Alle venner og familie var samlet. Sara satt på første rad i kirken. Der satt alle de nærmeste. De fleste var kledd i sort. Mens presten preket var Saras tanker et annet sted.

Det ble bare for mye. Hun orket ikke mer. Det hadde de blitt fortalt. I det siste hadde livet vært et helvete for hun. Alt var galt. Ikke noe var bra ved henne. Hennes dårlige selvtilgitt hadde tatt over. Ingen kunne hjelpe henne. De hadde prøvd alt. Situasjonen hadde bare blitt verre.

Sara og Ingrid hadde vært bestevenner så lenge de kunne huske. Alltid hadde det vært dem sammen. Så en dag hadde alt snudd. Sara hadde aldri forklart hvorfor hun dyttet Ingrid til side. Det hadde bare blitt sånn. Ingen skjønte hvorfor Ingrid var blitt så alene. De ville heller ikke vite det. Stygge blikk ble heller sendt. Ordet nørd ble slengt. Av dette ble hun bare mer og mer tilbaketrukket. Livet ble for mye for en stakkars 15-åring.

Hun visste ikke hva som var galt. De blonde stripene i det brune lange håret var perfekte. Øynene var smaragdgrønne og bare helt fantastiske. På skolen var hun flink, hjemme var det heller ikke problemer. Hun ble sett på som perfekt, men ingen visste hva som lå bak fasaden. Ingen visste at ord og blikk kunne såre så mye.

Nå husket Sara alt de hadde opplevd sammen, men nå var det for sent. Hun husket de lange samtalene deres. Hvordan Ingrid alltid skjønte alt. Hvordan hun alltid hjalp til. Hvordan hun alltid satte seg i andres situasjon. Hun sa aldri at hun hadde det dårlig selv. Den siste tiden hadde ikke Sara spurt engang. For å være ærlig brydde hun seg egentlig ikke.

Hun husker godt den gangen Ingrid sa at hun ikke passet til sitt utseende. Ingrid var så pen. Høy, tynn med perfekte hofter og former. Det var på en måte sant at personligheten ikke passet til utseende. Hun hadde utseende til en modell som likte å vise seg fram. Ingrid var helt motsatt. Eller var hun ikke? Sara kunne ikke huske at hun var så sjenert når de var sammen. De hadde jo vært verdens beste venner.

Alle pizzakveldene i kjellerstua hennes husker hun også. De hadde pratet til langt ut på natta. Det var så mye de hadde å si til hverandre. Sara hadde fremdeles mye å si til henne. Hvor glad hun var i henne, og viktigst av alt unnskyld. Men det var for sent.

Ingrid hadde prøvd å sulte seg i hjel. Viljestyrken til å ta en kniv gjennom hjerte hadde hun ikke. Det enkleste var bare å ikke spise. Alle hadde fått vite at hun hadde anaroksia, men ingen hadde besøkt henne på sykehuset. Ikke at hun ville ha besøk. Der hun lå med slange gjennom nesa. Hun var ikke normal. Av og til spurte hun moren sin hva som var galt med henne. Andre ganger var hun sur og ikke samarbeidsvillig. Psykolog hadde de skaffet. Dette bekreftet at hun var gal.

Sara hadde kommet på besøk imot Ingrids vilje. Sykehuset var som alle sykehus, hvitt og stygt. Det var ikke et hjem for en 15-år gammel jente. Dette var før alt gikk galt. Kanskje akkurat dette besøket gjorde sånn at det gikk så galt.

Ingen visste hva de skulle si. De bare så dumt på hverandre. Sara var blitt så brun etter sommeren. Det brune håret hadde vokst. Hun var penere enn noen gang. Ingrid derimot hadde ødelagt sin skjønnhet. Man kunne se veldig godt at hun hadde gått ned ti kilo. Alle hadde alltid sagt at de lignet. Eller de hadde sagt at Ingrid prøvde å ligne Sara. Sånn var det ikke. Ingrid ville bare være seg selv, men hun fikk aldri sjansen.

Ingrid fortalte aldri noen om hvor vanskelig hun hadde det selv om hun hadde lyst. Hun bare satt der i taushet og hørte på Sara. Det var ikke sånn det pleide å være. Sara kjente henne ikke igjen. Legene hadde sagt at av og til kom den syke delen av henne fram. Hun hadde bare nikket selv om hun ikke skjønte hva som mentes med det.

Midt under besøket hadde telefonen hennes ringt. Flaut hadde hun svart at hun var hos Ingrid. De andre hadde ledd i den andre enden. De nye vennene hennes syntes ikke noe om Ingrid. Ut av røret hørte man dem spørre hva hun gjorde hos den nørden. Ingrid hørte alt, men hun ville ikke si noe. Selv om hun hadde mest lyst til å ta røret, og skrike alt hun mente. Hun ville spørre hvorfor de var sånn. Hva var galt med henne? Hvorfor gjorde folk sånn? I stedet valgte hun å tie.

- Jada, bare stikk du også. Du har uansett aldri brydd deg, hadde hun skreket da Sara hadde dratt. Sara hadde hørt det, men hun ville ikke blande seg inn. Det Ingrid gjorde var for teit. Hun ville kjappest mulig ut av dette stedet.

Ingrid hadde tatt passeren som lå på bordet ved mattebøkene. Sara hadde ikke klemt henne engang. Noe som hun angret på i ettertid, men det fikk Ingrid aldri vite. Hun gråt. Tårene strømmet på. De dannet elver på kinnene hennes. Hun kjente knapt smerten av passeren som lagde dype sår på armen hennes. Smerten hun følte fra før av var sterkere. En tynn stripe blod sprutet opp.

Da de fant henne lå passeren i hånden hennes. Moren gråt og faren var ute av seg. De hadde mistet sin eneste datter. Deres lille engel av borte, og det var ikke noe de kunne gjøre. Sara hadde følt at noe var i veien etter at hun hadde fått tenkt litt. Vennskapet til Ingrid betydde mer enn noe annet. Derfor snudde hun. Trappene hun løp opp virket uendelige. Det var som om hun visste at noe hadde skjedd. Hun skalv. Døra til venninnas rom var åpen. Det hun så var ubeskrivelig. Hele verden stoppet.

- Neeeeeei, skrek hun, og brøt seg vei. Hun kastet seg oppå den blodige, bleke jenta som en gang hadde vært hennes bestevenn Ingrid. Nå var hun borte, for alltid. Tårene klarte hun ikke å stoppe.

- Unnskyld, visket hun i øret hennes.