ulf Dal ganske raskt funnet fram til en noe forkommen mann ved navn Einar Andersen. Han hadde uten videre gått med på å reise hjem.

Neste ettermiddag satt tre personer rundt salongbordet i Tyttebærsvingen 8. Kari Andersen var ikke særlig blid da hennes mann fortalte om extra-kupongen som forrige lørdag hadde gått ut med 150 000 kroner i gevinst. En liten trøst var det at den hjemvendte ektemannen fremdeles hadde vel 20 000 kroner igjen som han ikke hadde spilt bort på hester.

Morten Bakke kremtet forsiktig for å minne om at han fremdeles var til stede.
- Bare en liten ting til slutt… honoraret mitt?
- Hvor mye? spurte Kari Andersen forsiktig.
- 20 000 kroner for en gjenfunnet mann er vel ikke urimelig? Morten Bakke greide å holde tilbake et smil som lå på lur.

Litt senere ruslet Morten Bakke igjen inn på Ekhdals Kafé. Igjen så Ole Vik nysgjerrig på han. En ny kopp kaffe og 20 000 kroner satte privatdetektiven i godt humør. Så godt var humøret at han følte han måtte vise sin gamle venn Ulf Dal at han satte pris på godt samarbeid.

Telefonsamtalen mellom de to privatdetektivene begynte slik:
- Honoraret for vårt vellykkede ettersøkningsarbeid skulle holde til en liten ferietur for to "sporhunder". Vi kan kalle det en "Extra-ferie".