”Jeg er her igjen.” Stemmen av en ung jente høres før hun kommer inn i det mørke rommet. Hun er omkring 17 år og svært vakker. Hennes lange, svarte hår som henger elegant nedover ryggen, og de veldig røde leppene gjør huden blek. Blekere enn den allerede er. Allikevel er hun nydelig. Høy og slank, selvsikker og glamorøs. Hun vet hva hun er og hva hun er i stad til om hun vil, og om hun må.

”Har du savnet meg?” spør den sukkersøte stemmen. Ingen svarer, men det virker som om hun har fått det bekreftet på et annet vis, for hun spør ikke mer. ”Jeg har lengtet sånn etter deg. Jeg må ha deg, nå!” Man kan høre hun er desperat etter noe, men hun vet hun kommer til å få det.

”Jeg har ikke mye tid på meg.” Hører vi endelig en guttestemme si. Han er på samme alder som jenta, muligens et par år eldre. ”Ta det rolig, jeg er rask.”

De to unge omfavner hverandre i en kjærlig klem. Gutten er høyere enn jenta, enda så høy hun selv er. Hun rekker han til nesen, og det gir henne en perfekt høyde for å kysse han på halsen, noe hun starter å gjøre. Han stønner og er tydelig opphisset og man kan høre en klar lengsel i stemmen hans når han hvisker navnet hennes.

”Emily.” Hun fniser ertende. ”Ikke frist meg noe mer. Du sa du skulle være rask.” Emily, som jenta heter, stopper opp med kyssene, slipper ut et lite sukk og titter opp på gutten. Hun hysjer på han. ”Rolig nå, det er snart klart.” Hun smiler litt ondskapsfullt før hun fortsetter med kyssingen. Hun arbeider omhyggelig og konsentrert. Sprer kyssene rundt et bestemt område og passer på at ikke én liten flekk av huden hans er tørr akkurat der.

Omsider ser det ut til at hun er ferdig, for noe endrer seg ved stemningen og ved Emily selv. Hun er ikke ertende mot gutten lenger, men dypt alvorlig og blikket hennes er bestemt rettet mot den fuktige delen av halsen hans.

Sekundene før det skjer er langsomme, både for gutten og jenta. De har begge lengtet etter dette og de vet hva som kommer. Det gode ved det, og det onde.

Emily åpner munnen, og i et glipt av et sekund kan du se de to lange, hvite hjørnetennene hennes. Glinsende av lyst og fristelse. Hun biter til. Gutten nyter det, for han har blitt utsatt for det før og er blitt avhengig. Like avhengig som Emily er. Det er som dop for dem, bare at avhengigheten er mye dypere og i dette er det mye mer følelser blandet inn.

Emily slipper taket på halsen til gutten. En liten bloddråpe rekker og renne nedover halsen hans før hun slikker på såret, og det gror.

De ser alvorlig inn i øynene på hverandre. Det er en sorg i blikket. En sorg for det de har gjort og må fortsette å gjøre for resten av sitt liv.

”Hvorfor gjorde du dette mot meg, Emily? Hvorfor startet du det? Og hvorfor gjør du det på andre gutter også?” Han er trist. Han bryr seg om Emily. Han har sterke følelser for henne. For det de gjør sammen, og for henne. Men han er ikke den eneste som får føle denne utrolige deilige følelsen hun gir han. Hun har flere hun går til, og det smerter han. Det gjør han så trist.

Emily senker blikket til brystet hans. Øynene blir blanke, men når hun snakker er stemmen hard og bestemt. ”Fordi jeg bare må!”

Hun snur seg, samler sammen sakene sine og forlater rommet. Gutten står igjen alene med den samme kvalmende, tomme følelsen han har følt så mange ganger før. Den følelsen han kjenner hver gang hun drar. Og det kommer til å bli lenge til neste gang, det vet de begge.