Han så mot meg. De store, brune dadyrøynene bare lyste mot meg. Et intenst, spenningsfylt blikk. Som om han var ute etter et eventyr. Med meg. Håret hans, ja hva kan man si. Perfekt. Gyllenblondt, halvlangt med smålig fall. Ansiktsformen hans var oval med vakre, utringede kinnbein, men fremdeles var det øynene som opptok meg mest. De var som to store ildkuler inne i en mystisk, vakker hule. Joakim. Det var navnet. Joakim var øverst, han han var konge og han visste det. Visste det så altfor godt. Joakim hadde makt, var selvsikker, hadde høy utstråling, men likevel var det ømt punkt i han, et ømt punkt som bare jeg kunne finne...Jeg stod ved det store, tykke treet da han sendte blikket. Alle følelser som noen gang et menneske kan føle buldret frem, som en vulkan, samtidig som de forsvant forsiktig vekk da han snudde seg, da jeg ikke torde å se lenger.

Det var mandag kveld midt i sommerferien. Gjengen var ute, vi skulle overnatte på Arntmannsgrav. Et hellig gravsted hvor en hel familie lå begravet. Ryktene var mange. For ca 3 år siden hadde en gutt på 16 blitt funnet myrdet der. Alle nøt tanken på at noe kanskje kunne skje den natten vi var der. Dette var skummelt, dette var spenning. Noen var redde, andre tøffet seg. Jeg var kun opptatt av en ting. Joakim. Joakim som sendte meg det mest intense blikket et menneske noen gang kan sende. Joakim var alt.

Venninnene mine hadde det gøy, jeg hadde det gøy. Vi drakk sommerøl, tente bål og sang. Sang på Guns `n roses “paradise city”. Alle sang uten om Joakim. Han satt der og sendte meg mystiske, spenningssøkende blikk, blikk jeg aldri klarte å tolke. Jeg så ikke på han, men merket det godt. Kvelden var sen, men natten var ennå ung. Klokka var omkring midnatt da alle gira hverandre opp, fortalte gang på gang de skumle ryktene som hadde surret rundt de siste par dagene. Vi minnet hverandre på hvor ille og farlig dette kunne være. Spesielt Kim var en av de som gira oss opp mest. Men sånn var bare Kim. Min beste kamerat i gjengen, som jeg hadde opplevd mest med. Kim.

Vær enkelt i gjengen hadde klart og lure foreldrene sine til å tro at vi var hos Ole, kjæresten min, på filmkveld. Gjengen bestod av 14 personer. Meg, Marie, Trude, Susanne, Sarah, Mathilde og Andrea, Kim, Andreas, Ole, Simon, Martin, Lars og Adam. Joakim kom sammen med Adam. Alle jentene var betatt av Adam noe jeg skjønner godt. Adam var høy og mørk, hadde store muskler og var generelt en ganske kul fyr.
Jeg tenkte kun på Joakim.

Dessverre hadde jeg en kjæreste. Ole. Alle likte Ole. Han var søt, snill, uskyldig, gutteaktig tøff og ikke minst forsiktig. Joakim var stikk motsatt. Kjekk, mystisk, vill og ikke minst farlig. Joakim var badboy. Badboyen Joakim. Alle jentene misunnte meg med Ole. De sa han var perfekt for meg. Maria og Ole, Ole og Maria. Jeg var lykkelig med Ole- trodde jeg. Han hadde forandret seg de siste ukene. Jeg og Ole hadde vært sammen i 3 måneder, jeg følte jeg ble kvalt av hans noen ganger likegyldig, men samtidig smarte oppførsel. Han lurte de andre til å tro han var perfekt. Jeg falt på det før, men skjønte nå at det dessverre ikke var sånn. Det visste ikke de andre. Alle likte Ole. Ole likte alle. Sånn var det bare.

Jeg hadde i løpet av de få sekundene jeg møtte blikket til Joakim, mistet alt som heter følelser til Ole. Joakim hadde tatt meg med storm. Jeg var en morojente, han var en morogutt. Det kriblet i hele meg. Hvordan skulle jeg få kontakt med han, uten å bli sett dumt på av de andre og ikke minst, såre Ole og i værste fall miste han?

I løpet av kvelden hadde jeg klart å få fisket ut noe informasjon om Joakim av de andre som visste litt om han. Joakim hadde det værste ryktet en gutt kan ha. Joakim røykte hasj, ble jagd av politiet. Joakim var som sagt, en badboy. Til tross for alt det negative jeg hørte om han, klarte jeg ikke å glemme han. Klarte ikke å glemme fantastiske Joakim.

Marie så hvor stille jeg var i det jeg så mot joakim. Hun trodde, som alle andre, at jeg satt og nistirret på kjekke Adam. ”Hva skjer med deg, Maria, du har jo kjæreste!” sa Marie. Jeg var  forhekset, klarte nesten ikke å svare. Jeg bare så på Joakim som lo sammen med Kim og Adam. Smålig brisen og forelsket tenkte jeg på Andreas. Hvordan han hadde sendt det samme intense, spenningsfylte blikket til Marie da han falt pladask for henne. De var søte sammen, og ikke minst lykkelige. Andreas og Marie, Marie og Andreas. De var etter min mening de mest intense og lidenskapelige kjæresteparet som fantes på jord. Marie og Andreas. Og som jeg misunnte den jenta. Jeg kunne bare drømme om å få snakke med Joakim.

Marie vekket meg av den såkalte transen jeg hadde. “Hæ?” sa jeg. “Sa du noe?”. Marie så dumt på meg. “Jeg sa, hva skjer med deg? Du har jo kjæreste, hvorfor sitter du å ser på Adam? Og så virker du så stille, det er jo absolutt ikke likt deg!”. Jeg så opp på henne og fortalte alt. Fortalt om hva jeg følte for Ole, hvorfor jeg ikke likte han så godt, hvor dødt og daft jeg og Ole hadde hatt det den siste måneden.  Og ikke minst, jeg fortalte henne om Joakim. Marie forstod meg altfor godt.  For noen uker siden hadde hun følt noe lingnende for Andreas som jeg følte for Ole nå -ingenting. Forskjellen på Ole og Andreas var at Andreas kunne overrasske. Noe Ole sikkert aldri hadde hørt om. Overrasskelsen Andreas gjorde for Marie reddet forholdet deres. Nå har hun aldri hatt det bedre.

Ole kom bort til meg å prøvde å kysse meg på munn. Jeg snudde meg, så han kun kysset meg på kinnet. Han satt seg ned sammen med meg og Marie. Jeg så på han og sukket. Tok meg en øl og drakk. Jeg ville bare vekk. Vekk fra kjedelige Ole, heldige Marie og uoppnåelige Joakim. Jeg drakk og drakk. Jeg, Marie og Susanne ble så fulle. Vi danset og danset på en gressplen etter Guns`n roses “paradise city” som noen hadde på den bærebare cd-spilleren. Jeg lo og lo, danset og danset og hadde det ufattelig gøy. Jeg og Marie slang av oss skoene, sokkene og genseren til vi sto i vår slitte olabukse og singlet og tok helt av. Folk klappet, klappet for meg og Marie? Så kom en ny sang. Denne gangen var det “knocking on heavens door”. Plutselig kjente jeg to hender som holdt på hoftene mine. Jeg snudde meg og så Marie og Andreas danse rolig etter sangen. Jeg snudde meg helt rundt og så de store, brune, dådyrøynene som så intenst inn i mine grønne. Joakim. Det var Joakim som holdt rundt meg. Og han lendte seg fram og kysset meg. Lenge, intenst og det var fantastisk. Hele meg fløy opp som et stjerneskudd som flyr over himmelen. Ole hadde sovna. Tragiske festbrems, tenkte jeg.

Jeg og Joakim gikk. Han hadde en stripete, tettsittende, men likevel stor genser og slitte ola-bukser. Jeg gikk i min litt slitte gule singlet og slitte ola-bukser.

Vi gikk vekk fra de andre. Vi gikk til sjøen som var omtrent 100 meter unna. Joakim tok en røyk. Gud så sexy han var. Så begynte vi å prate.
Jeg fortalte alt om hvordan jeg følte at jeg ble kvalt av Ole. Hvordan han var for ordentlig, for forsiktig, kanskje for perfekt, men ikke minst for kjedelig. Om hvor daft og kjedelig forholdet hadde vært den siste uken og om alle de usendte meldingene jeg aldri fikk.. Jeg fortalte om hvor fælt jeg lengtet etter mer frihet, lengtet etter det å kunne fly, nyte livet så lenge det varte. Jeg fortalte han om at jeg ville dø før jeg var tretti, jeg ville inngå en pakt med en person. En person jeg visste kom til å leve livet helt til det fulle, nyte vært sekund.og når vi skulle dø, skulle vi hoppe fra en høy, høy bygning og tenke at dette siste sekund vi lever nå, lever vi mer enn noen gang før. Jeg fortalte Joakim om hvor mye jeg hadde lengtet etter å sitte siden av han, bare holde rundt han og snakke, bli kjent. Og om de mystiske, intense blikkene som var så uforklarlige, så vanskelig å tolke. Jeg fortalte alt. Absolutt alt. Joakim tok all verdens tid til å høre på meg, lot meg tømme meg helt for ord. Så la vi oss på sanden og så opp på den stjernekledde himmelen. Joakim ble stille, så begynte han forsiktig og fortelle meg om han selv, om rock, dop, kjærlighet og døden. Han fortalte meg om alt han ville gjøre før han døde, om at han heller ikke ville leve lenger enn til tretti. Han fortalte meg om bestekompisen hans, om mopeden, om alle de ville måtene han hadde klart å flykte fra politiet på. Joakim fortalte meg alt..

Han var så spesiell, så unik på en måte. Jeg følte at det var noe unikt mellom oss. Joakim var en stjerne. Han var en unik stjerne på den sortkledde himmelen som hvilte over hele den store verden som nå lå for våre føtter.