På politistasjonen i Millcent street, ringer en gammel mann i seksti årene, for å fortelle om en 34 år gammel sak som ikke hadde blitt oppklart. Han mener at saken var et massemord og at den ble gitt opp for lett. Slik fortalte han historien:

”Det var fredag formiddag, og gatene i Millcent street, begynte å våkne til liv. Det var en høstdag i oktober. Halloweenpynten i butikkvinduene stod i stil til bladene som hang på de prektige trea, som snart skulle gå i dvale for vinteren.

I butikken til Joe Bush gikk alt som det skulle; sure, gamle, grinete damer fikk brødet og sigarettene sine, bortskjemte ungdommer fikk skolematen deres, som de ikke klarte å smøre seg selv fordi de ikke klarte å stå opp tidligere  og trailersjåførene som grabber til seg en cola og bladet vimenn. Disse scenene ble spilt om igjen og om igjen, hver eneste dag, 365 dager i året, helt siden Joe Bush startet butikken for 23 år siden, så hvorfor skulle akkurat denne dagen være annerledes?

Alt skjedde så fort. Dagens varer var ryddet på plass i hyllene og alt gikk som det skulle. Gamle Joe Bush var på veg inntil fryseren for å hente mer krydderlaks til butikken. Da han var på veg i retning frysen, hørte han noe som veltet lenger inn i korridoren, men Joe tenkte at han måtte bli ferdig med det han holdt på med før han begynte med noe annet(Joe var en ordentlig perfeksjonist), så han åpnet døra til frysen og satte et span med frityrolje på gulvet for å holde døra oppe, slik at den ikke skulle kile seg fast. Han fortet seg for å hente krydderfisken, men så hører han noen går utenfor og døra blir smelt igjen. Noen timer senere, skulle Lilly, en femten år gammel ekstrahjelp, inn på frysen. Hun satte frityrolja foran døra og gikk inn på frysen. Hun oppdager liket til Joe og skal til å springe lamslått ut da frysedøra bak henne blir slengt igjen. Det samme skjer med to andre ansatte; en 43årgammel dame, som jobber fast, og en mannelig deltidsarbeider på 23 år.

Tre av likene ble funnet tretten timer etter at Joe Bush ble låst inne. Michael, deltidsarbeideren, var ikke en av dem.

Saken ble avsluttet fire år senere. Uten spor, ingen mistenkte. De hadde ingen anelse om hvem som stod bak, og hvorfor.”

Historien burde blitt fortalt sånn av den gamle mannen:

”Det var en mørk høstdag i oktober, og jeg var som vanlig på jobb. Klokken var 21.00 og jeg var på vei til å stenge, da jeg kom på at jeg hadde glemt å slå av lyset på frysen. Jeg fortet meg bort, fordi jeg var helt utslitt og ville hjem til kjæresten, men da jeg skulle slukke lyset, fant jeg tre personer bak noen poteter i hermetikk. To av dem var døde, en av dem var så og si halvdød. De hadde frost over hele seg og det kom damp ut fra munnen til den som levde. Jeg fikk sjokk selvfølgelig, fordi jeg kjente disse menneskene, så jeg snudde meg for å løpe bort, men frysedøra var lukket igjen, og jeg viste at den kilte seg og den bare kunne blitt lukket opp utenfra. Jeg fikk panikk. Gikk berserk på døra. Jeg oppdaget at jeg ikke var den eneste som hadde prøvd å komme seg ut. Det var bulker og kloremerker på døra, og da jeg så på Lilly sine fingrer var de helt bortskrapet. Jeg begynte å skrike etter hjelp i håp om at noen hørte oss, selv om det var veldig liten sannsynlighet.

Dama som var den eneste som levde, sa med hås stemme at jeg bare kunne gi opp. Hun fortalte meg hva som hadde skjedd med henne og de andre, men hun sa også at han mannen som hadde stengt oss inne, kom av og til og sjekket, men hun var aldri i stand til å gjøre noe når han kom. Vi ble sittende i en time og to, jeg merket at dama, som het Cloe, hadde sluttet å puste. Det var da jeg for alvor forstod at jeg måtte begynne å tenke inn en plan. Imens satt jeg der og funderte som en eller annen Macgyver, gikk døra til frysen opp. Jeg ble så glad, men jeg kjente ikke fyren igjen. Han gikk rett bort til Gamle Joe Bush og drog han med seg ut. Det var da jeg fat ut at det var nå eller aldri. Neste gang han kom skulle jeg liste meg ut, og aldri komme tilbake. Glemme hele saken, og begynne på nytt. Da mannen kom, tok han Lilly og bar henne bort, jeg latet som jeg var død, så sprang jeg alt jeg hadde ut til lageret og ut gjennom døra, men mannen fulgte ikke etter, og det har jeg alltid lurt på. Det første jeg gjorde når jeg kom hjem var å finne kjæresten og dra så langt bort som bare mulig. Vi endte opp i Australia. Der har jeg bodd siden.”

Men den siste historien fortalte han ikke, det var bare den første. Han gav oss en klage om hvor dårlig vi hadde jobbet, men hva hjelper vel det? Det er jo tretti år siden nå.

Du lurer sikkert på hvorfor jeg vet alt dette? Og det skal jeg fortelle dere. Jeg var der, blant frityroljene.