Så lenge jeg kan huske har jeg alltids vært foreldreløs, jeg har en far og en mor, men jeg kjenner ikke til dem. Jeg har bodd under samme tak men de er fremmede for meg-fremmedfolk. Som jeg verken kjenner eller ønsker å kjenne, som jeg verken ønsker hjelp i fra eller ønsker å hjelpe, som jeg verken søker råd i fra eller rådslår meg med. Jeg snakker ikke til dem med mindre jeg blir snakket til, jeg svarer dem ikke med mindre de forventer et svar, og selv i det viser jeg min likegyldighet. 

Kan en kar som meg virkelig bebreides? For hva kan de hjelpe meg med? Tankene florerer i meg, ensomheten ser ut til å rive seg i meg i det jeg filosoferer rundt disse spørsmålene i søken på etter et svar, eller flere. Men det ser ut til at jeg har langt flere spørsmål enn svar. Plutselig virker ikke døden så verst, for hva er vel et liv uten en død, uten en bortgang, hvor ender man? I helvete eller paradiset? Finnes det et paradis? Finnes det et helvete? Hvor havner de foreldreløse? De med både far og mor som ser ut til å være likegyldige? Jeg prøver å samle tankene mine i det jeg sitter på en benk skuende over den attraktive parken i Moss, jeg ser 2 svaner-2 ektefeller med sine svane unger imellom seg, med foreldrenes beskyttelse. Jeg legger merke til måkene som flyr tett i tett sammen med hverandre, hundrevis, som samler seg i parken på jakt etter mat. Jeg legger merke til en skjære som prøver å lære den nyfødte ungen sin til å fly. Jeg ser en undulat som tar sin første skritt ut av reiret og med ett begynner å fly med morens tillatelse. Jeg legger merke til et barn hånd i hånd med sine foreldre, det blir tåkete, plutselig begynner det å regne og jeg må søke ly, hvor drar jeg?