Hun sto på kanten av broen. Regnet sildret ned i ansiktet hennes og videre nedover kroppen. Den spinkle, tynne kroppen hennes ble litt mer synlig under de hvite klærne. Ut ifra været føltes det som om dette var riktig. Det var en slags TV-storm. En slik storm du kunne se på en action film i helgene. I en film der alt går bra til slutt.

Hun syntes hun kunne se et lys i vannet femti meter under henne. Var det dette hun ville? Jo, dette var slik det skulle ende. Alt som hun aldri hadde, skulle hun få. Alt hun ikke skjønte, skulle gi mening. Hun lukket igjen øynene og var klar til å hoppe.

Dagen hadde startet som en vanlig dag. Hun hadde stått opp, dusjet, spist frokost og tok den ferdigpakkede sekken hun hadde gjort klar dagen før. Hun hadde gått ut av det stygge rommet hennes, gjennom det spy grønne kjøkkenet og ut den slitte ytterdøra. Tanken å dele et farvel med foreldrene sine, som fortsatt sov, var aldri til stede.

Hun hadde syklet til skolen i det vanlige tempoet. Hun gruet seg. Det kunne ikke gå en dag uten at lærerne rakket ned på henne, for ikke å snakke om elevene. Karakterene hun hadde tegnet i en graf i gårsdagen matte time hadde tatt en bratt vei nedover. Etter hun hadde begynt i 10. hadde hun gitt opp skolen. Hun følte det ikke var et spesielt stort behov. Hun hadde jo ikke tenkt til å bli noe særlig eldre.

På skoleveien hjem utfordret hun døden når veien begynte å få en ganske bratt nedstigning. Hun begynte med å holde inne bremsene på den altfor store sykkelen. Etterhvert ga hun litt og litt mer slipp på bremsen. Hun syntes det var deilig. Hun så på speedometeret som viste en fart på 60 km/t. Svingen nederst i bakken kom mot henne i en høyere fart en forventet. Likevel hadde hun ingen problemer med å stoppe. Hun sukket og syklet videre hjem.

Da hun var hjemme slang hun seg foran Datamaskinen. Det var en treg og gammel data. Når hun tjue minutter senere hadde logget på Skype, hørte hun ytterdøra smelle igjen og hun viste at faren eller moren var hjemme. Hun lette etter “Super-Vilde” i de få kontaktene hun hadde på Skype. Hun viste ikke hvem det var, det eneste hun viste var at hun kalte seg “Super-Vilde”, var en jente på 15 år og om de tilfeldigvis skulle være venner. Ikke før klokken seks logget “Super-Vilde” på. Hun begynte samtalen med et “Hei.”

Hun så på klokka. Halv to. De hadde snakket med hverandre i seks og en halv time i strekk. De hadde snakket om livet, om livet etter døden og om selvmord. Om hvor fint det ville vært. Først nå hadde de blitt enige om å sende hverandre bilder av seg selv. Hun søkte på nettet; “pen 15 år gammel jente.” Hun hadde et stort utvalg. Hun sendte et bilde av en jente med mørkt hår, og blå øyne. Akkurat slik hun hadde håpet hun ville se ut for 10 år siden. “Super-Vilde” sendte også et bilde. Hun var utrolig spent på å se hvordan “Super-Vilde” så ut. Super-Vilde var den første som fikk bildet. Hun var usikker på om “Super-Vilde” likte det falske bildet av henne. Hun fikk mange ukjente ord tilbake som respons.  Ord hun hadde hørt guttene si på skolen, men aldri skjønt hva de betydde. Hun gikk ut ifra at det var positive ord. Da hun åpnet bildet fra “Super-Vilde” kom det en hel del blandete følelser. Det var en gutt. “Super-Vilde” var slett ikke en jente, men en gutt. Hun hadde lyst til å kaste dataen i bakken. Knuse skjermen. Ødelegge alt. Men hun følte ingen ting. Ingen verdens sting. Isteden for å kaste seg i sengen gikk hun ut av rommet. Vurderte om hun skulle si noe som helst til foreldrene. Fant ut det var best å la det være og fortsatte ut. Hun gikk gjennom det spy grønne kjøkkenet og ut ytterdøra. Det regnet ute. Det var greit. Regnet blandet seg med tårene slik at de ikke ble så salt.

Hun syntes hun kunne se et lys i vannet femti meter under henne. Var dette det hun ville? Jo, dette var slik det skulle ende. Alt som hun aldri hadde, skulle hun få. Alt hun ikke skjønte, skulle gi mening. Hun lukket igjen øynene og var klar til å hoppe. Hun tenkte tilbake på livet hennes. Hun hadde alltid vært et mobbeoffer. Helt til alle lærene på skolen hadde snakket med elvene og foreldrene hennes. Da hadde hele situasjonen forandret seg. Ikke til noe bedre. I tillegg til at flere lærere hadde begynt å irritere seg over henne hadde foreldrene blitt flaue og ville ikke ha noe mer med henne å gjøre. Vinden var kraftigere nå. Hvor lenge hadde hun stått her? Rundt tjue minutter? Hun så ned en siste gang. Ned i vannet som ble dratt av vinden. Hun måtte spenne lårene hver gang det kom et kraftig vindkast. Dette vindkastet var annerledes. Det var kraftigere og hun mistet taket hun hadde rundt gelenderet på broa. Hun falt. Redselen tok henne igjen da hun hadde tretti meter igjen til vannet. Vannet som kom til å være like hardt som asfalt da hun ville treffe det. Dette var ikke det hun hadde ønsket...