Angsten rant, redselen for å si noe feil i morgen rant, frustrasjonen rant. Alt rant. Alle følelsene jeg måtte holde inne i meg rant. De omringet armen min varmt og hyggelig. Eller uhyggelig. Jeg tenkte på alt jeg sa. Tenk om de satt og snakket om det jeg sa på skolen i dag? De spurte jo ikke om jeg ville være med på jentekveld. De snakket sikkert om hvor feil alt høres ut fra den stygge munnen min. Bare jeg hadde hatt noen jeg kunne fortelle alt til. Men folk som ikke kjente meg så på meg som en overlegen bitch. ”Herregud, hvorfor gidder hun ikke å hilse?”, kunne jeg høre bak meg. Hvorfor spurte de aldri hvorfor jeg ikke turte?

Lyset fra det lille vinduet over meg reflekterte seg i knivbladet. I det mørkerøde knivbladet. Jeg merket ikke at jeg strammet knyttneven så hardt rundt skaftet på kniven før neglene mine begynte å gnage seg inn i huden. Jeg gjorde ikke noe ut av det. Jeg likte tross alt smerten. Det tunge blikket falt ned på kniven. Jeg holdt den mellom beina som stakk rett ut foran meg. Jeg studerte den tynne armen min. Den hadde ikke like mange sår som den andre, men den hadde mer sinne. Den hadde lyst til å gå løs på noe.

Jeg flyttet blikket mitt til den andre armen. Den lå ved hofta mi og hvilte mot flisene. Ironisk nok var flisene svarte. Jeg så på kniven igjen. Jeg ville dø. Men bare nå. Bare i kveld. I morgen kom kanskje Mathilde og spurte om jeg ville komme på festen hennes. Da ville kniven ligge hjemme og vente på meg. Den ventet alltid, den. Ikke som de andre. De ventet aldri. De bare løp på roser gjennom hverdagen. De sa i RLE timen at de var redd for døden. Det sa jeg også, men bare fordi jeg ikke ville si noe feil. Den høyre armen min fant offeret sitt. Jeg var sliten, det var så vidt jeg orket å løfte kniven mot den venstre. Men tanken på at jeg snart kunne kjenne blodet piple nedover, tanken på at jeg snart skulle se ferskt blod, holdt meg i gang. Jeg snirklet kniven nedover armen. Lot den komme borti åpne kutt, lot den rive opp igjengrodde sår.

Plutselig tok jeg meg selv i å smile der jeg satt. Jeg smilte fordi det kanskje ikke skulle ta slutt i kveld, eller i morgen natt. Men kanskje på søndag? Eller kanskje mandag? Jeg hadde planlagt hvordan det skulle skje lenge. Jeg skulle gå ti på tolv, fordi jeg måtte rekke tannlegen kvart over. Jeg så på kniven som ba om å få skjære dypere. ”På mandag”, sa jeg med en munter tone. Kanskje jeg prøvde å berolige den. Den likte sikkert tanken like godt som jeg.

Jeg satt på stolen min. Beundret måten hun snakket på. Hun trollbant publikum med de vakre, brune øynene sine, det blonde håret som bølget seg over de store puppene hennes og helt ned til ribbeina, og den myke stemmen hennes. Hun lo bare av noe Thom sa. Plutselig rettet hun blikket mot meg og spurte hvordan det gikk. Jeg så nervøst på alle de som hadde samlet seg rundt henne. ”Bra”, svarte jeg. Og det gikk bra. Jeg var innenfor gruppen. De lurte på hvordan jeg hadde det. Tiril så på den dyre klokka si. ”Nei, nå må jeg gå folkens. Tannlegen..” Hun kom sikkert ikke til å bli lenge. Hun hadde jo perfekte tenner. Da hun løftet opp hånda for å vinke til meg, så jeg sårene hun hadde i håndflata. Typisk, hun hadde sikkert katt også. Men så var hun borte, og ikke lenger i fokus. Vi snakket da om prøva vi skulle ha neste torsdag.