Jeg føler meg kald. Nærmere frossen når jeg ser opp på det majestetiske byggverket. Uten sjel, følelser. Bare kaldt, grått stål. Likevel sitter jeg her. Kveld etter kveld. Med kakao. Uten sukker, med sirup, krem og masse kanel. Vel.. Hva kan jeg si? Jeg liker ikke kaffe, så hvorfor ikke?

Sommerfuglene i lufta lager en surrende lyd. Ikke så rart, kanskje, da jeg er den eneste som hører dem. Trolig er de uten eksistens, jeg forstår det. Det er lett forståelig, men jeg liker likevel å tenke at de er der. De vitner om varme, sol og ikke minst minner meg på at jeg, alle skuffelser tatt i betraktning, faktisk er lykkelig. Veldig lykkelig. På tross av at jeg sitter midt i folks interesse for klær, mens alle blikk kryper langs bakken og slanger seg rundt meg. Det er da jeg kan tenke at alt dette er mitt, så alle andre kan bare passe seg.

Ikke før du titter ned, spår i kaffebobler uten å drikke annet enn kakao, så veit man det. Det sitter noen foran, ser på deg. Han reiser seg stille og finner stedet på stolen foran meg, han kan tenke seg å varme opp, mens han prøver å ta kontakt. Prøver én kanal for å få sambandet ’up and running’

Det er vel det jeg håper på, enda min vekslende evne til å være komfortabel sakte, men sikkert flykter vekk fra meg, og inn i en annen tilstedeværende kvinne.

Jeg blir håpløst fortapt i mine egne drømmer, mens jeg står på god avstand og ser dem gå i oppfyllelse. Noen vil si det er en tapt kunst å kunne bli ved sine fulle fem selv om regnbuen faller ned og treffer en i hodet.

Det er da det slår meg; jeg sitter ved det fjerne og anstrengte bordet. Jeg var sikker på at dette møtet, denne vordende samtalen var dømt til fortapelse og et nederlag som ville fått Paris’ natteliv til å forflytte seg flere meter før det langsomt ville gått opp i røyk, men høyesterett hadde visst tatt min hardnakkede, men likevel ubevisste protest til følge.

Revurdering og analysering fra begge parter vitner om at en nedslående dom ikke er akseptabelt uten å ha kunnet sett hverandre inn i øynene og ikke si et ord. Stille. Vi vil bevege en taushet. Få den til å lette. Få den til å bli hørt, og tatt med i vurderinga. Og tror du ikke samarbeid kan løse alt, må du tro om igjen. Presentasjoner og rutinespørsmål blir skapt over det lille, blafrende og nå så blendende stearinlys, hvis eier allerede hadde fått betaling for sine tjenester.

Vi drar våre lemmer ut av sin søvn. Vi vil begge oppdage hvorvidt den andre er en verdig aktsfrende. En positiv oppdagelse og om mulig, erobring er foretrukket for min egen del.

Butikkvinduene i Camps Ellyssè belyser oss der vi går, og med et lite glimt i glasset avduker de de lange, utspekulerte linjene i ansiktstrekkene hans, og forkorter tiden. Tiden før øyeblikket. Begge veit at det kommer, uten å gjøre én anstrengelse for å forhindre det. Én avgjørende eksamen, før vi kan bukke, takke publikum og gjenoppta spillet neste dag. Jeg ser på det hele som en utfordring, og blir ikke mindre motivert da en av sommerfuglene mine lander lett på skuldrene mine, surrende.

Det lille øyeblikket med tanker, foruten ord og gjerninger drar seg fram og skriver seg utover natten. Noen kaller det nederlag, andre ser på det som en helt normal, pinlig taushet. Kan vi nyte sekundene sammen?

Tankene flyr i alle retninger med en desperat ’Meg’ i hælene med en håv.

Jeg ser det for meg. Tankene mine blir til hologrammer for meg, noen som får med til å trekke på smilebåndet. Mine tanker ville vært et flott samtaleemne, men vi begge unnlater det med overlegg. Et godt tegn.

Jeg er fornøyd med øyeblikket, selv om jeg ikke kan få resultatet før dagen derpå.

De siste restene, gatelangs i Europas midtpunkt, finner sin vei i skjul. Vi stopper, ser og våre lepper møtes i sekunder før et par blir utvekslet og jeg går min vei.

Jeg føler verken anger eller glede for min spontanitet. Sommerfuglene min har også slått seg til ro for natten. Hvorvidt de våkner til liv utpå morgenkvisten er usikkert, men det vil i så fall dra håpet mitt opp, og jeg vil sprudle. Sprudle i solskinn.

”Franske sommerfugler” er skrevet av Jon Furholt – Jofu prod. 2001.