Tårene var på plass og klumpen i halsen kom. Hele meg ble fylt med sinne, det var som om noen nettopp hadde stjelt det mest dyrebare jeg eier. Det ér det mest dyrebare jeg eier.

Jeg stod der, helt stille uten å bevege meg. Jeg var målløs. Jeg fikk tanker. Tanker om å gjøre noe jeg ikke burde gjøre. Tankene brast frem, jeg klarte ikke hindre sinnet mitt fra å utføre det. Når alt kom til alt, er det vel verst jeg ikke angrer, er det ikke?

Det var vinter utenfor, snøen dalte ned som små krystallikon på den hvite bakken. Det hadde snødd i flere dager og uansett hvor jeg så ut av vinduet, var det en liten flekk snø. Vinteren er en god årstid, ganske så dyster, men den roligste. Ingen skrikende barn som løper rundt i gatene, ingen som maser om å bli med til stranden. Stille og fredelig. Mens jeg så ut av vinduet og lot tankene fare, hører jeg fra andre siden av sofaen ”du glor på’a?” Hun smilte og lo litt mens hun sa det. Jeg snudde meg etter noen sekunder, gikk hen til henne og gav henne en stor klem. Jeg ble liggendes oppå henne en stund før jeg flyttet meg. Der lå vi, meg og Josefine. Det er det beste minnet jeg har fra den tiden.

Josefine var i mine øyne perfekt, men mest sannsynlig ikke i alle andres. Den du elsker er perfekt for deg på alle ulike måter uansett hva andre måtte si. Jeg klarer ikke si noe negativt om henne annet enn at hun burde la håret gro litt lenger. Hun hadde passet til lengre hår.

Hennes blå øyne så på meg, ikke sånn som alle andre. Hun så på meg med et kjærlig blikk, blikket som får deg til å føle deg elsket. Jeg klarte ikke la være å smile, og når jeg smilte, smilte hun også. Vi var som et menneske, gjorde de samme tingene, tenkte på det samme.

Tenke deg til at denne perfekte jenta, hun som var så bra for meg kunne klare å såre meg så dypt. Ikke bare såret hun, hun ydmyket meg på en måte jeg ikke takler. Jeg er usikker på meg selv, jeg vet ikke hva jeg føler lenger. Det er så masse, mer enn jeg noen gang har følt før. Jeg er sint, skuffet, lei, såret, trøtt og sliten. Jeg klarer ikke finne en god følelse inni meg, en følelse som kommer til å fortelle meg alt ordner seg. Jeg finner heller ingen tanker som refererer til det samme, alt går nedover for meg.

Jeg husker ikke stort fra kvelden da jeg ikke hadde det så godt, jeg husker rent lite i grunnen. Jeg kan skylde på alkoholen og jeg kan klandre meg selv for å ha helt nedpå såpass mye. Sinnet mitt tok over den kvelden, på den mest negative måten.

Jeg hadde sett Josefine og en annen gutt, og jeg er ikke typen som blir fort sjalu. Hun skal få lov å ha de vennene hun vil ha, så lenge jeg er gutten hennes og ingen andre.

Men dette var annerledes. Hun stod ikke og pratet med han, tvert imot. Øynene var lukket og jeg så bare bakhodet hennes. Hun rotet med han. Hun rotet med noen andre enn meg, gutten hennes. Ja, sinnet tok over. Husker ikke alt, men at jeg løp hen å slo han ned kommer jeg nok aldri til å klare å fortrenge. Jeg har blitt fortalt jeg gjorde mer, at jeg faktisk endte opp med å brekke nesen hans.

Alkoholen ødela det beste jeg noen sinne kom til å få oppleve. Josefine så på, fra andre enden av rommet. Hun sa farvel og vinket. Det var ikke henne som rotet med den ukjente gutten. Jeg angrer ikke, jeg var fylt med sinne.