Jakob, den kuleste gutten i klassen skulle ha fest. Alle som ville, var velkomne. Egentlig liker jeg ikke fester med alkohol, noe som denne helt sikkert kom til å inneholde. Men siden jeg var svimlene forelsket i denne gutten, dro jeg likevel. Dette var sent i desember, og himmelen var beksvart og klar. Pusten min formet seg til hvite skyer, og jeg kunne lukte den iskalde vinden. Hvordan ville denne festen komme til å bli?

“Velkommen.” Jakobs mørke stemme borret seg inn i ørene mine, og kom til å sitte der lenge. Den var så vakker.

“Ta-akk.” Stemmen min skalv når jeg svarte, jeg var så nervøs.

Da jeg kom innenfor slo det meg hva slags miljø jeg var havnet opp i. På langboret midt i stua sto det ikke uskyldig snacks, men en masse øl, og en del sterkere saker. Rund om i rommet sto det en masse ungdommer som var dristig kledd. Når jeg sier dristig kledd, da mener jeg ordentlig dristig kledd. Mange hadde utrolig korte miniskjørt, og topper som så vidt dekket brystene. På noen dekket den nesten ikke de engang.

Jeg følte at jeg skilte meg veldig ut. Mitt eget kjørt rakk nesten til knærne, og t-shirt kom over magen. Rødmen begynte å trenge seg gjennom kinnene, den var snart synlig for alle.

“Luna.” En grøtet stemme visket meg inn i øret.

“Å, hei Martine.”

Martine er den jenta i klassen som er mest på fest. Hun er av den typen som driter i skolen, og drikker mye. Stemmen hennes, og den kvalmene dosen som kom fra henne, tydet på at hun hadde vært her en stund allerede.

“Halla. Blir’ u med bort og tar en øl eller?”

“Eh, n.. ja ok da.”

Øl fristet ikke idet hele tatt, men trangen til å være som de andre “kule” satt i meg. Jeg fulgte etter henne på vei bort til bordet.

“Jeg kan åpne den for deg,” sa hun.

“Det er jo ikke sikkert du har drukket så mye før.” Hun ga fra seg en liten latter, og snudde seg med ryggen mot meg.

En liten stund trodde jeg hun hadde glemt meg, for hun brukte veldig lang til med å få åpnet ølen. Ristet den gjorde hun også, og det er vel ikke noe man pleier å gjøre?

 “Her er det en.” Hun rakte meg en ølboks.

Jeg stirret på den en stund.

“Kom igjen da, drikk den.” Det virket som om hun prøvde å gjennombore meg med øynene sine.

Full av skyldfølelse, for det jeg holdt på å gjøre, satte jeg ølet mot munnen, og kjente den kalde drikken nedover halsen. Det var en forferdelig smak. Jeg tok to munnfuller til, og følte at jeg plutselig ble veldig omtåket. Er det vandlig å bli full av tre slurker? Angsten grep tak i meg. I et desperat øyeblikk så jeg opp på Martine.

“Likte du det?” Hun flirte til meg.

“Ja,” svarte jeg altfor fort. Det virket ikke særlig overbevisende.

“Få se deg ta en slurk til da.” Hun så veldig ivrig ut.

Flaska vokste seg større og større i hånden min, jeg fortet meg å ta en slurk. Hele kroppen føltes ør nå, men likevel var jeg mer våken og uthvilt en når jeg kom.

“Hei, Luna, får jeg en dans?” Jakobs deilige stemme sang i ørene mine.

Drømmegutten ville danse, dette måtte være lykkedagen min. Jeg fulgte sjanglende etter ut på dansegulvet, og konsentrerte meg om ikke å falle. I lykkerus kjente jeg armene hans rundt kroppen min, og leppene mot nakken. Kysset hans var stort og vått.

“Du er deilig du Luna.” Hånden hans strøk nedover ryggen min.

Jeg følte meg så varm og glad innvendig, det var som å komme til himmelen. Vi danset tett en stund, og han kysset meg flere ganger. Det føltes som om tusen sommerfugler hadde fest inne i magen min.

“Luna,” sa han plutselig.

“Hva føler du egentlig om meg?”

“Jeg elsker deg.”

Det bare datt ut av meg. “Selvfølgelig” var jeg forelsket Jakob, han var skjønn, men jeg elsket han ikke. Ikke ekte. Eller gjorde jeg det?

Følelsene mine ble bare sterkere og sterkere, ikke bare til Jakob, men til alt annet også. Jeg måtte bare konsentrere meg, og ikke si noe dumt som jeg kom til å angre på.

“Jeg liker deg jeg også, men, asj, du svetter som en gris.” Jakobs stemme vred seg i foragt.

Filler’n, hele genseren min var blitt klissblaut, og jeg som nesten ikke hadde danset i det hele tatt.

Det var nå selve marerittet begynte. Enda flere svetteflekker dannet dammer på genseren min, og jeg følte meg svimmel og kvalm. Temperatur i kroppen gikk fort opp, og det føltes som om den varmet seg opp til å steke en pannekake. Det var et mareritt.

Rommet gikk plutselig fort rundt, og jeg så dobbelt av alt mulig. Pulsen hadde økt mange ganger. I halvt svime følte jeg bakken, jeg traff den mange ganger, og klarte ikke å ligge rolig. Enorme krampetrekninger flyttet meg rundt i rommet. Skrik og rop hørtes overalt, det var full panikk

“Ring 113!” En mørk stemme hadde tatt kontrollen.

“Gi meg ett teppe fort! Ikke bare stå der da, det haster. Stemmen hans var stresset og andpusten. Jeg kunne høre hvor redd han var, selv i min tilstand.

Alle følelsene jeg hadde hatt før i dag var som blåst vekk, jeg kunne nesten ikke føle noe i det hele tatt. Det eneste jeg kjente var den stadig bankingen mot gulvet, som jeg ikke hadde krefter nok til å motstå. Alle forsvarsmekanismer var som lammet.

I løpet av noe som føltes som en evighet , kom ambulansen. Den hjelpende gutten kunne jeg ikke høre noe mer, ambulansen hadde tatt over alt. Krampetrekningene hadde stoppet nå, og jeg følte meg så sliten som aldri før. Hva var det som hadde skjedd? Hvorfor fikk jeg sånne rykninger?

“Ecstacy,” hørte jeg noen hvisket.

“Alt tyder på at det er ecstacy. Jeg kjønner ikke hvorfor ungdom prøver sånt.”

“Det er jo ikke sikkert at det er tilfelle. At hun prøvde det selv. Det finnes jo mange som putter sånt oppi drikkene til andre.”

I det han sa det, følte jeg at alle krefter forsvant. Ectasy, det er jo forferdelig. Jeg ville aldri ha prøvd noe sånt. Da må jo noen ha gjort det for meg! Hvem kan det ha vært? Det er vel bare en mulighet.

Jeg var nå så slapp som jeg aldri før har vært, og det eneste jeg klarte var å tenke... Sove turde jeg ikke, jeg følte at det var for risikabelt.Mange tanker surret rundt i hodet mitt den kvelden, og en av dem husker jeg spesielt godt: ”Denne festen ble ikke som forventet.”