Jeg kjente den tunge, varme pusten hans i nakken. Jeg knep øynene sammen, og alle de innestengte tårene presset på. Hvorfor? Hvorfor skulle dette skje akkurat meg?

Jeg åpnet vinduet, og så ut. Den hvite snøen var så blank, så fin, og den glitret i lyset fra månen. Jeg tenkte på André, og hvor heldig jeg var som hadde han. Han var kjæresten min. Kjæresten, ordet suste rundt i hodet på meg. Det var så fint å si. Bare si det rett ut i luften, lukke øynene og trekke den kalde vinterluften ned i lungene. Jeg hadde det så godt, og familien skulle ikke bry seg med hva jeg gjorde. Det var det som gjorde det så spennende. Vi hadde et såkalt ”hemmelig forhold”. Og det var deilig, det var deilig å møte han, være med han, holde rundt han og kysse han.

Vi dro ofte på lange bilturer, uten egentlig å ha noen plan over hvor vi skulle dra. Vi likte å kjøre rundt, og bare holde hverandre i hendene og nyte livet akkurat slik det var akkurat nå.

Midt i all tenkingen min, gikk døren opp. Det var mamma, jeg kjente henne ikke igjen. Hun så rart på meg, øynene hennes var blanke, og jeg kunne se at hun var skuffet og lei seg. Hun gikk igjen, og døra gikk opp enda en gang. Der stod han, André, inne på mitt rom. Jeg gikk mot han med armene åpne, og smilte til han, men ansiktet hans var blekt. Jeg prøvde å gå nærmere, men da trakk han seg unna, og jeg så med øyner som to spørsmålstegn.

Han pekte bort på sengen og vi satt oss. Han forklarte at moren hans hadde sett oss tidligere på dagen. Hun hadde kommet tidlig hjem fra jobb, når vi lå på sofaen og kysset. Jeg så på han, så de store grønne øynene hans var helt blanke og røde. Det var som om at det lå en million tårer inni han som bare presset på og ville ut. Han åpnet munnen, jeg holdt pusten mens jeg ventet på ordene som skulle komme ut. ”Vi kan ikke være sammen lenger.”

Hjertet mitt dunket så fort at jeg var redd det skulle hoppe ut av brystet, jeg lukket øynene, og tenkte tilbake på tidligere på dagen når alt hadde vært perfekt. Alt hadde jo vært så fint. Vi hadde ingen bekymringer, men nå var alle følelsene jeg hadde samlet seg sammen til en stor klump, jeg trykket han inntil meg. Jeg kjente den velkjente lukten av han. Av min gutt. Jeg følte meg så trygg hos han, og nå skulle jeg få kjenne den gode lukten av han for siste gang. Han trakk seg unna, og jeg løftet blikket mitt mot han.

Han så ut som en liten valp der han satt, og han følte nok at det var hans feil, men det var loven. Loven sier at ei jente på tretten år og en gutt på atten år ikke kan være sammen. Dette hadde vi visst hele tiden, men vi hadde oversett det, for vi hadde fått det så bra sammen.

Hvorfor måtte de lage loven slik, og skille to personer som elsker hverandre så inderlig fra hverandre? Han holdt rundt meg, og jeg kjente den tunge pusten hans i nakken. Jeg knep øynene sammen, og alle de innestengte tårene presset på. Hvorfor? Hvorfor skulle dette skje akkurat meg?