Du prøver å få fram et ord, men så stopper du. Jeg spør deg usikkert om hva som er galt. Jeg hører et lite sukk, og så kommer de vondeste ord ut fra din munn. «Vi kan ikke være sammen lenger, jeg er forelsket i en annen». Jeg ser tårene i øynene dine. Jeg lurer på om det er dette du vil. Du spør meg om jeg noen gang kan tilgi deg. Tårene presser seg på, og klumpen i halsen kommer. En grusom følelse sprer seg gjennom hele meg. Lykke blir erstattet med sinne. Det føles som om hjertet mitt blir revet ut fra kroppen. Hele min verden rakner sammen i løpet av tre forferdelige sekunder.

Jeg vandrer nedover gata. Alene. Jeg har aldri følt meg så alene før. Sola har gått ned. Himmelen er fylt med stjerner. Når jeg tenker meg om, så har du oppført deg merkelig de siste ukene. Du har vært litt innestengt i deg selv. Jeg klarer ikke la være å tenke på hvor tynn og bleik du har blitt. Hver gang jeg tok det opp med deg, så skiftet du tema. Jeg har så mange ubesvarte spørsmål. Hva gjorde jeg galt? Hva har den jenta som ikke jeg har? Jeg som trodde alt gikk så bra. Det skulle jo alltid være oss. Husker du?

Jeg får øye på et gammelt ektepar sittende på en benk. Ekte kjærlighet. Etter et langt og eventyrlig liv sammen med deg, så jeg for meg oss to sitte der på benken. Du gjorde meg til verdens lykkeligste jente. Ingenting skulle noen gang skille oss. Vi hadde et sterkt forhold med masse lidenskap og kjærlighet. Nå har jeg mistet alt. Jeg har mistet min beste venn. Min sjelevenn. Mitt alt. I all denne elendigheten så har jeg mistet meg selv.

Jeg sitter i sofaen. Jeg får øye på rosen jeg fikk av deg til bursdagen min. Den har begynt å visne. Jeg brekker den i to, og kaster den i søpla. Telefonen ringer. Jeg beveger meg sakte bort til det runde bordet hvor den ligger. Det er sykehuset som ringer. Hva har skjedd!? Millioner av negative tanker surrer i hodet mitt. Jeg skynder meg til sykehuset i all hast.

Sykehuslukta gjør meg kvalm. En sykesøster fører meg inn i rommet, og jeg får mitt livs største sjokk. Jeg bryter sammen når jeg ser deg. Hjertet mitt tåler ikke mer vondt. Nå forstår jeg hvorfor du har oppført deg merkelig. Jeg burde forstått at du var syk. Jeg så hvor tynn du ble. Jeg så ditt bleike ansikt. Dine blå kalde hender rørte ved meg, og jeg trodde at alt var greit.

Du ligger der så rolig og fredfull. Du åpner øynene dine og samler nok krefter til et lite smil. Med en veldig svak stemme ber du meg sitte ved siden av sykesenga. Jeg tørker en tåre fra ditt kinn. Du sier noe befriende, og letter noe av den vonde smerten. «Jeg løy til deg, det er ingen annen jente, men jeg trodde du ville bli mindre såret hvis jeg gjorde det slutt med deg før jeg forlater deg for godt». «Du vet at jeg elsker deg, jenta mi». Det hjelper å tenke på at det ikke var en annen jente. Han elsker meg så masse at han lar meg gå...