Jeg var på vei hjem. Som vanlig gikk jeg alene. Sola skinte på vann dammene på veien, for det hadde regnet i hele natt. Jeg så på mobilen for å se på klokka, men jeg så at noen hadde ringt meg. Skjult nummer. Jeg hater skjult nummer! Hvem kan det være? Ingen pleier å ringe meg. Bare mamma, pappa og lille broren min som ringer meg ofte. Jeg gikk en stykke til, plutselig begynte mobilen min å vibrere. ''Skjult ID'' Skal jeg ta den? Eller skal jeg la vær? Det var de spørsmålene som vandret i tankene mine. Jeg svarte! Det var jo nå jeg hadde sjansen for å finne ut hvem det var. '' Hallo'' ingen svarte, det var helt musestille! Jeg sa hallo, igjen, og igjen, men ingen svarte meg. Jeg hadde tenkt til å legge på, plutselig var det en lys stemme som snakket. Alt hun sa var ''ha det'' også la hun på. Hvem kan det være? Nå er jeg enda mer nysgjerrig. Hadde jeg ikke svart hadde jeg ikke vært så nysgjerrig som nå.

Mens jeg var på vei hjem tenkte jeg bare på hvem det kunne være. Da jeg var framme så jeg mamma og pappa bære møblene ut. Jeg løp til dem for å vite hvorfor de gjorde det. ''Mamma, pappa! Hva gjør dere?'' ropte jeg til dem. ''Velkommen hjem, eller det er ikke hjemme vårt lenger. Vi skal flytte!'' svarte pappa meg. Alt ble stille for meg! ''Flytte? Igjen? Dere tuller med meg nå? Vi flyttet hit for 6 måneder siden! Vi kan ikke flytte igjen!'' sa jeg til dem. De kunne høre at jeg nesten begynte å gråte. Jeg hadde stor klump i halsen. Jeg hadde så lyst til å gråte, men tårene ville ikke falle foran dem. Jeg løp inn i rommet mitt for å gråte i fred. Jeg fant favoritt kniven min under sengen. Kniven som er grunnen til alle arrene mine. Jeg la kniven på armen min. Prøvde å finne et sted der det ikke var arr, men det var ikke så lett. Jeg dro kniven sakte, og forsiktig. Blodet begynte å renne. Jeg måtte finne klut slik at jeg kunne tørke det bort fra gulvet. Jeg følte ikke noe smerte. Jeg så blod dråpene falle en og en, men det var som om jeg skjærte en plastisk arm. Noen banket på døren, jeg måtte gjemme kluten og kniven, slik at ingen fikk vite noe om hva jeg drev med. Jeg var ikke stolt av det jeg gjorde, slett ikke! Men det hjalp meg med å glemme sorgen. Hadde jeg gode venner som alle andre, hadde jeg delt mine tanker og sorg med de. Men det er ikke mye jeg kan si eller gjøre når jeg er helt alene hele tiden.

Det var mamma som banket på. Hun kom inn og satt seg ved meg. Hun åpnet munnen og begynte å snakke. ''Hør sønn, jeg er kjempe lei for at vi måtte flytte igjen, men faren din har fått seg ny jobb og hvis han tar jobben kommer vi til å ha mye bedre liv enn det vi har nå.'' sa hun til meg. Jeg ble små sur og svarte henne tilbake ''Jeg er jo ikke lei meg fordi vi ikke har så bra liv nå! Jeg er bare så lei av å flytte hele tiden! Jeg får aldri venner, og alt er deres skyld!'' ropte jeg til hun. Jeg ropte så høyt at faren min hørte det. Han kom opp og så overasket ut. ''Hva er det med dere? Hvorfor skriker dere sånt?!'' spurte han oss. Ingen av oss sa noe. Jeg så mamma hadde tårer i øyet, jeg hadde det jeg også.

En uke hadde gått. Vi har flyttet til det nye huset vårt, og jeg har begynt på den nye skolen. Jeg var ikke en av de kuleste på skolen og jeg var ikke den som gikk alene rundt hele tiden. For denne gangen hadde jeg fått en venn! Eller kanskje mer enn venn. Hun het Laila og var 15 år gammel, akkurat som meg. Hun hadde helt annerledes kultur, og helt annerledes religion, men jeg var kjempe glad i henne.

Jeg var på vei til skolen. Laila ropte på meg. Jeg snudde meg og ventet på hun. Jeg ga henne en klem. Hver gang jeg var sammen med hun følte jeg meg som en nyfødt baby uten noe smerter. Selv om vi var kjempe annerledes var jeg veldig glad i hun. ''Hei Sebastian.'' sa hun mens hun smilte til meg. Smilet hennes var fantastisk. Man kunne se så mye glede når hun smilte. ''Hei Laila. Hvordan går det?'' spurte jeg hun. Hun svarte meg mens vi var på vei til skolen. Vi snakket lenge, og snakket om mye rart. Blant annet om hvordan hun har det hjemme. ''Jeg har ikke så mye frihet som de norske jentene. Når man er muslim, mister man ofte litt frihet. Noen mister mer enn litt. Jeg er en av de som har mye frihet egentlig. Selv om jeg ikke kan gå ut når jeg vil, ikke kan være venner med mange gutter og en del ting til, men jeg forteller deg en annen dag.'' sa hun til meg. Jeg ble egentlig veldig sjokkert, for jeg var aldri så god venn med en muslimsk jente. Det var mange muslimske jenter på gamle skolen min, men de så helt normale ut. Det så ikke ut som om det var noe annerledes mellom de norske jentene og de muslimske jentene.

Vi hørte skoleklokka ringe. Vi løp til klasse rommet, for vi begge brydde oss om skolen og vi gikk i 10. klasse. Vi hadde bare tre måneder igjen av 10. klasse og da måtte vi satse sikkelig.

Læreren vår var syk. Så vi hadde vikar. Som vanlig var ikke vikaren så flink så vi hadde på en måte fritime. Jeg og Laila satt sammen og snakket. Det var noen gutter som kom bort til hun og plaget henne. Hun ble ikke mobbet. Hun ble plaget fordi alle guttene syntes hun var søt. Så de flørtet med henne egentlig. Jeg ble sur og lei når guttene gjorde sånt. Jeg hadde lyst til å slå dem alle, men jeg kunne ikke. For Laila viste ikke at jeg var små forelsket i hun, og jeg kunne ikke si det til hun heller. For hun får ikke lov å være sammen med gutter. Og jeg er kristen, da kunne hun i hvert fall ikke bli sammen med meg.

Endelig var skoledagen over. Jeg maste kjempe lenge på Laila om å bli med meg til parken som var nær huset mitt men hun nektet. Hun hadde lyst, men hun turte ikke. Hun var redd for at moren eller faren bli sur på henne. Hun så at jeg ble litt lei meg. Jeg ga henne en klem før vi gikk vær vår vei. Denne gangen var klemmen mye lenger. Jeg følte at jeg måtte slippe for ellers hadde hun merket noe. ''Ha det Laila. Vi ses vel i morgen?'' spurte jeg henne. ''Jada. Vi kan godt gå sammen i morgen også. Møt meg ved bussholderplassen så går vi sammen.'' svarte hun meg mens hun smilte søte smilet sitt.

Jeg gikk min vei. Hun gikk sin vei. Alt jeg tenkte på var Laila. Hennes søte vakre stemme var i hodet mitt. Plutselig hørte jeg stemmen hennes rope på meg. ''Sebastian! Sebastian! Vent på meg! Jeg blir med til parken!'' ropte hun på meg. Jeg ble kjempe glad. Jeg hadde lyst til å hoppe av glede, men turte ikke. Jeg ventet på hun. ''Kom igjen da! Hva venter du på?'' spurte hun meg, mens hun små lo.

Vi gikk langs veien. Solen skinte. Det var ikke noe vind, bare sol. Solstrålene traff hennes vakre hår. Alt var så fint med hun. Hun hadde brune skinnende øyner. Langt svart hår. Tynn fin kropp. Latteren hennes var fantastisk. Hun så rett og slett ut som en engel. Vi var framme. Vi satt på benken og snakket. ''Hvorfor endret du mening?'' spurte jeg henne, mens jeg så på havet. Hun så på meg og sa: ''Fordi jeg så at du ble lei deg, og det ville jeg ikke. Så det var derfor jeg kom.'' Jeg smilte til hun. Jeg så på hennes vakre øyner. Hun så på meg. Jeg prøvde å gå litt lenger fram, men hun snudde seg. Hun holdt hånden min. Jeg fikk sommerfugl i magen. Hun dro opp genser armen min. Jeg ble redd for at hun skulle se arrene mine. Jeg dro hånden min slik at hun ikke fikk sett det. ''Sebastian, husker du at det var noen som ringte deg? Noen ringte deg med Skjult nummer. Husker du det?'' spurte hun meg. Jeg ble sjokkert. Jeg så kjempe overasket ut.

''Ja. Hvordan vet du det?'' sa jeg. ''Det var jeg som ringte deg. Det var jeg som bare sa ha det og la på. Og jeg vet du skader deg selv. For du skjønner for ca. 2 uker siden var familien din her og så på det nye huset deres. Jeg ble kjent med lille broren din Lucas. Han fortalte veldig mye om deg. Han fortalte også om at du skader deg selv. Og ikke bli sur på han for at han sa så mye om deg til meg. Det var jeg som stilte han spørsmål, og han svarte meg. Jeg hadde lyst til å bli kjent med deg. Jeg hadde på en måte lyst til å hjelpe deg, så jeg fikk nummeret ditt av han. Jeg ringte deg for å se om nummeret var rett, og jeg var redd. Jeg turte ikke å snakke.'' sa hun til meg. Jeg ble helt stille. Jeg sa ingenting. Jeg syntes det var så rart! Laila reiste seg opp og så på meg. ''Jeg skal hjem nå. Jeg må hjem nå, ellers blir det alt for sent. Hun lente seg til meg, og ga meg et kyss på kinnet og gikk. Jeg ble helt rød, for det var uventet. Jeg var i parken til solnedgang. Jeg tenkte bare på Laila. Tenkte på hennes søte smil. Hennes fine øyner. Etterlitt begynte mobilen å ringe. Det var mamma som ringte. Jeg svarte ikke for jeg viste hun ville spørre om hvor jeg var. Jeg reiste meg opp og gikk hjem.

''Sebastian våken opp! Det begynner å bli sent!'' ropte mamma. Jeg var våken for lenge siden, men jeg orket ikke stå opp å gjøre meg klar. Da jeg så på klokka var det 07.30. Jeg måtte stå opp, for jeg skulle møte Laila. Jeg gjorde meg klar og løpte ut. Jeg løp halvparten av veien, for jeg ville ikke at Laila skulle vente lenge på meg. Jeg venta lenge på bussholderplassen, men jeg kunne ikke se Laila. Jeg venta i halv time, men hun var ikke til å se. Jeg gikk til skolen. Skolen var helt annerledes uten hun. Dagen gikk så sakte. Etter seks timer med kjedelig undervisning kunne vi dra hjem. Jeg håpet på å se Laila i morgen. Jeg gikk hjem og gjorde noen lekser. Etter litt sovnet jeg.

Flere dager har gått, men jeg så ikke Laila en eneste dag. Jeg viste ikke hvor hun var, jeg viste hva som hadde skjedd. Jeg viste ingenting! Dagene mine var mye vanskeligere uten hun. Jeg hadde tenkt til dra hjem til henne flere ganger for å finne ut hvorfor hun ikke var på skolen, men jeg turte ikke. For etter alt det hun hadde sakt til meg var jeg redd for å skape problemer for hun.

Jeg ventet og ventet på hun. Foreldrene mine hadde merket noe. De spurte meg hele tiden om hvorfor jeg var så lei meg, men jeg sa alltid at det ikke var noe. Lille broren min kom inn i rommet mitt. Han begynte å røre tingene mine. Jeg ble små sur på han og kjeftet litt på han. Han ble ikke lei seg og ikke sur heller. Han smilte til meg. Jeg viste ikke hvorfor. '' Hvorfor smiler du sånt?'' spurte jeg han. ''Er det ikke lov å smile?'' svarte han meg mens han så ut av vinduet. ''Man smiler vanlig viss ikke når man blir kjeftet på'' sa jeg til han. Han satt seg ved siden av meg. Jeg satt på sofaen og spilte skyte spill. Lucas satt lenge og så på. Han spurte ikke om å spille som han pleide før. Han bare satt der og så meg drepe fiendene mine på spillet. ''Har du møtt Laila?'' spurta han meg. Jeg svarte ikke han. Jeg var kanskje flau eller redd. For hadde jeg sakt ja, hadde han tatt opp saken om at jeg skader meg også, og jeg var ikke så veldig glad i å snakke om følelsene mine til han. Han spurte meg igjen, men jeg bare satt der og latet som om jeg døv. ''Jeg vet du har møtt hun, og du kan snakke med meg. Jeg er jo lillebroren din. Og jeg er ikke et barn. Jeg er 12 år gammel. Du kan stole på meg.'' sa han til meg. Jeg svarte ikke denne gangen heller. Lucas ble irritert. Han reiste seg opp og gikk ut av rommet.

Jeg ble ikke veldig glad jeg heller. Jeg gikk ut for å ta meg en frisk luft. Himmelen var rød. Vinden små blåste. Jeg hadde så lyst til å møte Laila. Jeg bestemte meg for å gå forbi huset hennes, kanskje jeg kunne se hun i hvert fall. Hun bodde ikke nær meg. Da jeg endelig var framme så jeg store broren hennes Ali og faren hennes bære møbler. Jeg gjemte meg bak en busk slik at de ikke kunne se meg. ''Laila! Kom ut!'' ropte faren på hun. Jeg ble glad, for da kunne jeg se hun. Kanskje hun hadde sett meg også. Hun kom ut av døra. Hun så helt annerledes ut. Huden hennes var helt blank, som om hun ikke hadde spist mat på kjempe lenge. Hun hadde blitt mye tynnere enn før også, og det var bare på en uke! Håret hennes var like fint. Øynene hennes var like glitrende som før. Hennes smil, som jeg virkelig savnet var ikke til å se. Latteren hennes som gjorde meg smertefri var ikke til å høre. Alt jeg så var en trist, smertefull jente. Jeg ble utrolig lei meg for å se henne slik. ''Laila! Du gjør så mye feil! Alt du gjør er feil! På grunn av dine feil må vi flytte!'' skrek faren og kastet verktøy kassa som Laila hadde tatt med til faren sin. Hun begynte å gråte og løp inn igjen. Jeg ble helt sjokkert! Skal hun flytte?! Hun kan ikke flytte! Jeg hadde så lyst til å rope på hun for å vite alt, men jeg turte ikke. Jeg tenkte meg om. Er jeg så pyse? Jeg vil jo gjøre alt for Laila.

Jeg gikk bort til dem. Jeg kunne se de så stygt på meg. Ali hvisket noe til faren. Faren så enda mer sint ut. ''Hei, Jeg heter Sebastian. Jeg går i klassen til Laila. Jeg hørte at dere skulle flytte. Er det sant??? sa jeg til dem, mens jeg smilte. ''Hva gjør du på min eiendom?! Gå hjem! Nå med en gang! Og ikke rør datteren min igjen! Ellers!'' skrek faren på meg. Jeg ble kjempe redd. Jeg snudde meg bak og begynte å gå. Jeg snudde meg igjen for å se, for faren begynte å rope igjen. Jeg så Laila komme ut. Tårene hennes sluttet ikke. Det var så hardt å se henne slik. Hun så på meg. Jeg så også på henne. Blikkene våre kunne ikke se annet sted. Faren ble irritert og ba Laila gå inn igjen, men hun bare sto der og så på meg med sine vakre øyner. Store broren hans Ali ble sint og dro Laila inn. Jeg var på vei hjem. Det var så stille og fredelig. Solen var snart borte. Alt jeg tenkte på var Laila. Skal hun virkelig flytte? Jeg kan ikke leve uten hun.

Det var helg og mamma ropte på meg. ''Sebastian! Det er noen som vil snakke med deg!'' ropte hun flere ganger. Jeg løp ned for å se hvem det var. Da jeg så ut av døren så jeg Laila. Laila! Søte nydelige Laila sto der og ventet på meg komme ned. ''Hei Sebastian. Hvordan går det?'' sa hun mens hun smilte. ''Hei! Hvordan går det? Hvorfor kommer du ikke på skolen lenger? Vet du hvor mye jeg har savnet deg?'' sa jeg til hun. Hun hold hånden min og sa: ''Sebastian, jeg skal flytte i dag. Jeg skal flytte til Oslo. Store broren min så deg og meg på parken. Han så at jeg kysset deg på kinnet, og du husker at jeg fortalte deg om reglene mamma og pappa hadde? De er kjempe skuffet over meg nå. De er redd for at jeg skal gjøre dummere ting, så vi skal flytte herifra.'' sa hun til meg, mens tårene hennes trillet ned.

''Hva? Hvorfor? Du kan ikke forlate meg her!'' sa jeg til hun. ?? Jeg beklager Sebastian sånn må det være. Jeg må gå nå. Faren min tillater meg ikke være ute lenge nå. Ha det bra. Pass på deg.'' sa hun og løp bort. ''Laila! Laila! Vent! Vær så snill gjør noe. Ikke gi opp så lett! Jeg kan ikke leve uten deg! Hvordan kan en leve uten sin engel?!''