Hun så ut av vinduet. Kikket på sitt eget speilbilde. Merkelig. Man kunne se henne, og samtidig landskapet i bakgrunnen - hun var gjennomsiktig som et spøkelse. Som om hennes ånd svevde og så inn til huset. Voktet på henne. Et godt eller et dårlig tegn? Hun visste ikke. Eva strøk seg over magen enda en gang til. Kikket ned på gatelyktene, stirret på dem helt til øynene føltes tørre og skrek etter væske. Hun blunket et par ganger og slo på radioen. Satte seg ned og kikket på den vesle boken hun hadde fått av legen. Hun bladde i den på måfå. Kunne hun skrive i den nå? Var hun virkelig sikker på dette? Hun grep etter kulepennen.

Hun hadde gjort et valg. Hun kunne rett og slett ikke gjøre noe annet. Selv om all fornuft skrek til henne at hun måtte åpne øynene og se nøkternt og realistisk på sin egen situasjon, kunne hun ikke få seg til å gjøre det andre valget. Barnet var hennes. Hennes og Christers. Snille Christer. Christer virket oppriktig glad for hennes valg. Han hadde støttet henne og sagt han stod bak henne uansett hva hun valgte. Skjønt, hadde hun noen alternativer? Ikke var hun særlig kristen. Ei heller interessert i abortdebatten. Ikke før hun en dag hadde vært klar over hvor lenge siden hun sist hadde mensen. Hun ble ikke nervøs av den grunn. Tok heller livet med ro, som hun alltid hadde gjort. Snart fikk hun ømme bryster. At det var enda et tegn, tenkte hun ikke på. Hun var jo ung, kroppen hennes var kanskje ikke ferdig med å utvikle seg enda.

"Jaha, prøven viser at testen var positiv. Du er gravid." sa legen og boret sine alvorlige øyne på henne. Eva stirret på ham som en hypnotisert kanin foran en slange. Hva var det han sa? Gravid?
"Siden du er under den seksuelle lavalderen, er jeg nødt til å ringe dine foreldre og underrette dem om saken. Så kan vi snakke om en eventuell abort." fortsatte han ufortrødent. I det samme fikk hun frysninger på ryggen. Abort? Hun drepe et liv?

Hun kikket tankefullt i boka, før hun resolutt grep fatt i pennen og skrev ned sitt eget navn inn i den - "Eva Brattli". Tankene var et kaos. Hun tenkte på det legen hadde sagt - at hun var for ung, at hun kanskje ikke kunne klare barnet alene på egen hånd. Hun var helt klar over dette, men følte hun virkelig kunne klare dette. Å ta et liv kunne hun ikke få seg til å gjøre. Før hadde hun tenkt lettvint; ble hun gravid, skulle hun selvfølgelig ta abort. Selv om hun var glad i, og likte seg godt blant små barn, tok hun heller sikte på en god og solid utdannelse. Barn fikk hun vente med til etterpå, når hun trygt kunne forsørge barnet selv. Tenkte hun da. Hun var ikke klar over hvilke enorme og motstridene følelser som ville krasje når en ble stilt ovenfor slike valg. Fornuften og hjertet er to helt forskjellige ting, som bestemor pleide å si.

Dessuten så hadde hun jo Christer, som ville stå bak henne uansett hva hun gjorde. Det var ihvertfall hva han sa, og hun følte hun kunne stole på ham. De hadde holdt sammen siden hun var 13. Det hele begynte som litt småsvermeri, det ga liksom prestisje å være sammen med den kjekkeste og tøffeste gutten på hele ungdomsskolen. Etterhvert som de ble eldre, og ble interessert i å kjenne hverandre mer enn overfladiske småkyss og holding av hender i skolegården, følte de seg mer og mer knyttet sammen. Var dette kjærlighet? Hun var virkelig glad i ham, men hvordan vite om dette var det rette? Det hele hadde blitt en vane, en trygg lomme hun følte seg komfortabel i. Hun var jo "bare" 15, noe de fleste hadde påpekt, altså mamma og de nærmeste vennene som visste om det. Kunne hun egentlig stole på ham?

Ville alt bli det samme som før, når de ble tre? Christer, som elsket fart og spenning. Hun visste at vennene hvisket om at de egentlig ikke passet sammen. At Christer, som alltid ville ut og feste og ikke kunne tenke seg å sitte hjemme med lekser og kaste bort en hel helg foran en prøve framfor litt gøy, burde fått en som "passet" ham. Ikke en som var skolelys og aldri fikk lov til å gjøre noe gøy. Som alltid ble hentet hjem klokka 22:00 av en engstelig mor. Det var hva de så. De så ham ikke når de var alene, når han endelig turde å kaste vekk den tøffe masken. Da kunne de diskutere i timevis om små og store ting som berørte dem, alle de hverdagslige tingene som den "tøffe" Christer ville fnyst og ledd av. Tenk om Christer egentlig ikke ville ta sitt ansvar? Om han ikke taklet sin nye rolle? Om han bare stakk av?

Hun tenkte på sitt første minne fra pappa. Pappa hadde nemlig forlatt mamma da hun var ett og et halvt år. Første gang hun så ham var hun fire, og kjente ham ikke igjen. Han var annerledes enn på de bildene hun hadde fått av mamma, og så litt skumlere ut. Hun hadde spunnet seg en drømmeskikkelse av en far og drømt seg inn i fantasiene så de nesten var blitt virkelige.

"Mamma!" ropte hun gråtende. Løp redd fra den mannen som smilte usikkert mot henne. "Det er din far," svarte moren med et uklart blikk i øynene. "Pappa har vært borte lenge, men nå er han tilbake på besøk. Se, han har med seg gaver til deg!"

Etter det så hun ham noen få ganger før han forsvant igjen. Drømmene om en flott pappa som kom ridende på en hvit hest og tok med seg mamma og henne til eventyrslottet, forsvant på samme tid.

Hun ristet på hodet, og prøvde å konsentrere seg om hva hun skulle skrive ned i boka. Det ene kapitlet het "Jeg er gravid!", med et bilde av en smilende kvinne som så seg selv i speilet mens hun rørte magen på en øm måte. Kvinnen på tegningen så glad ut. Men så var kvinnen også mye eldre enn henne. Hun skumleste gjennom siden. Stoppet ved feltet "Siden fortalte jeg det til...", og tenkte på hvordan hennes to nærmeste venninner hadde reagert. At de skjønte hun var for ung, men samtidig var sterkt imot abort. Men også at de gledet seg. Tenkte på små søte babyer som de kunne leke og dille med. En de kunne mate og kle på, ikke en de måtte stå opp om natta for, eller dra til legen med om det feilte babyen noe.

Hun gjemte seg bak skjørtet til mamma. Skottet forsiktig frem fra skjørtet, usikker på hva slags beist det var hun hadde foran seg. Det ga fra seg noen bjeffende lyder, og gneldret mot henne. Det var godt hun hadde mammas hånd å holde i. Trygt.

Det at alle sa hun var så ung, var med på å tære på selvtilliten hennes. Hun tenkte på hvordan hun som liten så på mamma som noe stort, koselig og trygt. Ble hun redd, var mamma automatisk det første stedet å gå til. Den samme følelsen ville hun gi barnet sitt, men hvordan gjøre det om hun var usikker på seg selv? Hun sukket. Så mange spørsmål, hvordan i all verden finne svarene? De rette altså, tenkte hun og strøk håret fra ansiktet der hun satt tankefullt bøyd over den vesle boka. Hvorfor måtte alt være så vanskelig?

For noen måneder siden satt hun faktisk og lekte med tanken om et eget barn, en hun kunne leke med og bare ha, uten å måtte tenke på bekymringene som kunne oppstå. En hun skulle gi lov til å gjøre det hun selv ikke fikk lov til nå. Hun var lei av alle formaningene og reglene hun måtte følge hjemme. Men nå så hun alt i et nytt lys. Det hun tenkte på før, var preget av barnlige tanker, bekymringsfritt og positivt. Som om hun hadde tredd over terskelen til en usynlig grense som skilte henne og de andre jevnaldrende, som fortsatt tenkte på den måten hun selv gjorde.

"Når jeg blir større, skal mine barn få lov til å dra på alene hjemme fester så mye som de vil!!" skrek hun gråtende mot sin mor som stod ved døra og nektet å la henne gå ut.

Nå skjønte hun sin egen mor bedre. Plutselig ble hun grepet av en trang til å beskytte sitt ufødte barn mot alt. Mot...livet? Nei. Men hvordan gi barnet den beste oppveksten når hun selv følte seg så liten og usikker, men samtidig ville bli en god mor?

"Mamma! Mamma! Se! Babyen min har skadet seg!" ropte hun redd, mens hun viste frem dukken sin til mamma. En av Kates armer hang dinglende ned og så ut til å kunne falle ned når som helst.

Hun kikket søvnig ut av vinduet igjen. På tide å legge seg, tenkte hun mens hun kikket. Det hadde blitt mørkere ute, og samtidig hadde det nesten umerkelig dukket opp tåke. Alt ute var tyllet inn i en mystisk, spennende slør. Gatelyktene blinket og sendte ut myke stråler gjennom tåken. Som i en drøm så hun seg selv selv igjen der ute, omgitt av en melkehvit aura. Hun skottet litt på henne der ute. Det siste hun husket, var at hun der ute smilte svakt. Som om hun der ute ville inngi henne med en trygghet og si "Lytt til deg selv. Da finner du svarene."