Historien handler om et ekte band som heter Tokio Hotel, men er ikke sann.. den er bare tatt ut av fantasien, med hjelp fra en venninne, som ga noen ideer, og en trist sang. Historien handler om noe som lett kan skje, men som folk ikke tenker over.

 

Bill gikk opp trappene, og inn i gangen. Han sparket av seg skoene, og hang fra seg jakka. Han åpnet døra inn til rommet der de pleide å sitte når de diskuterte ting, blant annet de nye sangene, og så at Peach, Tom, Georg, Gustav, og noen Crew-folk satt der. ”Hei” smilte han fort, og fikk et kor av forskjellige ”hei” tilbake. ”Hvordan gikk det hos legen?” spurte Anna, en av Crew-folka, og alle så på Bill. ”Bare bra, det var jo bare en rutine sjekk” sa Bill, og smilte mens han trakk på skuldrene. Alle virket fornøyde med svaret, og Bill dumpet ned i sofaen. Han prøvde å ikke virke for letta over at de godtok svaret, og lyktes; de andre fortsatte å skravle om en turné. Bill viste nemlig at det ikke hadde gått så bra.. men han ville ikke fortelle det.. han hadde knapt tenkt over det selv ennå..

”Hva synes du om Paris egentlig?” Tom så på Bill. De hadde nettopp satt opp Turne-planen, og nå snakket de litt om stedene de skulle til. ”Skal vi til Paris?” sa Bill, og så utforstående på broren.. ”Ehh.. Du var jo med og si ja til det, når det ble foreslått..” Tom så rart på Bill.. ”Åja, ja.. fulgte ikke helt med..” mumlet Bill.. ”Merka det..” sa Tom, og måtte smile litt.. ”Men samma det, vi blir intervjua om 10 minutter, husker du det?” Tom så glisende på Bill.. ”Jada, husker det..” mumlet Bill.. Tom så litt bekymret på broren, synes han virket litt rart, men gadd ikke spørre.. Han ville sikkert ikke fått noe svar..

 

Etter intervjuet, gikk de fire guttene inn i rommet der de øvde inn nye sanger, eller spilte på de gamle.. Tom, Georg og Gustav vekslet nervøse og overraskede blikk på vei mot rommet.. Bill hadde nemlig svart med korte setninger, og latt Tom, Georg og Gustav svare på det meste.. De trakk litt på skuldrene, og gikk og satte seg ved de faste plassene.. Gustav fant frem trommestikkene, Georg valgte seg ut en bass og Tom plukket opp den nærmeste gitaren.. Bill satte seg på en stol, med beina i kors.. ”Hvilken sang?” spurte Georg og Tom i munnen på hverandre, og Bill trakk litt på skuldrene.. ”Gustav kan velge” mumlet han.. Gustav så overasket på Bill, men smilte litt.. ”Monsoon” sa Gustav kort.. De andre nikket, og Gustav telte opp … De begynte å spille, og Bill så på de andre.. Han begynte å synge, rolig som vanlig.. Når de var ferdige å øve på en del sanger, satte Georg og Tom fra seg bass og gitar, mens Gustav la ned trommestikkene.. Bill ble sittende, og Tom gikk bort til han.. Georg og Gustav gikk ut, lot brødrene være alene. ”Er det noe galt?” spurte Tom Bill.. ”Neida, ikke noe galt..” Bill smilte.. ”Du Tom? Kan ikke du lære meg og spille gitar?” spurte han alvorlig, og så Tom inn i øynene.. Tom ble overasket, men nikket. ”Selvfølgelig kan jeg det!” Sa Tom, og plukket opp en gitar, før han begynte å vise Bill hvordan de vanligste grepene var..

 

De holdt på i litt over en time, og når de var ferdige, klarte Bill og spille mesteparten av Monsoon.

 

Neste dag møtte alle opp ganske tidlig, de skulle nemlig på en foto-shot, og hadde lovet og komme dit tidlig. ”Gleder du deg eller?” spurte Tom Bill, og Bill trakk på skuldrene, før han nikket litt.. ”Forrige gang vi gjorde dette, var det jo egentlig ganske så gøy” smilte Bill, og Tom nikket..

 

Bilen kom og plukket dem opp, og kjørte dem til et studio.. Når de kom frem, fikk de beskjed om hvor de skulle gå først, og hva som var hoved-temaet for foto-shoten. Alle nikket, og gliste.. Det var nemlig ganske likt sist gang, for dette inneholdt også gjørme.. Bill, Tom, Georg og Gustav gikk inn i hver sin garderobe, og skiftet. De kom tilbake, og snakket fort sammen.. ”Hva tror du? Blir dette litt.. klissete?” Georg gliste til Tom.. ”Ja, jo da.. Men det går nok fint!” svarte Tom.. Gustav flirte, og Bill fulgte ikke helt med.. de andre vekslet blikk, men sa ikke noe..

 

Etter foto-shoten, løp alle til hver sin dusj, og 20 min senere, var de klare til å dra tilbake til studioet.. Når de kom til studioet, gikk til tilbake til å skrive litt på en ny sang, men ingen hadde noen ideer..

”Dere, jeg må stikke en tur jeg..” mumlet Bill, og reiste seg, før han gikk og hentet jakka og tok på seg skoa.. ”Hvor skal du?” spurte Tom nysgjerrig, og alle så på Bill.. ”Til legen..” mumlet Bill. ”Var du ikke der i går?” spurte Tom. ”Jo da, med han ville sjekke noe, pga det med vekten..” Bill smilte usikkert, før han snudde, og gikk ut døra.. Tom og de andre bare så forundret etter han, før de begynte å diskutere den nye sangen igjen..

 

Et par dager senere, var det tid for den første konserten igjen, etter to ukers pause. Alle var litt anspente, de skulle trossalt spille foran 20.000 folk. Tom kastet et nervøst blikk rundt seg inne i bilen, og stoppet når han så på Bill.

”Bill, please fortell meg hva som er galt!!” sa Tom befalende, og nesten bønnfallende. Bill så forvirret på Tom’.. ”Det som er galt Tom, er nok at du er litt stressa og nervøs. Det går over” smilte Bill, og Tom ristet på hodet. ”Hvorfor må du være så jævla sta, kan du ikke bare si det? Og ikke kom og si at noe er galt, du har jo knapt sagt noe annet i det siste. Jeg vet at noe er galt!” Tom stirret på han. Bill stirret tilbake. ”Hvis jeg hadde villet si deg noe, hadde jeg sagt det” sa han krast. ”Faen heller da Bill, jeg trodde du stolte på meg..!” sa Tom surt. ”Jeg tok vist feil!” freste Tom. Bill bare måpte, for Tom snakket aldri sånn til han.. ”Tom..” mumlet han, men Tom ristet på hodet, og Bill gadd ikke fortelle noe.. ikke hvis Tom skulle være slik..

                                    
De kom frem, og skrev noen autografer på vei inn. Når de kom backstage ble de tildelt sånne øre-plugg ting, og beskjed om hvor hver av dem skulle gå opp. Alle nikket og gjorde seg klare. Peach satte seg i en sofa, og viste dem tommelen opp. ”Klare?” spurte en som jobbet backstage, og alle nikket. Tom, Georg og Gustav entret scenen, og begynte og spille. Bill smilte til Peach og crewet, før han gikk opp trappen til scenen, og begynte å synge. Han kom opp på scenen, og lyste opp når han så alle de hylende fansa. Han gliste til de andre, og fortsatte å synge.

De gjennomførte konserten bra. Alle fire var slitne, de hadde hatt sin beste konsert på lenge. Når den siste sangen var ferdig takket de for seg, og gikk av scenen. Tom smilte og begynte å fortelle Peach alt. Georg og Gustav kom også med små kommentarer, Bill bare satte seg, med et vannglass i hånda. De andre snakket videre. ”Så flott da, fint at den første konserten på lenge ble vellykket gut..” Peach avbrøt seg selv når hun så på Bill. ”Herregud, du er jo likblek Bill!” utbrøt hun, og Tom gikk og satte seg på huk ved stolen til Bill. ”Bill?” han så bekymret på broren. Bill bare så sløvt fremfor seg, og merket at han ble svimmel. Han skulle til å svare, idet alt ble svart, og han besvimte. ”BILL!” ropte de andre redd, og noen i crewet ringte en ambulanse. Ett par minutter senere kom ambulansen og hentet Bill. De andre fulgte etter i TH-bilen.

Tre timer senere, når alle satt nervøse og ventet på et venteværelse, kom en lege inn.. Tom reiste seg, de andre så trist på legen. ”Han er i live” smilte legen, litt trist. Alle pustet lettet ut, men var fremdeles litt bekymret, ettersom legen virket så trist. ”Hva skjedde?” spurte Tom tynt. ”Det er nok best Bill forteller det selv” svarte legen kort. ”kom skal dere få se til han.” Alle fulgte etter legen inn på rommet til Bill. Det første Tom registrerte, var at broren fremdeles var blek, og så utslitt ut. Bill smilte sløvt til dem når de kom inn, før han så litt vekk.. ”Jeg er lei meg, jeg skulle sagt det” sa han trist, mens han så ned.. ”Sagt hva?” spurte Tom nysgjerrig, og bekymret. Bill sukket lavt. ”At jeg har kreft” sa han stille, og rolig i tonefallet. Tom måpte, og satte seg på sengekanten til Bill.. ”Kommer du til å.. du vet.. dø?” spurte han tynt. Bill nikket, og sendte han et trist smil. ”De oppdaget det for sent til å gjøre noe” sa han lavt. Tom begynte å gråte, og klemte Bill. ”Jeg vil ikke miste deg Bill!” hulket han. Bill gjengjeldte klemmen rolig .. ”Du mister meg ikke, jeg vil alltid være med deg, i hjertet ditt. Jeg vil bare ikke være her fysisk lenger” hvisket han rolig, mens han holdt rundt broren. De andre stod bare og så på dem, mens de gråt. Til og med legen gråt. Tom trakk seg litt unna, og så Bill inn i øynene. ”Jeg er utrolig glad i deg” sa han gråtkvalt. Bill så tilbake på han, med matte øyne, brunfargen i dem ble svakere. ”Og jeg er utrolig glad i deg å” Han lukket øynene et øyeblikk, før han så på tom igjen. ”Farvel, og takk!” han smilte. ”Takk for alt det vi har gjort sammen, takk for alt jeg fikk oppleve med deg”. Han lukket øynene, og maskinen ved siden av han pep, og viste at hjertet hadde stoppet.. Tom begynte å grine, og hylte et lavt; ”NEI!”, mens de andre gråt på hverandres skuldre.

Noen timer senere, når alle satt på legens kontor, med foreldrene til Bill og Tom, forklarte legen alt. Bill hadde fått lungekreft av alt de hadde vært utsatt for av røyk og gasser under konserter og musikkvideo innspillinger, og når de oppdaget det, hadde det spredd seg til hjertet. Den siste konserten hadde antageligvis tirret opp kreften, for de tre månedene han hadde igjen å leve, hadde blitt forkortet til Timer. Foreldrene brast ut i gråt, Peach, Gustav og Georg gråt stille.. ”Hvorfor? .. Hvorfor bare han?” spurte Tom. ”Vi andre var på alle de samme stedene” Tom stirret på legen, som smilte trist og rolig. ”Det er slik man aldri finner helt sikkert ut av. Men det mest sannsynlige var nok at han ikke tålte det like bra som dere.” Etter det snakket de litt om sånne praktiske detaljer, og så dro alle hjem til guttenes leilighet.. Alle unngikk å se på døra til rommet til Bill, og bilder som hang på veggene..

Noen dager senere var det begravelse, mange kom for å ta farvel. Etter begravelsen ble Tom sittende ved gravsteinen. ”Det er du som skal ha takk” sa han lavt. ”Takk for alle de gode minnene, tak for at du alltid var der når jeg trengte deg.” Tårene begynte å renne.. ”Jeg angrer på at jeg ikke klarte å skjønne a du ikke hadde det helt bra, jeg skulle ha gjort det.. Og jeg skulle ikke blitt sånn sur, jeg skulle heller bare fortsatt og spørre.. ” han sukket trist, og tørket vekk noen tårer.” Jeg skulle ønske jeg hadde gjort det” Han la en hånd på gravsteinen. ”Farvel bror, Unnskyld for at jeg ikke klarte å gjøre din siste dag bedre, og Takk.. For alt..” med de ordene reiste han seg, og gikk, gikk for å fortsette livet, med alle de gode minnene om Bill i hjertet. Han ville aldri glemme broren. ALDRI