Bussen skulle ha vært der for ti minutter siden. Jon begynte å bli irritert. Festen begynte om et kvarter!

"Komigjenkomigjenkomigjenkomigjen, hvor blir det av den mongo-bussen da? Herregud, jeg holder på bli gaaaal! Nei, konsentrer deg om det som er viktig. Å, Johanna, du er så pen. Jeg kunne ha sagt det til deg tusen ganger. Penpenpenpenpenpen! Argh. Hva er det jeg driver med? Hun liker da ikke meg.. hun...hva skal jeg gjøre?"

 

En lyd avbrøt Jons tanker. Det var lyden av den verdenen som ikke befant seg i Jons hode. Nærmere bestemt var det lyden en buss som stanset ved et lyskryss 50 meter forbi Jon.

Jons reaksjon var vanligvis ikke enorm. Derfor ble Jon selv overrrasket da det gikk ca. 50 millisekunder for kroppen hans å gå fra full stillestående til full spurt.

"Rødt lys? Rødt er bra. Rødtkomigjenværderlitttil. Gult? Grønt? Nei! Må, Rekke, Bussen!"

 

Han rakk den. Akkurat. Jon klarte å kaste en knyttneve på bussdøren akkurat før sjåføren skulle trykke gasspedalen nedover. Sjåføren så surt på Jon da han slepte seg opp trappa. Jon viste fram busskortet sitt og ga sjåføren det mest falske smilet i verdenshistorien.

 

Bussdøren lukket seg faretruende raskt bak Jon. "For en idiot," tenkte Jon. "Jaja, han skal i alle fall ikke møte drømmejenta si i kveld, noe en viss annen person skal., håper jeg?"

 

Gåturen til huset hvor festen holdt sted skjedde uten noen store forstyrrelser. Det eneste som kanskje var av interesse var en liten fugl som.. Nei. Det er ikke av interesse. Tro meg.

"Jeg begynte å lure på om du ikke kom," sa Anne, Johannes beste venn og verten av festen Jon var på vei inn til. "Ja," sa Jon. Nå var det viktig å oppføre seg voksent og modent. "..ja", sa han. "Eh, ok," sa Anne. Hun snudde seg raskt til en gjest som kom traskende bortover den slapsete stien som Jon akkurat hadde vandret over.

 

Jon gikk inn. Veldig diskret bøyde han seg ned og luktet på armhulene sine. Fremdeles bra. "Takk, Gilette," sa Jon.

 

Uten noen fremtredende kroppslukt gikk Jon inn i stua. Johanna var ikke der. Det var derimot Bård Even. Bård Even, var Jons rival. Bård Even var kaptein på fotballaget. Bård Even var sterk. Bård Even hadde flere venner enn Don Corleone. Og Bård Even likte Johanna.

 

"Du har ikke sjans," sa en stemme i hodet til Jon. "Jeg sa, du har ikke sjans," sa stemmen igjen. Jon snudde seg. Der stod Knut, Jons venn. "Sjans på hva?" spurte Jon uskyldig. Han innså at dette var en uttalelse. "Nei, jeg vet ikke helt, jeg, kanskje JOHANNA?" Knut ropte det ut så høyt at opptil flere snudde seg. Jon rødmet. Knut rødmet ikke. Knut rødmet aldri. "Okei, okei, hold kjeft nå da," sa Jon. "Har du sett Johanna?" fortsatte han. "Ja, jeg tror hun er på kjøkkenet," sa Knut, med litt mindre desibel enn sin forrige uttalelse. "Lykke til," la han til.

 

Jon var på vei mot kjøkkenet, og forhåpentligvis Johanna, da han så at Bård Even var på vei mot samme dør som han selv. Jon måtte tenke raskt. "Herregud, hva skal jeg gjøre? Han må ikke få lov til å prøve seg på henne. Det er urettferdig. For urettferdig. Jeg må stoppe ham. Kråkfot. Han må ikke se at det er meg. Nå. Nei. Jo! Nå!"

 

Jon stakk foten framover. Bård Even falt. Hardt. Hele den store kroppen til Bård Even deiset i bakken. Jon trakk seg tilbake i mengden og smøg seg stille inn på kjøkkenet. Bak seg hørte han Bård Even krangle med Petter, en fyr fra 1. videregående. Bård Even beskyldte Petter for kråkfoten. Jon pustet lettet. Hjerterytmen sank til det normale igjen.

 

"Hei!" sa Johanna da Jon kom inn døra. Hun var penere enn Jon kunne huske. Og Jon kunne huske ganske mye. Johannas halvlange, brune hår, mørkeblå øyne, og pene kropp kombinert med hennes personlighet gjorde henne til noe som fikk Jon til å smelte.
"HeiJohannahyggeligåsedegjegmenertreffedegigjen," sa Jon. "Øh, hva?" sa Johanna. "Hei," sa Jon. "Ja, Hei," sa Johanna og smilte. "Hva har du gjort i det siste da?" fortsatte hun. Jon så at hun bet seg i leppen. Var hun nervøs? Nei, det kunne hun ikke være. Eller?

"Njæsj. Ikke så mye. Litt lekser, litt TV, mye ingenting," sa Jon smilende. Han håpet at dette gikk den rette veien. Han tok motet til seg. "Du, atte, jeg, eh, lurer på om, altså, eh," sa Jon. Han begynte å lure på om Gilette virkelig var The Best a Man Can Get. Det kjentes i hvert fall ikke sånn ut. "Ja?", sa Johanna og så ut som et spørsmålstegn. Vel, egentlig så hun om som en engel, men også som et spørsmålstegn. En forundret engel, kanskje.

Jeglurerpåomduvilleblimedpåkinokanskje?" sa Jon. Altfor fort. Igjen. "Spør du meg om jeg vil blir med på kino med deg?" sa Johanna. "Øhh. Altså. Ja?" sa Jon. Han håpet. "Ja, det vil jeg gjerne!" sa Johanna smilende. Jons hjerte begynte å banke fortere. Jons kroppstemperatur økte med en par tusen grader.

 

Så plutselig oppdaget Jon at han og Johanna stod veldig tett inntil hverandre. Hadde han beveget seg uten å merke noe? Han så på henne. Hun var penere enn noen andre, noensinne. Han klarte ikke å dy seg.

 

Han kysset henne.

Så sluttet han å kysse henne. Hva hadde han gjort? De hadde ikke vært på det første stevnemøtet engang. Han stod der og ventet på at Johanna skulle gjøre noe.

 

Hun så han i øynene..