Frihetens tre må fra tid til annen vannes med blomster fra patrioter og tyranner (Thomas Jefferson)

Hun førte pennen motvillig over arket. Det rant noen dråper på det og la igjen noen våte, skitne merker. Hun la stille fra seg pennen, tørket bort svetten fra pannen og rynket øyenbrynene for å se hva som sto der. Øynene var dekket av glinsende tårer og maskaraen rant ned fra øynene.

”Burberry,” hørte hun bak seg. Hun visste det var parfymen han refererte til, men sa ingenting. ”Snu deg!” ropte han. Hun førte øynene nervøst til siden, men våget ikke å snu seg. ”Hører du?” Åja, hun hørte ordene hans flere ganger, for ekkoet gjentok dem for henne. Mannen sukket og stilte seg foran henne. Alt hun så var et omriss i mørket. Han tok opp en pistol fra lomma og la løpet på hodet hennes. ”På tide å gå!”

Lars kom plystrende inn i rommet. Han bladde gjennom posten. Plutselig hørte han et smell bak seg. Det var Edvin som hadde kommet inn. ”Hei,” hilste han. ”God dag.” ”Noe nytt?” spurte Edvin og nikket mot postbunken. Lars bladde gjennom resten av posten og dro opp en mappe. ”En ny sak,” sa han og viftet den foran ansiktet hans. ”Ellers er det bare regninger.” Edvin lo. ”Sender du en kopi til meg?” spurte han og så opp på kontordøra. Edvin Røgeberg – Kriminaletterforsker sto det. Edvin hadde hatt jobben i et år nå og likte den godt. Det var den nye spenningen som han likte. Den etterforskende spenningen. I løpet av den ene saken han hadde rukket å ha som etterforsker, hadde han lært mer enn 5 år med hard jobbing i politiet. Han hørte printeren spytte ut arkene og gikk for å hente dem. Kvinne savnet, antatt død var overskriften. Johanne Roland Bekkevik (19), ble meldt savnet den 15. mai 2006. ”Det er bare 2 dager siden” tenkte Edvin og fortsatte å lese. Naboen Elise Mile (37) meldte inn forsvinningen da hun hadde forhørt seg med resten av naboer og familie. Johanne ble sist observert på en fest holdt av Stine Bechmann (20) den 13. mai. 2006. Bugården nord 15.

Han skummet gjennom resten av teksten og gikk inn på Lars sitt kontor. Han kikket opp fra den samme mappen som Edvin akkurat hadde gjort seg ferdig med. ”Skal vi dra?”

Hele villaen var sperret av. Røde bånd var plassert rundt hele eiendommen. De hoppet over båndet og viste identifikasjonen deres til en politimann som sto og passet på.

Idet de gikk inn ble de møtt av et fantastisk syn. Stedet så stort ut utenfra, men fra innsiden var det enormt. Det var gamle antikviteter, bøker og dyre tepper. Rommene var store. Det var høyt under taket og små luktposer hang i klynger overalt. ”Rikfolk” sutret Edvin og lot pekefingeren gli over en bokhylle. Ikke et støvkorn fikk han med seg.

Lars la merke til en dame fra den andre siden av rommet og gikk bort til henne. ”Trine?” spurte han. Hun nikket. ”Har du noe imot at vi stiller deg noen spørsmål?” ”Nei” svarte hun. Hun var ikke særlig snakkesalig. ”Du hadde en fest for to dager siden. Var Johanne her da?” ”Ja, hun var her.” Edvin tok opp notatblokka og begynte å notere. ”Var Johanne påvirket av alkohol?” Trine så seg nervøst rundt og blikket flakket fram og tilbake. Det var tydeligvis et ubehagelig spørsmål, men etter en stund nikket hun stille. Plutselig dukket en politimann opp. ”Trine, kan du bli med oss til politistasjonen?” avbrøt han og nikket høflig.

”Vi kan vel kikke oss litt rundt her imens.” sa Edvin. De gikk opp den lange trappen og opp til andre etasje. De fant fort ut at fingeravtrykk var håpløst etter festen, så de lette heller etter ledetråder. I motsetning til første etasje som var ryddig, var andre etasje fullstendig rotete. ”Det virker ikke som om Trine har ryddet her enda.” påpekte Edvin. ”Du sier ikke det.” svarte Lars ironisk mens han prøvde å få flyttet et bord som sto i veien for et rom.

Dette rommet var ikke rotete som resten av etasjen, men ryddig. Veldig ryddig. Det sto et bord og en stol i midten av rommet, veggene var pyntet med bokhyller fulle med enda flere bøker og luften var fylt med en svak duft av parfyme. På bordet lå det en penn og et ark. Edvin gikk bort til det. Det lå svarte merker på det, som om noen hadde grått. ”Lars!” ropte han etter litt. Lars la fra seg en av bøkene fra bokhylla og kom seg bort. ”Hva er det?” spurte han. ”Johanne” sa Edvin og pekte på arket. Lars rasket til seg arket og skummet fort gjennom det. ”Hent Trine,” sa han oppspilt og tok opp telefonen.

Johanne var redd. Hun hadde våknet opp av smertene av gnagsår fra tauene hun var bundet med. Hva var det mannen ville med henne. Voldta henne? Drepe henne? Kreve løsepenger. Uansett så var det hjerteløst.

Hun ble plutselig klar over at hun lå i en bil idet hun fløy noen centimeter opp fra bakken og landet på bakken med et brak. Men hun ville ikke være i en bil. Hun ville være hjemme, småprate med vennene sine, ligge i senga si eller se på tv. Mannen var en tyrann. Hun hadde tatt fra henne friheten og livet. En tåre rant ned kinnet hennes. Hun gråt.

”Var det virkelig sant?” tenkte Lars. ”Johanne levde. Men ikke særlig lenge. Ikke med sånne betingelser. Det hadde vært enklere hvis personen hadde bedt om penger, men å frisette to farlige mordere fra fengsel var uhørt. Det hørtes ut som noe bare kongen kunne ha gått med på.”

Han så Trine og Lars som kom småløpende opp trappa. ”Jeg fikk så vidt tak i henne. Hun hadde ikke dratt enda” peste Edvin utmattet. ”Bra.” sa Lars. ”Går du ned og spør politiet om de har sjekket andre etasje. Edvin sperret opp øynene og sukket. Han så litt gretten ut. ”Hva er det?” spurte Trine nysgjerrig og litt usikkert. ”Har du sett dette?” spurte han og førte arket opp mot ansiktet hennes. ”Hva er det?” spurte hun og prøvde av ren refleks å ta det fra han for å lese det. Lars tok det raskt unna henne og spurte henne et annet spørsmål.

”Har du vært i andre etasje etter festen?” ”Nei, jeg har overnattet hos en venn. Jeg kom hjem først i dag tidlig og har bare rukket å rydde første etasje?” Hvorfor er det rommet ryddig da? Spurte Lars og pekte mot rommet de hadde kommet ut av. Hun rynket pannen og så spørrende ut. ”Det har vel ikke vært noen mennesker der kanskje?” sa hun og innså etter noen sekunder hvor tvilsomt det måtte ha hørt ut. ”Hvor mange mennesker var det på festen?” spurte han og tok notatblokken fra Edvin. ”Rundt 60 mennesker kanskje, jeg vet ikke. Jeg holdt ikke telling.”

Lars snudde seg mot Edvin. ”Edvin, skriv opp disse navnene: Ronny Bergersen og Lutanaro Ildtaka” Edvin repeterte navnene for seg selv og nikket bekreftende da han var ferdig.

Lars og Edvin kjørte bilen i full fart bortover på motorveien. Edvin var nysgjerrig. ”Hva har du funnet ut?” spurte han. Lars fortsatte å se på veien. ”Jeg ringte fengselet, de skal ha fangene klare for avhør når vi kommer.” ”Fangene jeg skrev opp? Var det fangene som personen ville ha løslatt?” Lars nikket.

10 minutter etterpå, svingte de ut fra motorveien og kjørte mot en stor murbygning. De parkerte bilen noen meter fra inngangen og ble møtt av fengselsdirektøren. Han tok dem med bort en lang gang og inn til et besøksrom med telefoner og glassvegg. Han pekte på to telefonbokser. Hver med hver sin fange i. ”Du vet hva du skal gjøre?” spurte Lars. Edvin nikket og satte seg ned ved den ene telefonboksen. Lars satt seg ned foran den andre fangen og tok opp røret.

”Hva heter du?” spurte han. ”Ronny Bergersen” svarte han. ”Hvorfor er du her?” Ronny snøftet. ”De anklagde meg og en annen fyr for et drap på en dame. ”Hva het hun?” spurte Lars. ”Mia Mossum.” svarte han. Lars noterte det ned. ”Hva med mannen som også var anklaget for drapet? Hva het han?” ”Lutanaro Ildtaka. Skal du få meg ut?” spurte han og så håpefull ut. ”Vi får se.” svarte Lars, smilte og la på.

Edvin reiste seg et halvt minutt etterpå. ”Hva fikk du ut av han?” spurte Lars og begynte å gå sakte mot døra. ”Bare at han ble anklaget for et drap på en dame kalt Mia Mossum og at han selvfølgelig ikke hadde gjort det.” ”Da vet vi i alle fall at de har noe til felles. Personen som kidnappet Johanne vil ha dem ut p.g.a. deres forbindelse til Mossum-drapet.” sa Lars og gikk mot bilen. ”Men hvorfor vil han ha dem ut?” spurte Edvin etter å ha tenkt en stund. ”Det er det vi skal finne ut nå.” svarte Lars og slo bildøren igjen etter seg.

Bilen hadde stått stille i en lang tid. Hvor lenge visste ikke Johanne, for hun kunne ikke se klokka si. Hun lurte på hvor lenge hun kom til å ligge der. I midten av et tårn med pappbokser. Hun lurte på om det var natt eller dag. Om hun skulle se vennene, eller familien sin igjen. Hun ville ikke lenger være fange for denne mannen. Hun ville ut, i friheten. Hun ville ha tilbake retten over å bestemme over seg selv. Hvordan viste hun ikke. På filmene pleide det som regel å gå bra, men hun viste at dette ikke var noen film. Dette var virkeligheten.

Bilen hadde telefon med høyttaler og Lars elsket å bruke den. Han slo inn nummeret til politistasjonen og en valgmeny hørtes. Han valgte direkte spørsmål og ventet.

”Politistasjonen i Vestfold, vær så god.” ”Hei, jeg skulle gjerne snakket med direktøren.” sa Lars og smilte for seg selv. ”Vi setter deg over nå, ha en hyggelig dag.” ”Kvalmt!” sa Edvin så Lars begynte å le. ”La meg ta over her.” sa Edvin. ”Jeg kjenner han.”

”Ja, Frank Jensen her. Hvem snakker jeg med?” ”Hei, Frank.” sa Edvin. ”Edvin?” spurte direktøren. ”Ja, det er meg. Vi trenger å be deg om en tjeneste?” Frank nølte. ”Ja, hva er det?” ”Vi trenger deg til å godkjenne samarbeid med fanger fra et fengsel.” Sjokkerte lyder kom fra telefonen. ”Har du gjort noe ulovlig?” spurte han litt lavere enn vanlig. Edvin lo vennskapelig. ”Nei, Frank. Har du hørt om Johanne Roland-saken?” ”Ja, kvinnen som er forsvunnet. Hva med det?” ”Vi har ledetråder i saken, men vi trenger foreløpig løslatelse for to fanger.” ”Hvilke fanger?” spurte Frank. Edvin laget en grimase og stemmen ble litt lavere. ”Ronny Bergersen og Lutanaro Ildtaka” Det ble stille et øyeblikk. ”Har du mistet din siste skvett med sunt vett?” ropte han i telefonen. ”Vet du hvem du snakker om?” Lars brøt inn i samtalen ”Personen som har kidnappet Johanne har det som et krav for å få henne tilbake.” ”Edvin?” kom det fra høyttaleren. ”Er det deg?” ”Nei, det er Lars her.” svarte Lars ”Jeg samarbeider med din gamle underordnende, Edvin.” Det ble stille nok et øyeblikk. ”La gå.” sa Frank. Lars og Edvin trakk et lettelsens sukk.

”Vi vil også at du skal ringe og fortelle det til de store tv-kanalene.” ”Hva? Folk kommer til å slakte oss!” ropte han tilbake. ”Vel, hva foretrekker du? En drept kvinne, eller gjerningsmannen bak lås og slå.” Man hørte Frank tenke fra høyttaleren. ”Du vil selvfølgelig få bringe fangene tilbake. Det eneste dette gjør for dem er å minske tiden de sitter inne på.” Lars var sikker i sin sak. ”Se på det som gjort.” svarte direktøren og la på.

Lars og Edvin gikk ut av bilen igjen. De hadde ikke kjørt en centimeter.

”Vi vil være bak dere hele tiden.” sa Edvin til fangene. ”Ved hjelp av dere, skal vi få sendt hjem Johanne. Dere er klare for det?” Fangene var klare, de gjorde alt de kunne for å tilbringe mindre tid i fengselet.

Lars og Edvin viste at så snart løslatelsen til de to fangene kom på lufta, jo fortere ville gjerningsmannen kontakte dem. ”Hva er klokka?” spurte Edvin. Lars viste hva Edvin siktet til. Det har allerede vært på nyhetene. Den er 20:30. ”Har vi fått koblet opp telefonen til politiet med våres.” spurte Edvin. Han ville forsikre seg om at alt var klart. Lars nikket. Telefonen ringte.

Johanne satt nå på en stol og slurpet i seg suppe. Tyrannen ville tydeligvis holde henne i live. Men, hvorfor. Han måtte ha en hensikt med henne. Han kunne ikke holde henne i fangenskap for all evighet heller. Tyrannen snakket i telefonen. Han var av medium høyde, med en liten, rund mage på slep. Sikkert rundt 50 år ifølge kroppsbygningen og måten han gikk på. Ansiktet derimot kunne hun ikke se for han hadde på seg maske.

Plutselig brølte tyrannen ut. ”Ja!” Det virket som alt gikk bra for han. Han kom seg bort til henne og øynene møtte Johannes øyner. De utstrålte ren ondhet. ”Kom,” sa han. ”Det er på tide at du gjør det du kom hit for å gjøre.”

”Yes!” ropte Lars. Vi fikk han. ”Han ville at fangene skulle bringes til en gate i Tønsberg.” Fangene så på hverandre. ”Hvem da?” spurte den ene. ”Vi veit ikke enda. Det er det dere skal hjelpe oss å finne ut.” Lars repeterte alt han ville fangene skulle gjøre og brakte dem til bilen. Bare noen timer til.

Klokka var 01:20. Gjerningsmannen skulle være på stedet om 10 minutter. Det var mørkt og fangene følte seg ikke særlig komfortable når de gikk nærmere og nærmere gaten de skulle møte personen. Riktignok var de kanskje verre mennesker. De hadde drept en kvinne og ført en mann i stor sorg. Heldigvis visste de at politiet lå like bak hjørnet og passet på dem. Men de visste også at de ikke ville gripe inn før jenta hadde blitt returnert.

Tyrannen hadde behandlet henne bedre nå. Han hadde stelt sårene hennes og tatt på mykere tau. Hun lå i baksetet av bilen. Hun visste ikke hvor de skulle eller hva som skulle til å skje, men hun følte seg mer avslappet og komfortabel nå. Plutselig stanset bilen. De var fremme og ifølge bilklokka var tiden 01:27. Midt på svarte natta.

Tyrannen åpnet døra til baksetet og dro Johanne ut. Han førte pistolløpet inn mot hodet hennes og begynte å gå. ”Hva skal du?” ropte Johanne frustrert. Hun begynte igjen å bli redd.

Tyrannen stoppet, men svarte ikke. Han hadde fått øye på noe. ”Hvem der?” ropte han. ”Ronny og Lutanaro” kom det tilbake. Tyrannen smilte. ”Kom fram” ropte han. To store skikkelser kom fram fra mørket, årevis med trening i fengselet hadde gjort dem til noen kjemper. ”Hvor er politiet?” spurte tyrannen og prøvde å se nærmere på de to kjempene. ”Den veien.” sa de og pekte mot veien bak seg.

Tyrannen bøyde seg ned mot øret til jenta. ”Løp hjem. Du har fortjent det.” Han slapp jenta og lot henne løpe. Han pekte pistolen mot fangene. ”Husker dere meg?” spurte han. ”Nei.” svarte de i kor og så spørrende ut. ”Kjetil Mossum. Sier det navnet dere noe?” Fangene grøsset og tok noen steg bakover. ”Dere drepte kona mi. Dere tok fra meg det kjæreste jeg hadde. Det er på tide for dere å gjengjelde hva dere har gjort.

Han løftet pistolen i retning hodet til Ronny og skjøt. Akkurat idet øyeblikket løp politiet fram fra alle kanter. ”Legg fra deg våpenet” ropte de. Han rakk aldri det. Han ble pågrepet bakfra og satt håndjern på. Noen meter bortenfor sto Lutanaro og ristet på Ronny. Han var død.

Johanne var glad. Hun var i live og hun var fri. For en lykke. Fangenskapet hadde gjort noe med henne. Hun følte at hun verdsatte livet mer nå. Hun gikk inn døra til hjemmet sitt. Der sto familien og ventet på henne. De kom bort til henne og omfavnet henne. Glade for at hun var tilbake.