Hjertet hennes gjorde ett dobbeltslag. Den lyden. Hun løp bort til dataen, spent på å se hvem som hadde logget på msn. Dessverre var skuffelsen like stor som alltid. Hun fortsatte å håpe. Hun gikk tilbake til skrivebordet, fortsatte med leksene. Prøvde i hvert fall, for konsentrasjonen hennes var blitt borte. Tenk om han aldri kom på? Tenk om han hadde blokkert henne, ikke ville snakke med hun mer?

På nytt gjorde hjertet hennes ett dobbeltslag. Hun viste hva som ventet hun, skuffelse. Likevel, hun måtte sjekke. Hun kunne ikke annet enn å smile når hun kom fram til senga, der dataen lå. Bildet som dukket opp nederst i hjørnet fikk det til kriblet i magen. Han hadde logget på!

Men turte hun å snakke med han? Nei, hun gjorde ikke det. Redd for å ødelegge det de allerede hadde. Han kunne jo oppfatte hun som masete.

På nytt var det tilbake til skrivebordet. Nå var det i hvert fall snakk om at konsentrasjonen hennes var borte. Stadig tittet hun bort på dataen.

Det gikk ikke mer enn et par minutter, så blinket det oransje på oppgavelinjen. Fingrene grep nervøst om datamusen. Klikket på samtalevinduet, og leste beskjeden. Smilet bredte seg over hele ansiktet. Hun skalv på fingrene, viste ikke helt hva hun skulle skrive. Det er jo ikke bare til å si ”hei” Det måtte være noe mer, noe ordentlig. For å si hei, det er vanskelig.

Det gikk ikke lang tid, så var samtalen i full gang. Hun var ikke lengre redd for å skrive til han. Samtalen gikk som en lek, alt var så lett nå. Alt det vonde hun nettopp hadde tenkt var glemt.

Hun snakket lenge med han. Hun måtte dra, hadde tenkt til å si ha det. Han stoppet hun. Måtte si noe til henne. ”Vil du finne på noe til helga?” Hun kjente hjertet hamre og adrenalinet pumpet.

Hun brukte lang tid på å svare, selv om svaret lå klart foran henne. De to ordene ”ja” tok lang tid å skrive.

Så var alt planlagt. Hun skulle ta bussen til Oslo på lørdag og møte han sånn i ett tiden.

Uken gikk, og brått kom dagen hun skulle til Oslo. Hun var spent, tenk om han ikke så ut sånn som hun trodde? Tenk om han egentlig var en stor idiot? Hun var mer nervøs enn noen sinne, ikke at hun hadde noen grunn til det. Hun hadde jo tross alt snakket med han i nesten et halvt år nå.

Bussen stoppet på bussterminalen. Med nervøse skritt gikk hun av bussen og så seg om. Han (som for så vidt het Niklas) hadde sagt han skulle være på bussterminalen når bussen hennes kom, men hun så han ikke.

Til slutt beveget hun seg inn i varmen, det var begynt å bli kjøligere ute og hun hadde ikke tenkt noe over å ta på seg en varmere jakke. Vel inne i varmen så hun en løpende gutt, som nærmest spurtet mot der hun sto. Når gutten kom nærmere, saknet han på farten. Frida tittet små nysgjerrig bort på personen, men ble straks rød. Gutten som kom mot henne var Niklas. Rød i ansiktet og med håret til alle kanter. Han var jo dødspen!

Videre greide ikke Frida helt å huske hva som skjedde. De gikk rundt i Oslo, snakket og koste seg og tiden gikk så alt for fort. Hun var blitt så glad i han bare den korte stunden de var sammen. Der de gikk side om side, snakket og flørtet som de skulle ha kjent hverandre kjempelenge. Nå hadde hun tross alt snakket med han i en god stund, men det var noe annet nå.

Da tiden kom for å si farvel, sto Frida der med tårer i øynene. Hun viste hun kom til å savne Niklas selv om de ikke bodde mer enn en kort busstur unna hverandre. Niklas bøyde seg ned, tittet hun dypt inn i øynene og sa med den dype men behagelige stemmen hans ”vi sees snart, sant?” Frida kunne ikke annet enn nikke og smile et stort smil. Smilet gjenga seg i ansiktet til Niklas, og han kysset henne farvel på kinnet.

Ukene gikk, og Frida og Niklas hadde sett hverandre så ofte de fikk muligheten til det. Hver gang hadde Frida fått et kyss på kinnet, og de to hadde begynt å knytte seg mer og mer til hverandre. Hun snakket i flere timer i telefonen på kvelden, brukte hele kontantkortet sitt på ett par dager kun på meldinger til han.

Hun begynte å glede seg til hvert friminutt hun og Niklas hadde felles, for han ringte hun alltid. Bare for å høre stemmen hennes.

Nå hadde det gått en måned siden første gangen de møttes. Niklas hadde valgt å feire det. Han hadde bedt hun hjem til seg og Frida var mer spent enn noen sinne. Spent på hva han hadde gjort for hun. Niklas møtte hun i døren med mel over hele ansiktet. Frida måtte le, strakk seg opp på tå og kysset han lett på munnen.

Igjen gikk tiden fort, det gikk faktisk flere måneder. Det ble sommer, og Frida var enda mer lykkelig enn hun noen sinne hadde hvert. Hun var like forelsket, hun elsket alt som hadde med Niklas å gjøre. Det at hun kunne ligge i armkroken hans i det høye gresset, eller ha vannkrig med han på stranden som to småunger. Det var så fantastisk. Hun kunne ikke lengre tenke seg et liv uten den gutten som hun elsket så mye.

Når idyllen var på topp, var det da alt skulle gå ned over igjen.

Det var en helt vanlig dag, Frida var på leting etter en fin kjole som hun skulle bruke på selskapet hun var invitert i med Niklas. Det var da hun så det. Et vakkert ansikt dukket opp midt blant folkemengden. Niklas. Men han var ikke alene, ikke sammen med kompisene sine heller. En blond jente, av den typen med tupert hår sånn at det nettopp hadde sett ut som hun hadde hatt seg en runde, 5 lag bunkrem av den mørkeste typen og helt svarte øyne etter den klumpete mascaraen og den tykke eyelineren. For ikke glemme de gigantiske puppene hennes som bulet under den utringende toppen, sånn at alle kunne se hvor mye push-up hun brukte.

Nå var jo ikke Frida stygg, og så veldig ulik i stilen. Hun brukte jo tross alt mørk brunkrem, god del mascara og push – up, men det fantes grenser. Frida var dessuten ikke like perfekt som denne jenta.

Men nå var det ikke det at denne jenta var så utrolig pen som plaget Frida. Det var at Niklas, hennes Niklas holdt rundt henne. Ansiktet lyset opp på en måte hun aldri hadde sett han på. Han virket så lykkelig.

Frida kjente raseriet rase igjennom kroppen. Lei seg? Ikke på tale! At hun kunne være så dum, hun måtte jo skjønne at han var den typen som brukte jenter. Det var fristende og gå bort til han, slå han. Brekke den perfekte nesa hans. Slå hull i leppa hans. Spesielt nå, nå som han sto der tett omslynget med ”frk. perfekt”. Leppene ble most sammen, ekkelt!

Hun greide ikke mer, løp vekk. Raseriet var på vei med å forsvinne. Bli erstattet av tristhet og tomhet.

Da hun kom hjem, tok hun opp mobilen. Tastet det lette mobilnummeret til Niklas. ”Hei pus” svarte den velkjente stemmen hans i andre enden, men denne gangen var den ikke så velkjent for Frida. Det var en falskhet som lå bak stemmen han. Kanskje det bare var innbilling med falskheten, men nå viste hun jo hva som lå bak.

Alt kom så brått. Hun viste ikke om hun skulle kjefte eller gråte, så det ble en blanding. Hun sa det akkurat som det var, det ville ikke gå mer. Han fikk ikke en gang tid til å forklare seg.

I senere tid, det hadde gått ett par måneder nå. Hun greide ikke lengre å følge med på skolen, alt hun hadde i tankene var gutten hun en gang hadde elsket. Eller? Elsket hun Niklas fortsatt? Var det derfor hun reagerte slik hun reagerte nå?

Niklas hadde stadig prøvd å kontakte hun, men Frida hadde avist han hver eneste gang. Fornuften hennes sa at hun burde kutte ut all kontakt med han, bare glemme han. Men hjertet? Det var knust, helt ødelagt. Nå var det for sent, Niklas ville ikke ta mer kontakt. Han hadde fått ny kjæreste, den samme perfekte blonde jenta han tidligere hadde stått tett omslynget med.

Aldri, aldri mer skulle hun la fornuften bestemme over hjertet…