Drip. Drop. Drip. Drop.

Tårene rant nedover ansiktet hans og ned i det myke, svarte håret hennes. Renget fosset ned utenfor og dempet de ulykkelige hylene av sorg som kom fra ham der han satt med hodet hennes i fanget.

Hun var død.

Nok en gang hadde forbannelsen krevd hennes liv, og nok en gang hadde det blitt revet ut av hendene hennes av et monster, uten at han hadde gjort noe som helst for å hjelpe. Sebastian hulket, hvorfor hadde han bestemt seg for å gjøre slutt på forbannelsen, han hadde aldri klart å leve uten henne uansett, og hvorfor hadde han prøvd å gjøre det akkurat idag?

Han så ned på henne, og strøk vekk en hårlokk som hadde falt ned over de tomme øynene hennes. De som alltid hadde vært så fulle av liv, så fulle av kjærlighet. Hvem kunne ha drept henne, hans Snehvit, etter å ha sett inn i de øynene?

Han måtte vite hva som hadde skjedd her.

Med et fast grep rundt de små hendene hennes, så han inn i øynene hennes, og kjente seg selv bli dratt inn i dypet bak dem, tilbake i tid.

"Men, du er med til Theo senere idag da?" Iz', kort for Isabella, stemme hørtes beende ut gjennom telefonen, og Ambra kunne ikke annet enn å smile.

"Jeg skal se om jeg rekker å komme innom en tur, men Sebastian har bedt meg om møte å møte ham ved huset om en time til, så jeg jeg får se om rekker det." Smilet forsvant og ble erstattet av en bekymret mine, som ble gjennspeilet i stemmen hennes.

"Åh, hvorfor det? Har dere problemer.." Iz fikk det til å høres ut som en umulighet. "Jeg trodde alt var rosenrødt nå som dere endelig får lov til å være sammen."

"Jeg trodde det, men kanskje han føler det annerledes.." Ambra viste at hun ikke mente det.

De hadde det perfekt sammen!

Etter 3 år fra hverandre fordi familien hans var imot forholdet deres ("En udødelig og et simpelt menneske kunne ikke ødelegge Blodet på den måten. Det var uhørt!"), var de endelig sammen, og hun viste at han aldri ville gå imot familien sin hvis det ikke var hun han ville ha...

"Neida, hvorfor skulle han det? Du er jo alt han kan drømme om." Iz' glis kunne høres gjennom telefonen, men denne gangen var det ikke nok til å blåse vekk bekymringene hennes.

Ambra sukket. "Du, vi snakkes senere.." De bød hverandre farvel, og Ambra la fort på.

Kanskje hun tok feil når hun var så skråsikker på at han virkelig elsket henne. Hun kjente at øynene ble røde og blunket febrilsk. Hun skulle ikke begynne å gråte nå!

Det kunne hun spare til etterpå, når hun hadde fått svar.

Med en kraftanstrengelse dro hun seg vekk fra telefonen og gikk inn på soverommet i den lille leiligheten hun delte med Iz.

Det hadde lyse, nesten hvite vegger og tak, som stod i skarp konstrast til plakater av forskjellige detah metal- og grunge-band som dekorerte veggene, og diverse svarte dragefigurer som stod i vinduskarmen ved siden av en rekke bøker som alle omhandlet temaene fantasy og science fiction. Hun sukket igjen, banet seg vei gjennom alt tøyet som lå på gulvet og fant frem en ren bukse fra virrvaret i skapet. Den var svart, som nesten alt annet hun eide.

Hun trakk på seg buksa, og trakk en svart singlet over hodet, før hun avsluttet antrekket med en svart hettegenser med bildet av My Dying Bride på ryggen og gikk ut på badet.

Svart eyeliner og mascara rundt øynene med pinlig nøyaktighet, hun var ikke en person andre så opp til uten grunn, og blodrød leppestift som prikken over i'en.

Hun studerte resultatet i speilet.

Personen som så tilbake på henne var middels høy, slank og hadde langt svart hår som lå i bølger nedover skuldrene hennes. Øynene var stor og mørkt blå, og huden kritt hvit, nesten porselens aktig, og perfekt.

Det hadde krevd, og krevde fremdeles, mye arbeid å holde utseende, men hun var så perfekt som noe menneske kunne klare. Visualiseringen av Snehvit.

Ambra smilte. Det var det Sebastian kalte henne: Snehvit. Hans lille Snehvit, "...med lepper så røde som blod, hud så hvit som sne og hår så sort som ibenholt."

Hun gikk ut i gangen og trakk på seg bootsene, så seg en siste gang i speilet der og låste seg ut av leiligheten.

Det var en grå og trist dag, med truende skyer som lovet regn seinere på dagen.

Etter å ha tatt bare noen få skritt nedover gaten angret hun på at hun ikke hadde tatt på seg en jakke, men hun var sent ute, så tanken på å gå tilbake ble raskt nedstemt.

Hun fortsatte å gå nedover gaten, og hadde akkurat hevet seg på trikken da det gikk opp for henne at hun hadde glemt mobilen i gangen hjemme, og nok en gang avfeide hun tanken på å gå tilbake til leiligheten. Det var akkurat som om det var noe som ville at hun skulle forte seg.

Hun ignorerte det og satte seg til å studere nabolaget de passerte.

Leiligheten hun og Iz leide lå i hjertet av San Francisco i Haight-Ashbury distriktet rett sør for de alt for berømte Twin Peaks. Nabolaget var også hjertet for alt som var rart og spesielt og opprørks i byen, med hippier, punkere og gothere på hvert hjørne, i et miljø som luktet sterkt av hasj og 60tallet. Fordelen med å bo der de bodde var at de aldri var kjedelig i disse strøkene, ulempen var de enorme mengdene med turister som ble kjørt inn hver eneste dag for å oversvømme gatene så lenge dagslyset holdt.

Etter et bytte av trikk og en ny halvtime med skriking fra unger som burde ha lært seg å holde kjeft og misstenksom skuling fra gamle damer, var hun endelig fremme ved huset. Hun hoppet av, rettet på genseren og pustet dypt inn og ut, før hun med litt mer usikre skritt gikk bort til porten.

Huset var et forfalent viktoriansk hus, som ofte ble besøkt og tatt bilder av i de forskjellige spøkelses turene som San Francisco også var kjent for. Historien sa at det var gjemsøkt av spøkelse av en demon som ble håløst forelsket i en dødelig. Da hun døde, klarte ikke demonen å leve mer, og kroppen hans gikk opp i flammer. Sjelen hans kunne uheldigvis ikke dø, så han ble dømt til å vandre rundt på jorden som en skygge, uten henne. Alene. Dette var vistnok huset til kvinnen han elsket, og han søkte hvist ofte tilflukt her og sørget over hennes død.

Ambra snøftet. Historien var søkt. Ikke det at sannheten var så mye bedre, men..

Sannheten var at Theodore, Iz kjæreste og en av Ambras beste venner, brukte huset en gang i måneden; under forvandlingen sin. Theo var nemlig en av de siste gjennlevende varulvene, og takket være Sebastians krefter, som skapte en usynlig mur rundt huset hver eneste fullmåne, kunne han overleve uten å bli drept av Blodet.

Hun åpnet porten og gikk oppover mot huset og kjente hårene i nakken reise seg. Blodet, Sebastians familie, var en organisasjon som samlet de siste restene av det magiske samfunnet for å overleve. Varulver, vampyrer, magikere, alver, gargoyl, havmennesker, demoner, halvguder, guder og andre raser Ambra ikke viste hva var. Organisasjonen hadde strenge regler, og familien som ledet den var ikke veike alver. Familien Damion var alle guder, udødelige og verdensherskere på diverse tidspunkt i historien. De krevde dyp respekt fra alle, og var kjent for å drepe dødelige når de fant det for godt eller kjedet seg. Familiens overhode var Amon, en fryktinngydende mann Ambra hadde møtt én gang, og forhåpentligvis aldri ville møte igjen. Zevs, Gud, Brahma, Odin, Jupiter, Ra, alle var Amon i den skikkelsen han hadde valgt å fremtre som på den tiden. Amon var også Sebastians far.

Ambra steg forsiktig opp trappen foran huset og trådde forsiktig bort til døren og banket på.

Ingen svarte.

Hun banket på en gang til, før hun gikk bort å så inn gjennom vinudet. Det så tomt ut der inne, med unntak av de nedslitte møblene som bar preg av en varulvs ville herjing.

Hun gikk tilbake til døren, prøvde å åpne døren, og ble overrasket da den svingte åpen uten problmer. Den skulle liksom være låst.

Hun tok et steg inn i den mørke inngangshallen, og så seg rundt. "Sebastian?"

Ingen svarte.

Hun snudde seg og lukket igjen døren da hun hørte en mørk stemme bak seg. "Blod er viktigere enn kjærlighet, dødelig." Hun rakk aldri å se skikkelsen som steg ut av skyggene bak henne, før den hev seg over henne med en vill latter.

Sebastian lukket opp øynene med et rykk. Tårene hadde stivnet som salte streker nedover kinnene hans, men nå brant øynene hans med noe annet. Sinne.

Hun hadde ikke kjent igjen den stemmen, men det gjorde han. Far.

Forbannelsen var fars fra begynnelsen. Da Amon hadde oppdaget at hans sønn elsket en dødelig, utlyste han er forbannelse over hennes sjel, en forbannelse som ville drepe henne om og om igjen, så lenge hun elsket Sebastian, og han elsket henne. I århundrer hadde det hendt, om og om igjen. Hver gang fant han henne, hver gang var hun vakrere enn noen gang, hver gang elsket han henne mer. Og hver gang ble hun knust av forbannelsen. Men aldri mer.

Han reiste seg og bar henne forsiktig over til sengen, "sov her, Snehvit. Jeg er snart tilbake."

Han kysset henne ømt, før han snudde seg og med mord i blikket forsvant han i et blaff av flammer. "Bare le du, Far. Men den som ler sist, ler best."

For sent så han pulsen som begynte å slå, for sent så han øynene som blunket. Han var borte da hun reiste seg opp i sengen. "Sebastian?" Stemmen hennes var tynn, men den var hennes. Hun var i live. Og dypt inni seg viste hun en sannhet som ingen andre viste. Forbannelsen kunne bare bli brutt av en ting. Et kyss.

Men det var for sent. Sebastian døde den dagen. Drept av sin far i selvforsvar.

Kvelt av sorgen som skylte over henne da han trakk sitt siste pust, tok Ambra sitt eget liv.

Blodet var reddet, men de hadde mistet en verdifull sønn, som til slutt førte til deres undergang.

Ambra og Sebastian møttes igjen der alle sjeler møtes. Og de var sammen. Ingen ville noen sinne kunne skille dem nå. Og latter kunne høres gjennom evigheten.

Jo, den som ler sist, ler definitivt best.