En svart skikkelse kaster mørke skygger ut over havet. Det mystiske blikket borrer seg ned i dypet og leter etter fisk. Hvis blikk kunne drepe, tenker han. Da hadde Norges fiskestand minket betraktelig. Den svarte dressen føles rar mot kroppen, og vinden gjør det glattkjemte håret rufsete. En hvit hånd farer opp og glatter litt på de mørkebrune hårtustene. Jeg fortsetter søket mitt etter fisk.

En gang for lenge siden, da jeg fortsatt var ung, hadde jeg tatt et valg. Et valg jeg ikke ante skulle bety så mye for min framtid.. Jeg ønsket meg penger, hadde gode nok karakterer, og søkte meg derfor inn på jusstudier. Jeg skulle ønske jeg hadde blitt fisker i stedet. Å sitte og forsvare folk du vet kan ha gjort grusomme forbrytelser, ja til og med gått så langt som å drepe noen, er forferdelig. Du vet at der ute lever folk i frykt for at deres verste mareritt skal gå i reprise. Det er ingen god følelse å se mannen som snudde livet ditt på hodet gå som en fri mann ut fra rettssalen, bare fordi han hadde en god forsvarer. Nei, jeg skulle heller drevet med bølgene ute på havet. La solen steke i ansiktet, og hale opp en fisk i ny og ne.

Jeg bodde hos mor til jeg ble 22. Det var så deilig å ikke gi slipp på omsorgen og hennes hjemmelagde kjøttkaker. Å bo alene kom som et gigantisk sjokk. Jeg satt inne hele den første måneden. Naboene handlet det jeg trengte. Jeg hadde da aldri handlet på noe supermarket. Jeg var vant til Joker hjemme i Mogrenda. En liten bygd med knappe 280 mennesker. Oslo ble som rene New York for meg. Å se så mange mennesker på en gang, ble for mye.

Da jeg flyttet inn i den lysegule leiligheten min på Skøyen, trodde jeg livet kom til å bli nytt og spennende. Det ble det altså ikke. Jeg tenkte at med en gang jeg begynte å utdanne meg innenfor jussen, kom jeg til å bade i penger. Men i stedet ble det tomt kjøleskap og en stor haug ubetalte regninger. Det var ikke alt som ble som jeg hadde planlagt.

Jeg ringte ofte hjem til mor. Ukentlig, minst! Men en gang, kanskje en måned etter at jeg flyttet, svarte hun ikke. Mor svarer alltid. Jeg hadde akkurat lagt ned røret, da telefonen ringte igjen, denne gang hos meg og ikke hos mor. En mørk mannstemme fylte hodet mitt. Jeg måtte be han ta det en gang til. Han gjentok setningen, denne gangen sakte. Kunne ikke denne mannen snakke vanlig, i stedet for en sånn rar mumling? Etter en liten stund forsto jeg at det var dialekt. Brei trønderdialekt. Da mannen la om til et forståelig språk skjønte jeg med en gang budskapet hans, og det skar inn i meg som en skarp kniv. Jeg slengte på røret. Denne meldingen fikk meg til å tenke på alt jeg ikke hadde fått gjort. Jeg fikk ikke sove om nettene. Drømmer om det samme om igjen, og om igjen. Drømmene mine var fylte av mor.

Folk som kjente henne sa hun var svært svak på slutten. Hvorfor hadde ikke jeg merket noe? Kunne ikke jeg regnes som ”en som kjente henne”?  Hadde jeg virkelig bare tanker for meg selv?

Sorgen var uutholdelig. Savnet. Hun var fremdeles med meg. En dag delte jeg sete med henne på trikken, en annen dag handlet vi på Stortorget. Hun hjalp meg å plukke ut de fineste eplene. Dette er følelser som er vanskelige å beskrive med ord, og ingen som ikke har opplevd det, kan skjønne. Tanken på at jeg kunne ha hjulpet, utsatt det. Latt henne få leve et par år til, ved å stelle henne istedenfor å la henne stelle for meg.

De som har opplevd et sånt tap, vet at etter en stund kommer man til et punkt. Ved det punktet vet man at livet må gå sin gang. Jeg brukte lang tid på å nå dette punktet. Det ble et lite opphold i studiene mine, men jeg kom sterkt tilbake. Nå var jeg virkelig bestemt på å bli noe! Jeg jobbet hardere og mer målrettet enn noen gang.

I en alder av 30 år fikk jeg mitt livs sak. Det var en sak som var vanskelig og krevende, men jeg var sikker på at jeg var i stand til å dra det i havn. Jeg var så bestemt på å greie denne saken at jeg glemte å ta meg av meg selv. Det var sjeldent tid til middag, og jeg jobbet til langt på natt. Denne saken slet på helsen min, og jeg bar tydelige merker i ettertid, som jeg til og med har fremdeles. Jeg var helt besatt av denne utfordringen, som jeg visste innerst inne var litt for vanskelig, men som jeg innbilte meg selv at jeg kunne klare. Jeg greide på en eller annen måte å hjernevaske meg selv. Halve meg ga instrukser til den andre halvdelen, som utførte ordrene villig. Det var et slags indre opprør i meg, og jeg var ikke annet enn en tilskuer.

Og da 14. september kom, og jeg stod ute i høstvinden og ventet, skulle det vise seg at alt var så forgjeves, så forgjeves. Rettsaken gikk sin gang, men jeg fikk ikke fram argumentene mine, og klienten min ble dømt til 12 år ubetinget fengsel. For det var ikke småting det han hadde drevet med, nei… Karrieren min som skulle bli så strålende, men som aldri kom ordentlig i gang, fikk en brå slutt her.

Jeg kom aldri helt over den saken. Den satt i meg, som klister. Jeg fikk problemer, ikke økonomisk eller noe sånt, men rent psykisk. Klienten min fulgte etter meg hvor enn jeg gikk, eller selvfølgelig gjorde han ikke det, for han satt jo trygt forvart i Oslo kretsfengsel. Dette var et bilde jeg skapte oppe i hodet mitt, en blanding av frykt og skuffelse, en illusjon, en forestilling av noe som langt i fra fantes, men som jeg gjorde så virkelig at den kunne like godt stått rett foran meg. Denne illusjonen var min, min alene, og det var bare jeg som kunne se, og bare jeg som kunne frykte den. Og det var ingenting jeg fryktet mer enn dette bildet, det satt som støpt inn i hjernen min, jeg hadde ikke tanker for annet. Jeg vet ikke hva jeg trodde han kom til å gjøre med meg hvis han tok meg igjen, men noe grusomt var det helt sikkert, så desperat som jeg var. Ikke for det, det var langt verre ting jeg burde ha vært redd for, som for eksempel hunden til fru Pedersen i nabohuset, et beist av en hund som var så feit at du ikke en gang kunne se beina på den, og jeg er sikker på at den kunne drept meg ved og bare sette seg på meg, og jeg hadde ikke spesielt lyst til å bli knust, har du? Men likevel var det bare denne ene frykten jeg hadde. Jeg var nesten fryktesløs.

Bølgene leker med en liten trebåt, så spinkel og sårbar, men likevel så solid. Mannen som sitter ved årene, stoler fult og helt på båten. Han lar den lysebrune jolla føre han dit den vil. Det store havet skremmer han ikke. Han er jo fryktesløs. Nesten.