Mannen som var midt i 30-åra, het Endre Haugen. Endre gikk sakte bortover den tomme gaten, med tunge subbende skritt. Det sandbrune middels lange håret, hang ned i de to matte grå øynene. Kroppen hans ravet over baken som et skadeskutt dyr, men han var nesten grasiøs i det han gikk bortover gaten. Men bare nesten.

Bena hans som sakte men sikkert subbet seg bortover bakken var bare en pekepinnn på tristheten hans. Han var så trist, så umåtelig trist. Det virket plutselig som om det var noen andre som syntes synd på han, for plutselig brøt himmelen ut i tårer. Tanken på at noen brydde seg om han, ble overdøvet av det faktum at den kjedelige gråe jobb-dressen ble nå tung og mørkegrå. To store hav i de to svarte skinnskoene hadde han med seg, men han brydde seg egnetlig ikke noe om det. Etter en stund så ble klærne så mørke, så tunge at det nesten var som et speil. Et speil som hans sinn speilet seg i. Men bare nesten.

De mørke tunge tankene samlet seg igjen. Tristhet og tårer ble etter hvert byttet ut. Byttet ut med de velkjente tankene og minnne. Minner og tanker ble igjen byttet ut. Bytttet ut med den giftige og frådende følelsen av hat. Boblende, sydende hat.

En etter en samlet de vonde minnene seg igjen. Det var de som hadde startet det hele. Han tenkte forsiktig tilbake, men stoppet opp midt i et minne, før han husket for mye. Han hadde helt glemt hvor sterke disse minnene var.

Minnene ble til slutt byttet ut med velkjente, men allikavel helt nye tanker. Ideer. Han kjente at et smil var på vei, i det ideer kom. En etter en og ventet på å bli hørt. Hele fjeset brøt ut i et stort, men allikavel, litt trist smil idet den beste ideen hittil, kom. Bena hans brøt ut i en sprint, selv om det var nesten en mil unna hans ben skulle få stoppe, og selv etter pausen, så var det et stykke igjen.

Bena hans løp så fort de kunne bære ham, men det gikk bare ikke fort nok. De lange tomme gatene ble etterhvert bytttet ut med trange smug. Det var ikke enkelt å løpe gjennom alle de søppelfyllte smugene, men det var Endres ess. Han var nesten som en panter i det han bykset over alt mulig rart som lå der i smugene, men han var for normal for det. Smugene føk forbi ham, men det gikk ikke fort nok. Selv om han ikke innså det selv, så var han helt utslitt allerede før han kom fram. Lungene var som to rødgløende klumper av magma, men han hadde ikke tid til å få igjen pusten, så han fortsette å løpe. Han løp til det gjorde så vondt at han ikke kunne gå lenger, så han sank sakte mot den nærmeste veggen. Så utmattet som han var, så var det ikke rart at minnene kom tilbake, men han kunne ikke jage dem vekk.

Alle sammen kom. Noen stakk ham dypere i hjertet og sjelen enn andre, men de var alle sammen forferdelige. Om han ikke allerde hadde sunket helt ned på bakken, så hadde han gjort det nå. Han vridde seg i usynlig smerte og kunne nesten ikke vente. De skulle få. Da han hadde lidd nok, og såvidt hadde latt kroppen og lungene få puste ut, reiste han seg opp og løp videre. Enda raskere enn vanlig. Han kunne ikke vente noe særlig lenger.

De to buksekledde bena til Endre Haugen bråstoppet i det de to sølvfargede øynene oppdaget hvor bena hadde ført Endre. Han kunne ikke lenger hindre det triste smilet hans i å bre seg utover det fortsatt litt triste fjeset.

Han var kommet fram. Med de samme tunge og subbende skrittene som han hadde hatt tidligere den dagen, så nærmet han seg sakte men sikkert poratlen. Han kunne nesten ikke vente. Det skulle bli så fint. Kunne han smakt de nydelige rosenrød tankene sine, hadde de nok smakt jordbær-drømmehåp. Han kunne smake smaken og lukte lukten. Lukten av søt hevn. Lukten av søt hevn som blandet seg med den velkjente lukten av seier. Men det var ikke over enda. Eller var det ikke begynt?

Den rare blandingen av et trist smilende fjes, subbende ben, og oppspilte øyne gjorde ham litt usikker, i det han så seg selv i et vindu. Han så lenge på skikkelsen i vinduet. Kunne det virkelig være den personen han trodde at det var? Han lot hånden nølende ta på vinduet og så den rare mannen gjøre det samme. Han ble forvirret i det den andre mannen strøk håret nesten litt nervøst gjennom håret sitt. Det sandbrune håret. De gråe øynene stirret intenst på Endre. De gråe, regntugne klærne hang ned på den litt for slanke kroppen og buksebena var klistret fast til de to muskuløse lårene.

Var han virkelig så, så… Han nølte litt i det, det gikk opp for ham. Men han kunne ikke la dem vinne. Men han så en helt ny side av seg selv… Han kjempet hardt mot et smil. Hele livet sitt hadde han vært normal. Aldri noe som skilte ham ut fra de andre, men nå var verdenen snudd på hodet. Han visste nesten ikke hva som var opp, og hva som var ned. Han ventet nesten på at noen skulle fortelle ham at han var kommet til et parrallelt univers hvor opp var ned og at han var…
-Unormal… Han skvatt av sin egen stemme. Han hadde ikke snakket på evigheter. Ihvertfall ikke med noe som har hatt en puls.

Etter at hjernen hans hadde fått med seg forandringen så begynte minnene igjen å strømme på. Alt han noen gang hadde opplevd var gjemt et sted, et sted som han hadde nøkkelen til. Både på godt og vondt… Et minne var sterkere enn noe annet. Det førtse ordentlig vonde minne…

Minnet startet med at han hadde gredd håret. Gredd håret med kam og svette. Kam på grunn av at det lange håret var langt, men det var jo normalt å ha langt hår den gangen… Svette på grunn av de altfor varme klærne. Og de skjelvene knærne.

Det var ubehagelig å ha på dress, men å ikke ha det på var enda verre, da hadde han skilt seg ut… Han grøsset bare på tanken av å skille seg ut.

Han hadde en liten rød blomst i lommen sin, en rød blomst og et hvitt lommetørkle. Hånden hans skalv som tre tusen aspeløv i vinden, men han prøvde forgjeves å stoppe skjelvingen. Hånden rørte ved den store tunge døren. En gang, så to ganger, og så en siste gang. Lyden av ivrige fotrinn som kom mot ham, stoppet aldeles ikke skjelvingen.

Hadde noen målt pulsen hans hadde den nok vært umennskelig høy. Hjertet hans var såvidt holdt på plass av den altfor varme dressen. Han var sikker på at hjertet skulle løsne og hoppe ut av brystet hans. Helt bombesikker. Da døren endelig åpnet seg, så var han på nære nippe på å besvime.

Så utrolig vakker Hun var. Det røde bølgete håret fallt lekende lett over skuldrene hennes. En liten hårklips av den dyre sorten, var festet til håret. Den lange røde kjolen av et mykt og varmt stoff, hang elegant ned fra de to røde stoppene. Kjolen satt som støpt til den usedvanlige vakre kurvede kroppen hennes. Den gyldne huden hennes fikk henne til å se ut som en fallen engel. Da jeg til slutt våget å se på fjeset hennes holdt jeg pusten. De to gyldenbrune øynene hennes, den fyldige rødmalte leppen, de tusen fregnene og to lys røde kinn gjorde meg bare mer overbevist. De to nydelige hendene hennes knyttet seg foriktig sammen til to illsinte små never. Smilet som hadde kledd hennes fyldige munn så godt, gikk over til en litt mindre fyldig strek.

- Hei Adriane. Det var alt han fikk fram fra den tynne pubertetsrammede stemmen sin. Han smilte det litt rare smilet sitt, men fikk ikke noe smil tilbake. Hun så nølende på han. Så hørte de begge to skritt i trappen. Begge to snudde seg rundt, men kun den ene personen mistet den lille biten av tillit til verdenen. Kun den ene fikk et ødelagt hjerte som skulle fortsette å blø til siste slutt. Kun den ene fryktet at alt var slutt. Men kun den enes hjerte var fylt av sorgen til en annen. Da de to sekundene det tok for den altfor velkjente mannen å komme ned trappen var over, så skjønte han at det var vel nesten hans liv også. Han visste at noe sånt skulle skje. Han var den populære mannen. Mann, de var bare 16 år, men allerde var han blitt en mann.

Endre nølte litt før det gikk oppfor ham. Han rygget sakte fra døren. Han sa til slutt med den triste stemmen sin:

- Jeg er lei for at jeg har brukt opp tiden din. Jeg skjønner at jeg ikke er verdt deg. Jeg er helt tydelig bare en liten fjert i forhold til ham der. Du må ikke bekymre deg for meg. Jeg er bare et vanlig, lite, ubetydelig menneske. Han snudde seg og gikk ned den altfor lange trappen, som kun var tre trappetrinn lang.
- Nei, vent. Endre, det er ikke slik. Det er ikke deg…
- Det er meg! Den triste stemmen hans ble fordreid til en umenneskelig stemme. Ikke trist, men ihverfall ikke glad.Det var det første og siste skoleballet han noen sinne skulle dra til. Han prøvde å tvinge seg inn døren, men snudde brått da han så alle de dansende parrene.

Det var den dagen han bestemt seg for å bli ordentlig normal.

Men var alt det harde arbeidet gjort forgjeves? Nei, det var det ikke. Med bestemte skritt og enda mer bestemte tanker, gikk han forsiktig forbi dørvakten. Han hilste blidt på dørvakten, som nikket tilbake, men han lurte nok på hvem den karen var, så han stoppet Endre.
- Endre Haugen, du vet, vennen til Bjørnen. Du vil vel ikke at jeg skal si at du ikke slapp inn vennen hans? Dørvakten nikket igjen og åpnet døra. Han gikk bortover en bitteliten gang til han var kommet til en trapp. Han så rundt seg men fant ingenting. Han gikk opp trappen og fant endelig det han så etter.

Han klatret opp den kalde metallstigen som ledet opp til ingensted for de fleste, men ikke for ham. Han fisket opp et stykke tau og fiklet litt omkring med det. Han prøvde å finne ut hva klokka var, men fant ikke klokka si. Så klatret han videre til han fant en fin bjelke å sitte på.

Det var nå tiden for å la minnene omfavne ham, for det var snart ingenting igjen av dem. Hver eneste tanke, hver eneste ide ble snudd opp og vendt mot overflaten, som stener på en rullestenstrand. Han kunne ikke noe for det, han brøt plutselig ut i en lydløs gråt. Han passet på at inge tårer ramlet ned fra det slitne fjeset hans, slik at ingen ville oppdage ham.

Han satt rett under taket, på en av de mange bjelkene som bar diverse utstyr, som store lyskasteraktige lys, høytalere og mange ledninger. Litt etter litt så ble flere lys skrudd på eller av, og flere folk kom og gikk. Det var ikke lenge før det var fullt av folk som hastet av sted, eller så stod de litt tankefulle og så etter noe. To menn tok frem de nydelige instumentene sine fra to kasser. Noen lys ble dempet. To damer kom til det som måtte være plassene deres. De hadde plassert seg bak et instrument hver. De dro fort igjen, og det var plutselig bare de som løp rundt og ordnet ting igjen.

Han må ha sovnet for i det han åpnet øynene igjen, så stod flere tusen øyne fiksert på det som nå var seks bandmedlemer.

Et brøl brøt ut i det mannen som spilte tromme telte opp. De begynte å spille høy bråkete musikk. Stemmen til Bjørnen runget ut over alle menneskene på plassen, men Endre fikk ikke med seg om hva de sang om. I det sangen begynte, begynte også den andre mannen å snakke. De spurte de vanlige spørsmålene man stiller flere tusen mennesker, men så spurte de menneskene på den store plassen om de kjente noen som hadde problemer med å passe inn i dagens miljø. Endre forsvant på ny i dype tanker.

Han kjente et stikk håp, stikke ham rett i hjertet idet de begynte å snakke om at de skulle dedikere den første sangen til en mann som ikke alltid hadde det så bra. De husket ham!

Han husket fra den gang da de kun var bittesmå og slo hveranre med spader i hodet. Så hadde de vokst opp. En ble populær og kul. En var i den evige mobbeoffers hjul. Tanken på det gjorde ham mer sikker. Han gjorde seg klar, men et sted dypt nede i ham så var det noe som kjempet imot lysten. Men Det var kun en liten flis i forhold til den andre lysten.

Han skulle vente til sangen var over. Det hadde vært frekt å avbryte dem midt i en sang. Ut i fra trommelyden og applausen, så skjønte han at det var hans tur til å skinne snart. Endre gjorde seg klar, men rett før han skulle hoppe oppdaget han et trist fjes på siden av scenen. Det kunne ikke være? Hun så ut som hun bærte tusen sorger. I det hun snudde seg for å se etter bjørnen, la jeg merke til to ting. Et blåmerke på størrelsen med en hånd på det venstre kinnet hennes og hun bar en ring. En gullring. En liten gjenstand som forandret livet deres.

Hennes ulykkelige fjes fikk dratt Endre opp fra den dype gropen av sorgen han følte. Plutselig så hun opp mot himmelen, sånn som man gjør når man roper ut «hvorfor?», men et skjevt smil datt ned på henne i det hun så meg. Hun hadde visst hatt litt følelser for meg allikavel. Jeg smilte et fulkommen smil, for nå var livet mitt fulkommet. Nå som hun ville ha meg. Han vinket til henne, og skulle til å klatre ned.

Så kom det et lite vindkast som blåste forbi publikummet, men det var det som skulle til. Fortsatt med et fastfryst smil datt han ned fra bjelken, mens de tusen sorgene og et smil forsvant fra Adriane brøt ut i et skrik. Et skrik av terror i det hun så hva som skjedde. Heldigvis tok to ting imot ham.

Bjørnen ble kastet av scenen av en mann med et smil, en lapp som sa -Ha, nå kan jeg ha hva jeg vil ha! og skyldfølelse opp til halsen. Bokstavelig talt, for noe lenger en det kom den ikke. Folk brøt ut i gisp og noen skrek og ble forferdet, for bjørnen reiste seg ikke igjen. Bena var liksom helt feil. Kroppen lå i en unaturlig rar posisjon. Men hadde Endret sett mannens to armer ville han ha smilt. Armer som hadde hjulpet hendene hans med å slå det som hadde betydd noe som helst i livet hans. De var vridd på den mest unaturlig måten. Som den rare følelen han følte i fritt fall.

Endre svingte frem og tilbake, som et ungt tre i vinden. Smilet var fortsatt fulkomment, men et lite glimt av overaskelse og irritasjon hadde tatt over øynene hans.

Frem og tilbake i den lette brisen.