Chorus

I`m gonna hold on-

`cause what I belive in is so strong

No matter how long, no one

Can tell me I`m wrong – I ain`t goin` down

 

I had a baby at fifteen –

Daddy never did forgive me

I never heard from the guy again

I had to drop outta high school –

Everybody treated me so cruel

But I didn`t give in and give her away

 

Repeat Chorus

 

Her smile got me through the day –

And every night I`d pray

I could give her enough

At night I`d lie awake and cry –

hopin` we`d get by

`Cause you can`t live on love

 

I worked night and day to keep us goin`

Through the sweat and tears

Without her knowin`

It was worth it just to watch her grow

Oh, oh, at least I was able to hold her

Whenever she needed my shoulder

I`m so I never let her go

 

Repeat Chorus

 

Her smile got me through the years –

dried away the tears

And filled me with hope

At night I`d lie awake and cry –

prayed we would get by

And for the courage to cope

Oh, oh, oh

 

Her smile get me through the day –

and every night I`d pray

I could give her enough

 

Repeat Chorus (2x)                  

 

No one can tell me I`m wrong

I ain`t goin`down

 

Endelig ferdig! Lene ser over sangen en gang til. En rar følelse, blandet med litt stolthet, sprer seg i hele kroppen. Hun hadde klart det. Sangen hun har skrevet denne gangen, handler om henne. Om hennes ungdomsliv. Minnene strømmer på, og det gjør nesten litt vondt. Hun tenker på alt hun har gjennomgått, på alle valgene hun har måtte tatt, og alt hun gikk glipp av i sin ungdomstid. Det verste er faren hennes. Lene biter seg i underleppa for ikke å begynne å gråte høyt. Han tilgav henne ikke, og han har aldri gjort det senere heller. Han ble sint, ville ikke snakke med henne mer. Hun husker det så godt, ansiktsuttrykket hans da hun fortalte det, han var såret og sint. Det gjør vondt å tenke på det, på den skamfulle faren som ikke vil tilgi, på brølet som ropte at hun skulle komme seg ut, på at hun ikke har snakket med han siden. Og de som en gang hadde vært vennene hennes. Lene kaller de egentlig ikke venner nå lenger. De var jo ikke det, ikke på ordentlig. Ekte venner svikter ikke, selv ikke i slike situasjoner. Venner vender hverandre ikke ryggen, selv om det skjer noe som de ikke liker eller er flaue over. Det var det de hadde gjort. De ville ikke ha noe mer med henne å gjøre. Bortsett fra da de plaget henne.

 

Anders ville heller ikke ha noe mer med henne å gjøre. Han bare dro, uten å si eller gjøre noen ting. Ingen har hørt fra han siden heller. Ingen Lene kjenner i alle fall. Og han er liksom faren. Han har jo et ansvar han også. Et ansvar som man ikke bare kan dra ifra. Lene blir sint og litt skuffet ved tanken. Hun er sikker på at om Anders hadde sett Charlotte nå, hadde han angret veldig. Charlotte har blitt 15 år nå, like gammel som Lene var da livet hennes forandret seg. Hun har ganske langt, litt mørkt hår og brune øyne som glitrer. Hun er alltid blid, det vil si nesten alltid. Hun er veldig pen og har en utstråling som gjør at alle som er i nærheten av henne blir i godt humør. Man kan ikke merke at hun er ei jente som ble til ved et ”uhell”. Det var etter festen hos Annette. De var ”dritings” begge to, og visste nok ikke helt hva de gjorde. Lene liker ikke tanken. Hun skjelver, og har mest lyst til å skrike høyt. Da Anders fikk greie på at hun var gravid, og at han var faren, ble han plutselig borte. Han bare stakk!

 

Alt dette har hun måtte leve med. Men det har vært verdt det. Bare det å se Charlotte smile hadde gitt Lene nye krefter. For det hadde ikke vært lett å være 16 år, alenemor, uten venner, uten far og uten far til barnet. Men når hun tenker på det nå, 15 år senere, så har alt vært verdt det. Alt sammen, fra bleieskift til at hun måtte slutte på skolen. Bare det å se henne vokse opp gjorde opp for alt slitet, alle søvnløse netter og alt det andre. Ingenting kan, eller kunne, forandre det hun føler for Charlotte.

 

Lene er glad for at de har det bra nå. Etter at hun traff Kristian, da hun var 19 år, forandret alt seg for de to. De giftet seg et år senere, og han tok fort farsrollen for Charlotte. Egentlig kunne hun nok ikke hatt et bedre hjem, hun er nesten overbevist. Alle tre er glade i hverandre og tar vare på hverandre. Lene tørker øynene. Denne gangen er det gledestårer. Hun kommer til seg selv igjen, og smiler. Livet kan ikke bli bedre. Bortsett fra hennes far da. Om han bare kunne oppføre seg som en voksen mann og tilgi henne, noe hun anser som umulig.

 

Hun somler seg ned på kjøkkenet. Kristian og Charlotte kommer snart hjem fra skole og jobb, og hun skal lage middag til dem. Det er lasagne som står på menyen i dag. Hun blir avbrutt av telefonen som ringer og skvetter til. Lene svarer, og det er en litt kjent stemme som sier han må møte henne og få snakket med henne. Det er far!