- Vi skal visst splitte atomer eller no’!

- Hæ!?

- Vi skal visst splitte atomer!

- Ja, det var ikke dårlig gjettet!

Oppdraget er hemmelig. Ingen aner noe særlig om det, men de vet det er stort. Kun andrepiloten, som leder oppdraget, har oversikten. De fem som er om bord må rope om kapp med motorduren for å kommunisere.

- Nå kan vi armere!

- Oppfattet!

Han kryper bak i flyet.

- Deksel fjernet! – Grønn plugg i rød kontakt! – Deksel festes! – ”Little Boy” armert!

De har fortsatt noen timer igjen før de når målet, så tiden blir fordrevet med å spille kort. Gary skulle egentlig ikke vært med, men viste seg å være en god skytter fra 3000 meters høyde. Han ble tatt inn som den som skulle sikte. Han føler seg beæret over å være en del av besetningen. I vinduet, som dekker hele flyets nese, oppdager han en liten flue som flyr rundt. Jaså? En liten blindpassasjer?

- Nå skal vi vise de Japsene!

Forventningen er høy. Alle er lei krigen, men ingen vet helt når og hvordan den vil slutte. Nede på bakken på Okinawa, øya de okkuperte for noen uker siden, er stemningen i helspenn.

Vil bomben virke? Alt er overlatt til de fem i flyet.

- Hvis ikke de overgir seg etter dette, har de et problem!

Andrepiloten snakket.

- Hva mener du? spurte de andre.

- Vi får se, svarte han innbitt.

De nærmer seg målet, og de siste forberedelsene gjøres. Det er usikkert hvordan den sagnomsuste bomben vil virke, kanskje den vil ødelegge flyet i samme slengen? De vet bare at den er kraftig, og at de må ha på seg spesielle solbriller idet bomben slippes.

Offiseren har sagt at lysglimtet fra bomben vil bli 5 ganger sterkere enn sola. Gary er spent. Han tenker på huset sitt, det han kjøpte før han ble innkalt. Tankene går videre til Lisa, jenta han har blitt ordentlig glad i. Han har aldri følt seg så knyttet til et annet menneske før. Kanskje dette er kjærligheten som utholder alt? Flua, den lille blindpassasjeren, er i hvert fall utholdende. Den skal ut mot lyset selv om den så må stange den lille fluekroppen hundre ganger i ruta. Den gir seg ikke med det første. Det vil ikke han heller, selv om han ikke skjønner hvordan han plutselig befinner seg her. Alt har gått så fort. Han husker all jubelen fra før de tok av. Alle ropte og skrek og tok bilder. Han hadde blitt en helt før han hadde fått tenkt seg om. Han skulle være med å redde Amerika!

De tok av i natt.

Klokka er nå seks om morgenen. Sola titter så vidt opp bak dem.

Den konstante duren av motorene begynner å ligne musikk, og de begynner å synge monotone sanger de har lært i hæren med motoren som akkompagnement: ”I don’t know, but I’ve been told, Hiroshima’s getting cold”. Han tenker på de kalde nettene før de dro fra øya. Han brukte å gå små turer rundt i leiren ved kveldstid og se rundt på folk som jobbet med sitt.

I hangar 4 var det alltid full aktivitet, men han så aldri noe. Den var alltid stengt og strengt bevoktet. Men han kunne høre lydene og mennene som snakket sammen. All aktiviteten. Kunne det ha noe med Little Boy å gjøre? Han skulle gjøre det han kunne best; sikte og skyte. Han bestemte nøyaktig når den skulle slippes. Han minnes kompisen som døde på Hawaii den 7. Desember i Pearl Harbour angrepet.

- Vi nærmer oss målet! Alle på plassene sine!

Alle setter seg i stolene, unntatt Gary som går ned i et avlukke under cockpiten. Flyet har glassruter i gulvet som har et sikte tegnet inn i rutene.

- Sikring fjernet!

Nå er det han som har ansvaret. Trykker han på knappen nå, forsvinner Little Boy ut drop-luka. Han kjenner han er anspent.

Den lille flua har på en eller annen måte fulgt med ham ned. Den flyr rundt inntil vindusglasset og distraherer han et øyeblikk. Den fortsetter å krasje inn i ruta. Hvordan kan en flue være så dum?

- Gjør klar!

Nede på bakken er det ingen som vet hva som er i ferd med å skje.

- Stiger til 3500 meter!

Nå er det ikke lenge igjen.

Han ser elva, byen og skorsteinsrøyk langt der nede. Snart ferdig, tenker han. Snart ferdig.

Bombe-luka åpner seg. Nå gjelder det.

- Bomba er ute!

Tiden står stille. Flyet gjør en skarp sving og kjører østover igjen.

Det smeller snart.

- Kanskje det var en dummy-bombe, spøker en av de andre.

Plutselig fylles flyet av et ekstremt skarpt lys. Det er ingen skygger. Alt er bare lys.

Flyet rister.

- De skyter på oss!

- Nei, det er bare trykkbølgen!

Gary tar av seg solbrillene. Der nede vokser en stor sopp. Han ser flua som nettopp fløy rundt inntil glasset. Den er død.