Fatima sitter på en slitt stol utenfor det falleferdige, grå hjemmet sitt. Om man da kan kalle det for et hjem. Hun speider utover landskapet. ”Det er vakkert i Afghanistan,” tenker hun.  ”Et røft og utfordrende fjellandskap.” Hun liker fjellene. De er så mektige, så bratte og ikke minst farlige. Hadde det ikke vært for all ondskapen som finnes i dette landet, hadde hun virkelig likt det.

Etter en liten stund, kikker hun ned på klokken sin. Den viser halv tre. ”Å, nei,” mumler Fatima bekymret før hun forter hun seg inn i huset. Med raske, vante bevegelser, rydder hun unna alt som kan anses som rot. Amir, hennes ektemann, har det med å få raseri utbrudd så altfor lett. Til og med noen ganger når hun ikke har gjort noe. Kroppen hennes er alltid full av blåmerker, men det er ingen som vet noe om det. Etter at Taliban kom til makten på 90-tallet, har det blitt påbudt å gå med heldekkende burka. Denne skjuler Fatimas mishandlede kropp. Tidligere har hun tolerert volden. Nærmest blitt vant til den. Nå derimot, orker hun ikke mer. Døden er nesten bedre.

Plutselig hører Fatima en bil parkere utenfor huset. ”Amir,” tenker hun redd. Hun hører døren gå opp. ”FATIMA?” roper Amir. Han er sint. ”Ja, hva er det?” spør hun forsiktig, og går ham i møte. ”Er middagen klar?” spør han. Fortsatt sint. Da kommer Fatima på at hun har glemt å lage den. ”Ja, er den klar?” spør han en gang til, da Fatima ikke svarer med det samme. Hun ser ned i bakken. Forsiktig, med lavt toneleie, beklager hun seg. ”Unnskyld, Amir. Jeg har ikke fått begynt på den enda. Jeg beklager, men jeg har helt glemt den. Jeg skal begynne med en gang. Det skal aldri gjenta seg. Det lover jeg!” Ektemannens mørke øyne lyner. ”Hvor vanskelig kan det være?” skriker han før han fortsetter. ”Det eneste du behøver å gjøre, er å ta deg av arbeid her hjemme. Jeg derimot, er nødt til å forsørge oss. Hører du? Forsørge oss! Forstår du ikke at jeg er sulten og trenger middag med en gang jeg kommer hjem? Du er ikke verdt noe som helst.” Han hveser. Fatima stirrer ned i gulvet. Livredd, for hun vet hva som kommer til å skje. Amir drar henne etter håret ned på bakken. Fatima prøver med alle krefter å vri seg unna, men Amir setter seg oppå henne. Han knytter nevene og gir henne ett slag i magen. Hun stønner, og tårene renner. Han gir henne enda et slag. Nå hyler hun. ”Hold kjeft, din hore!” roper Amir, før han slår henne en siste gang. Denne gang mot munnen. Som om han vil understreke at han ber henne holde kjeft. Fatima kjenner noe varmt, med en rusten smak, renne ned fra munnvikene. Med en skjelvende håndbak, tørker hun seg rundt munnen. Hånden blir rød. Rød av blod. Så reiser Amir seg. ”Kvinner burde ikke eksistere,” mumler han, før han går. Fatima blir liggende igjen på gulvet. Hele kroppen verker. Det er da hun bestemmer seg. Det hun har gått og grublet på i ukevis, må skje. Aller helst i morgen tidlig.

Fatima sover ikke godt den natten. Kroppen verker etter gårsdagens mishandling, og hun lurer på om hun skal tørre å gjennomføre det hun i går bestemte seg for. ”Fatima?” roper Amir fra kjøkkenet, og drar henne ut av tankene. Fatima går ut til ham. ”Lag kaffe til meg!” befaler han. ”Nei, det kan du gjøre selv,” svarer Fatima bestemt og ser han inn i øynene. Amir blir målløs. Hun har å adlyde han! ”Hva sier du?” spør han og ser på Fatima med et ubestemmelig blikk. ”At jeg ikke vil lage kaffe til deg,” svarer hun og går ut av huset. Ute er det fint vær. Hun legger merke til at solen stråler. Fatima velger den veien som går bort mot et farlig stup. Alt går som planlagt. Hun smiler og begynner å nynne på en sang. Nå hører hun Amir komme bak seg. Igjen smiler hun. Det er også planlagt.

Da hun kommer fram til stupet, kikker hun ned. Det er sikkert tre hundre meter til bakken under. ”Enhver som faller ned der, vil dø momentant,” tenker hun og smiler. Hun gleder seg. Gleder seg til døden. Grunnen er at hun ikke orker mer. Amir vil aldri forandre seg! Så snur hun seg slik at hun står med ryggen mot kanten, og ser opp. Amir har nådd henne igjen. Han står cirka femten meter i fra henne. ”Hvordan våger du å motsi meg på den måten du gjorde i sted? Og hvordan i helvete våger du å gå ut fra huset alene? Du vet godt at kvinner må ha med mannlig følge når de går ut!” Øynene hans blir mørke og han spenner musklene i en truende posisjon.

Fatima bryr seg ikke lengre. Ikke nå mer. Hun bryr seg heller ikke om det faktum at hun motsa ham. For om kort tid, kan han ikke lenger straffe henne. ”Kom!” beordrer Amir henne. Fatima bare rister på hodet. ”Hvis du har tenkt å hoppe utfor der, så vet jeg at du ikke tør uansett. Du er for feig, så det er bare å glemme det. Kom nå!” Fatima rikker seg ikke av flekken. ”Slutt og tull, Fatima!” sier han og begynner å gå i mot henne. ”Som planlagt,” tenker Fatima og smiler svakt, nesten umerkelig. Hun må være varsom. Nå er han kun en meter i fra henne. ”Kom!” gjentar han. Litt forsiktigere denne gang. Fatima snur seg. Slik at hun ser utover stupet.

”Du har ødelagt livet mitt. Farvel,” sier hun til ham. Så rykker det i bena hennes, og hun letter, men hun hopper ikke utfor, hun hopper mot Amir. Med et kraftig beinspark, sparker hun ham i skrittet. Amir faller forskrekket ned på bakken. ”Har det endelig gått opp for deg?” spør Fatima. Amir ligger fortsatt nede, ute av stand til å røre seg. Fatima har aldri sett sin ektemann redd. Det gjør hun nå. Amir prøver å reise seg, men Fatima sparker han i hodet. Han mister bevisstheten. Hun går ned på kne, sitter seg ved siden av ham. Med en lett, men samtidig kraftfull bevegelse, dytter hun ham utfor kanten. ”Farvel,” hvisker hun, og smiler.