Det var jo ikke det at jeg ikke likte han. Han var jo ok mener jeg. Jeg var kanskje dum, men man kan ikke se tilbake og la fortiden ødelegge. For vi må leve i nået og ikke i det som en gang var. Selvfølgelig savner jeg det jeg var. Men det jeg er nå er det jeg burde vært for lenge siden. Jeg tenker ofte på at alt som har skjedd bør glemmes. Men hvordan glemmer man egentlig noe sånt? Det brenner seg fast i hukommelsen. Det går ikke vekk som andre minner, de er fotografert på innsiden. Jeg tilgir ikke fortiden for det den gjorde mot meg. Men jeg kan leve med det.

 

Mamma elsket han. Jeg også, han var jo en hyggelig mann. Men alt som skjedde rundt han ødela han, dro han ned og trykket han nedover til ingenting var igjen av han. Dette skjedde liksom aldri med meg. Det var aldri vanskelig å være meg. Det var bare vanskelig å være det alle andre ville jeg skulle være. Jeg overbeviste meg selv om at jeg var sterk, da trodde alle andre det også.
Men egentlig var jeg bare liten og redd.

Jeg husker kveldene vi var alene. Mamma jobbet alltid sent, hun spurte aldri hvordan kvelden hadde vært når hun kom hjem. Eller hun spurte, men hun spurte aldri meg. Hun spurte han over frokosten, eller en tidlig lunsj kanskje, og han svarte blitt jada og kysset henne på pannen eller på kinnet. Også smilte han og spurte om ikke jeg var enig, og da bare så jeg ned i maten og nikket. Han hadde alltid vært der, han var jo på en måte faren min. Men allikevel så var han en figur som spilte i et evighets spill som han aldri kunne vinne. Det er klart jeg savner det. Det var jo hyggelig, men han spurte for mye. Var liksom nysgjerrig på en måte som bare venninner er nysgjerrige. Han var absolutt ikke vanskelig å snakke med, tvert i mot, han elsket å snakke med meg. Det var ganger, det må jeg innrømme, at jeg hadde mistanke om at han kanskje var homse. Han oppførte seg aldri sånn som fedre skal, han var rolig og behagelig. Og det irriterte livet av meg at han var sånn.

Når jeg fikk min første kjæreste var det nesten verre enn andre verdens krig hjemme hos oss. Han hatet å måtte dele meg, som han kalte det. Man kunne se hatet i øynene til Aksel når jeg tok med meg kjæresten hjem. Det gnistret som små lyn. Aksel hatet alle jeg var sammen med. Det har ikke vært så enkelt å være meg. Jeg hadde ingen å snakke med, jeg sier ikke at jeg var alene for det var jeg ikke. Men jeg hadde liksom ingen venninner, jeg hadde bare tilhengere og kompiser. Alle trodde at jeg hadde det kjempe bra. Alle trodde jo jeg var helt perfekt. De skulle bare sett mine innerste tanker.

Jeg våkner hver dag med denne tunge følelsen i kroppen. Alle sanser er sperret og alt er stoppet. Jeg fryser og skjelver. Gråter stille på innsiden. Svarte tårer som renner som gjørme og vekker alt som sover. Lykke er noe som jeg ikke lenger vet hva er. Det er så tungt, hvordan kan jeg flykte fra noe som alltid tar meg igjen. Man venter, så når alt er stille og den tror det er over.
Da tar man livet av det.

Jeg var aldri redd. Ikke på ordentlig. Jeg var bare litt skremt. Jeg følte meg aldri alene. Og når jeg lukket øyene da så jeg han. Sånn han var første gangen jeg så han. Store brune øyne, svart hår som lå i en stram sleik bakover. Faren var spansk, derfor han var så mørk. Han var så varsom og myk. Trampet aldri, bare smøg seg sakte mellom rommene. Og når vi kranglet var han helt rolig. Han skrek aldri, det var som en diskusjon. Jeg hatet det. Jeg har en spesiell trang til å måtte skrike og smelle med dørene når jeg krangler.
Men han var jo alltid så fordømt rolig!

Seksten år. Det var da alt begynte. Alle problemene kom, skolen gikk dårlig, jeg hadde ingen venner. Jeg ville ikke ha noen kjæreste. De ville jo bare en ting. Jeg trakk meg mer og mer inn i meg selv. Snakket nesten ikke. Bare trakk meg tilbake og lukket dørene til resten av verden. Jeg skrev ned alle tanker og følelser.

 

Mamma jobbet om nettene. Hun sa det var fordi det var så godt og jobbe om nettene. For da var alle pasientene så rolige. Jeg liker ikke å kalle de pasienter. De er ikke pasienter, de er innlagte. De er ikke syke, de er bare gærne. Jeg bruker bare å si de innlagte. Det liker ikke mamma noe særlig.

Jeg kan egentlig forestille meg mitt liv som film. Den kunne blitt en skikkelig hit. For det er så mye som skjer i livet mitt. Hele tiden. Det er så mye innenfor, ting man ikke kan se. Jeg var også våken om nettene. Det likte læreren dårlig, for jeg sov i timen. Men jeg fikk aldri sove om natten. Jeg skrev om natten. Skrev ned nattens dype tanker og hemmeligheter. Jeg svevde mellom denne og en annen verden. Jeg flakset og fløy.

 

Han var på jobb om dagen. Jeg pleide å se på han når han kjørte den svarte Hva Den Nå Heter opp i innkjørselen. Jeg visste akkurat hvordan han smalt bildøren igjen, visste akkurat hvordan han gikk oppover mot huset. Så var han hjemme. Han åpnet døren, gikk inn i det trygge huset. Så kunne natten komme. Stygg og farlig.

Jeg tror han var ganske usikker på seg selv. Jeg tror han var mer lik meg enn mamma. Altså han var ansvarsløs, og mente at livet skulle leves, vi lever tross alt bare en gang. Han var jo ikke ansvarsløs , han tok jo vare på oss. Men han er litt som musikk, Alt gir mening, men det blir slitsomt i lengden.

 

Vi snakket om alt Aksel og jeg. Vi hadde jo alltid disse kveldene alene. Det var derfor han strakk seg etter meg og holdt meg nede. Skjermet meg fra at noen andre skulle ta på meg, kjenne hvordan jeg var. ’Han pleide å legge meg helt flat bakover. Så lukket han øynene mine. La seg over meg og hvisket i øret mitt. – sladrer du, dreper jeg deg.

 

Kanskje han ikke var så usikker på seg selv allikevel. Jeg tenkte mange ganger at han sikkert kunne få en fin plass på hjemmet til mamma.
Men jeg tenkte aldri.
Jeg levde i nået.
Jeg lot som om alt var greit.
Jeg trodde jeg var sterk.
Men dypt inne gråt jeg.

Helt alene i mine egne tanker, svevde og fløy i en evighet av drømmer. Flykter fra alt som er virkeligheten. Leker gjemsel med sannhet og løgn. Tvinger minnene ned i underbevisstheten. Jeg går om natten for å stoppe tankene, hver drøm er et mareritt det er umulig å våkne fra. Jeg går alene og ensom. Svever i min egen bevissthet. Ser på alt som svever i stille drømmer. Bli borte i en mørk natt.
Jeg gråter.

De gjorde egentlig ikke vondt. Ikke egentlig. Det gjorde bare vondt etterpå. Når tankene kom tilbake. Da først kunne jeg kjenne smerten. Jeg turte aldri si noe til han. Jeg lukket bare øynene og gråt inni meg. Jeg følte det som et hull som aldri fylles. Et hull som bare ble større. Uroen gnaget langt inne i meg.

 

Jeg fylte atten og uroen fylte meg mer og mer. Jeg ville fortelle det, jeg ville ut dette hullet. Noen måtte jo tro meg. Det er mye rart man tror man vet. Men når man tenker over det, så vet man egentlig ingenting av det man trodde man visste. Det er så mange personer man gjerne skulle kjent, men allikevel så vet man så lite om personen at man knapt kan kalles bekjente. Man hører om folk som tar livet av seg, om folk som dreper, og som driver med mange rare ting. Skulle gjerne visste hva som forgår inni disse hodene. Jeg skal ikke si at jeg er noe glans bilde selv, at jeg aldri har tenkt på å ta livet av meg, eller noen andre, eller prøve ut ting og tang. Men jeg skulle gjerne likt å vite om de tenkte de samme tankene som meg. Kanskje vi gjør det? Tenker de samme tankene om livet, og om hvordan det er?

Jeg mistet kontakten med mamma. Hun sa jeg løy. At jeg var en jævla løgnunge og at jeg kunne bare pelle meg ut. Heldigvis bodde jeg ikke hjemme lenger. Jeg flyttet i det jeg fylte atten. Men det at mamma ikke ville tro meg, at hun trodde jeg løy. Det gjorde vondere enn noe annet. Hun trodde jeg prøvde å få henne til å hate aksel, få han ut av huset. Men det var jo ikke det jeg ville. Jeg ville bare snakke med moren min. Men nå ødela jeg det altså. Jeg ringte men det svarte aldri. Jeg prøvde alle mulige måter å komme i kontakt med dem på. Men det var aldri noe respons. Moren min hatet meg faktisk

 

Jeg savnet moren min. Jeg savnet henne så mye. Jeg så henne av og til på butikken og sånt. Men jeg snakket aldri med henne. For hun gikk bare rett forbi. Hun ville ikke ha noe med meg å gjøre. Tenkte hun aldri tanken på at det jeg fortalte faktisk var sant. Jeg tenker at det er sannheten som holder oss oppe og at det er løgnen som drar oss nedover. Den trykker sannheten nedover, tråkker på den ødelegger den så den blir vanskelig å fortelle. Men sannheten slår løgnen uansett. Alle løgner blir avslørt til Aksel, og han nektet for alt jeg sa. At jeg hadde vært vanskelig helt fra begynnelsen av. At jeg hadde gjort alt for å ødelegge for han. Han forstod aldri at det han fortalte til moren min ødela forholdet til meg og mamma.
De fikk aldri flere barn.

 

Det var bare meg, og nå er jeg glad det bare var meg. Hvis ikke hadde det jo vært flere barn som hadde hatt det som meg. Og da hadde dette også blitt mye verre. Men jeg angrer ikke, jeg tenker på det vær dag, men jeg angrer aldri. Jeg gjorde det rett etter på, etter at det var gjort. Jeg angrer ikke lenger nå. Når jeg gjorde noe galt når jeg var liten, kunne jeg ikke la være å fortelle det. Jeg hadde dårlig samvittighet. Jeg fikk vondt i magen, også fikk jeg ikke sove. Men så måtte jeg jo fortelle alt det gale til Aksel. For han var jo den eneste som var hjemme. Når mamma var hjemme var hun så sliten etter natten med alle pasientene. Så da måtte det bli Aksel. Jeg pleide alltid å gå rolig mot han og så sette meg ved siden av han. Også fortelle han det dumme jeg hadde gjort. Da pleide han bare å si men Alice da, også ristet han på hodet. Også hadde han et utrykk som viste hvor skuffet han var over det jeg hadde gjort. Også ristet han på hodet igjen. Sa navnet mitt, så meg rett inn i øynene.
Også slo han.

Kanskje det ikke var så greit å være meg allikevel. Jeg fant aldri lykke ved noe. Ble aldri oppspilt eller satt i ekstase av noe. Bursdager var jo litt spesielt, men det var bare en annerledes dag. Egentlig så tenkte jeg aldri over at det var bursdag. Jeg visste at bursdag var den dagen alle barn gledet seg til. Jeg skjønte aldri hvorfor man skulle gå og vente i trehundreogsekstifire dager på en dag full av kaker, presanger og leker. Det var liksom ingenting spesielt. Jeg likte å være alene. Jeg likte å se på film. Men aller best likte jeg bokse kamper. Men jeg syns det var deilig å bare sitte helt stille og bare tenke. Og jeg tenkte alltid på hvordan verden ville blitt hvis den var annerledes. Ikke bedre på noen måte. Bare annerledes.

Jeg sloss mye når jeg var liten. Jeg angret alltid. Men nå tenker jeg ikke over det i det hele tatt. Jeg tenker aldri på hva som kunne vært annerledes i mitt liv, og jeg føler ingen skyld lenger. Jeg hatet ikke Aksel. Jeg gjorde ikke det. Men jeg mislikte han. Likte ikke måten han var på noen ganger. Det var jo disse kveldene vi var alene, han fikk aldri v ære med moren min, jeg tror det var det som gjorde han til den han var. Han hadde flere sider, Aksel. Han hadde denne siden hvor vi var alene, han hadde en siden med mamma. Men den siden jeg hatet mest, var den barnslige delen av han. Han sutret når han ikke fikk det som han ville. Og når det var noe han ville, så sa han det aldri han bare hintet. Og når vi spurte om det var det han ville, så bare trakk han på skuldrene og så ned i bakken. Han oppførte seg som en treåring. Det virket ikke alltid som om han visste helt hva han ville selv.
Jeg mislikte han virkelig.

 

Morgenene etter nettene vi var alene, Så latet han bare som ingenting. Han bare lot som om det var en helt vanelig morgen. Etter hvert kom moren min hjem tidligere, før vi stod opp. Og hun var jo borte om nettene, så hun visste ikke om disse marerittene. Eller disse falske morgenene som vi latet som ingenting.

 

Jeg tror jeg har en falks side, eller kanskje har jeg flere enn en? Jeg var i alle fall aldri meg selv. Jeg følte meg alltid tom og ødelagt. Jeg sa aldri til noen hvordan jeg følte meg. Jeg bare lot som jeg hadde det bra og alle fortsatte å tro at Alice hadde det bra. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre, det gjorde vondt inni meg hele tiden. Inni meg slo jeg, sparket og forsvarte meg selv. Jeg gråt og hylte. Mens utenpå spilte jeg teater.

 

Og alle trodde jeg var ekte.

 

Men egentlig var jeg en dukke med på malt ansikt og tråer som jeg ble styrt med.

Når jeg ble voksen så var det jo annerledes. Jeg bodde ikke lenger i samme hus som han. Jeg var fri, men levde i en skam an frykt. Jeg kunne ikke ha kjæreste, det ville ikke gå. Jeg var for trukket inn i meg selv. Aksel hadde virkelig ødelagt meg. Jeg tenkte at det måtte være noe jeg kunne gjøre. Jeg var villig til å gjøre alt.

Jeg føler at alt raser omkring meg. Jeg gråter og verden faller sammen om meg. Alle tror jeg holder verden på mine skuldrer, at jeg reiser meg sterk opp mot solen. Men det gjør jeg ikke. Men jeg har bestemt meg. Det er det eneste mulige. Eneste mulige for at jeg skal bli fri. Jeg kryper stille inn i meg selv. Og gråter meg kvalm. Jeg kryper sammen og venter på at noe skal komme. Jeg sender salte tårer nedover kinnene. Og jeg vet jeg er sterk nok. Jeg vet at dette er det som skal gjøre meg fri.

Det var ikke så vanskelig som jeg trodde. Faktisk. Det var egentlig ganske enkelt.

 

Han var helt alene. Mamma var ute en plass, på jobb kanskje. Men det var ikke vanskelig å komme seg inn, nøkkel hadde jeg jo. Jeg listet meg over gulvet og inn i stuen. Der satt han, som han alltid satt. Jeg kunne se antydning gråhet i det svarte fyldige håret. Det lå i samme sleiken enda. Jeg listet meg inn på han, og han skvatt da han så meg stå der foran han. Han smilte mot meg da han skjønte hvem jeg var. Også påpekte han at til å være tjuesyv så var jeg ganske deilig. Jeg svart bare med å si at jeg skulle ønske jeg kunne si det samme om han.

Han lurte på hva det var jeg ville. Men jeg sa ingenting, jeg bare smilte.
Jeg begynte bare å snakke.

Husker du den gangen vi var alene. Du hvisket ord i ørene mine, ingen andre har hvisket.

 

Du truet meg. Husker de falske morgenene? Husker du de lange nettene? Gjør du?

Det er rart hvordan mennesker ser ut når de er døde. De mister liksom litt av det som gjør dem til et menneske. De ser så rolige ut. Også er de litt rare også. Aksel mistet all utstrålingen. Han bare så på meg, men når jeg lukket øynene hans så så det bare ut som han sov.
Jeg satt ved siden av han når mamma kom hjem.

Jeg angrer aldri. Eller jo, jeg angrer hele tiden. Men ikke på at jeg drepte han. Jeg angrer på at jeg ble hos han, det var ikke verdt det. Følelsen av å drepe han var til å miste pusten av. Jeg elsket hvert minutt av det. Det ga meg en glede, som varmet gjennom hele kroppen.

 

Jeg er ikke lenger noen dukke. Jeg viser det jeg føler. Mamma er fortsatt sint, men det gjør ingenting. Han er ikke lenger her, han kan ikke lenger ødelegge meg. Livet er bedre nå, jeg lever i et hus med mange menneske, jeg er aldri alene. Og hullet i magen er borte.

Hvordan gjemme seg fra noe du er redd for?
Ikke løp fra det. Gjem deg, vent på det. Og når det kommer til deg.
Da tar du livet av det.