Tårene trillet nedover kinnene. Brillene var dogget til og hjertet var like ved å sprenge. Alle de forferdelige ordene bitch, brilleslange, reggistryne, og nerd skar inn i meg som tusenvis av kniver. Jeg orket det ikke lenger.

 

I alle år hadde jeg hvert det store mobbeofferet. Utseendet mitt som bestod av tjukke briller, reggis og masse kviser var perfekt å kritisere. Kroppen min var ikke mye bedre. En feit blubbe var jeg. Og i alle disse årene hadde jeg klart å finne meg i det. Jeg hadde ikke oversett det. Nei da. Alt hadde kommet inn i hjertet men ikke noe kom ut igjen. Det ble værende der inne, og dannet en smerte som ble større og større for hvert ord som kom inn. Ingen venner hadde jeg. Ikke en eneste en. Bare katten min Mons. Han var den beste katten i hele verden. Jeg var så sinnsykt glad i han. Men det var ikke det samme som om du hadde en venninne å snakke med.

 

Hver dag etter skolen løp jeg hjem og opp på rommet mitt hvor jeg satt resten av dagen. Mange ganger ble jeg der i flere dager. Jeg skulket skolen rett og slett. Jeg turte ikke gå, for jeg visste hva som ville skje.

 

Skoledagen min begynte med at jeg enten ble slått eller sparket. Enten fordi jeg hadde ”gjort noe galt” eller fordi jeg bare var så jævlig stygg. Smerten var enorm der jeg lå på bakken. Jeg skjønner ikke at jeg holdt ut.

 

Matpausen var ikke bedre. Jeg kunne ikke sitte for meg selv et sted og spise uten at noen spyttet i maten min, eller helte juice over meg. Derfor endte jeg som regel opp med å sitte på doen å spise. Ikke særlig hyggelig akkurat. Men jeg fikk være i fred.

 

Skapet mitt luktet alltid ille. De som sørget for det, ble aldri tatt. Derfor fikk jeg kjeften. Både for å ha lagt skylden på noen uskyldige, og for ikke å ha tatt vare på skapet.

 

Derfor kom ofte hjem med blåmerker overalt og en sult som var enorm. Og noen ganger melding i meldingsboka. Foreldrene mine brydde seg aldri. De sa bare at jeg var uskikkelig og måtte skjerpe meg. Tviler at de fikk med seg hva som hadde skjedd. Men det var alt. De brydde seg som regel ikke mer.

 

Ikke alle skoledagene var like ille. Mange dager bestod av bare spising på doen, eller banking. Men det beste var de dagene det ikke skjedde noe. Det var kanskje maks en gang i måneden, men det var da noe.

 

Jeg fortalte aldri noe til mamma og pappa, for jeg ville ikke bry dem med mine problemer. De hadde nok å tenke på fra før av. Jobb og alt det der. Det at de nesten aldri var hjemme var et tegn på at de hadde mye å gjøre. De hadde ikke så mye tid til meg. Men de mente det nok ikke.

 

Når de omsider spurte hvordan det gikk på skolen, svarte jeg bare at alt var topp, og at jeg hadde mange venner men jeg hadde bare ikke tid til å være med dem på grunn av lekser. De hørte som regel aldri etter. Og de få gangene de gjorde det fikk jeg bare høre et ”hm” eller ”ok”.

 

I dag ble jeg 11. Den verste men også den beste dagen i mitt liv. Jeg våknet til tomt hus som vanlig. Nede på kjøkkenbenken lå en liten gave. Jeg løp bort til den, og rev av papiret i en fei. Det var et kjede. På kortet stod det:

 ”Til Nina! Gratulerer med ti års dagen. Hilsen Mamma og Pappa.” De hadde til å med glemt hvor gammel jeg ble. Men bursdagen min hadde de husket, og det var det viktigste. Jeg tok på meg kjedet, og løp av gårde til skolen.

 

Skoledagen begynte som vanlig med kritisering av utseendet, etterfulgt av buksevann. Ikke særlig behagelig. Jeg kjente tårene presset frem. Men jeg tenkte ”det er jo bursdagen min. Man må jo ikke gråte på den beste dagen av alle. Den dagen jeg faktisk ble født.” Jeg tok ikke tanken alvorlig. Egentlig skulle jeg ønske jeg aldri var født. Det hadde bare ført med seg problemer fra første stund.

 

Jeg kom inn til timen klissvåt. Det så ut som om jeg hadde tisset på meg. Alle i klassen lo. Til og med læreren. Alle de digre glisene vendte mot meg. Nå var det nok. Nå var det slutt. Jeg stormet ut av døra og hele veien hjem. Tårene silte som en stor regnsky. Hjerte hadde sprukket. Jeg løp opp på rommet og fant fram penn og papir. På papiret skrev jeg.

”Kjære mamma og pappa! Tusen takk for alt. Men jeg orker ikke mer. Jeg har blitt mobbet siden 2. klasse, og nå er det nok. Jeg har ikke sagt noe til dere for dere har nok å styre med. Det har jeg merket for vi har ikke tilbrakt så mye tid sammen. Men jeg vet at dere er glad i meg, og jeg er glad i dere også. Jeg er også glad i deg Mons. Du er den beste katten man noen gang kan ha, men det er best slik. Mange klemmer fra deres Nina”

 

Jeg kysset brevet, og la det på sengen min. Deretter gikk jeg ned i garasjen og hentet det rosa hoppetauet mitt. Jeg gikk inn igjen, hentet bamsen min og videre opp i øverste etasjen hvor verandaen var. Hoppetauet bandt jeg fast i verandastolpen, tok løkken jeg hadde laget rundt halsen og gikk opp på gelenderet. Jeg ga bamsen en god klem, smilte og hoppet. Med ett ble alt mørkt. Alt ble stille og rolig. Alt var borte. Smerten også.