”Hvor er mamma?” Aræsh ser opp på henne med to store brune øyne. En tåre renner sakte nedover kinnet hans. ”Mamma kommer snart. Hun er bare litt forsinket, men du må være flink gutt og sove nå.” Mina tørker tåren forsiktig vekk, og gjør stemmen sin så mild og vennlig hun kan. ”Nå har jeg jo lest natta-eventyr for deg og alt.” Han nøler, før han strekker armene sine forsiktig opp mot henne. Hun gir han en god klem. ”Shab ekair Mina” sier han søvnig. Hun slukker lyset. ”Shab ekair.”

 

Nå er det snart sju måneder siden moren dro fra dem. Mina forsto det ikke med det samme. Hun trodde at moren ville komme tilbake igjen. Men da hun fant pengene på stuebordet skjønte hun det. Moren kom aldri tilbake. Mina hadde vært inne på tanken om og ringe politiet og fortelle hva som hadde skjedd. Men så hadde hun slått det fra seg igjen. Hvis hun ringte til politiet, ville de kontakte barnevernet. Da kom hun og Aræsh til å bli splittet, få hver sin familie. Hun kunne ikke la det skje.  

 

Mina sitter i stuen. Det er slutt på pengene, moren la igjen. Hun er nødt til å skaffe seg en jobb. Men hvordan? Hun tar opp telefonen og ringer til Marius. Ikke noe svar. Hun slenger fra seg telefonen og sukker oppgitt. Han er aldri der når hun trenger han. Hun skal til å ringe han igjen, når hun får øye på en annonse i avisen.

 

Ungdommer søkes. Lagerjobb på Mega. Det blir holdt intervjuer. Ring 92822560 hvis du er interessert.

 

Mina smiler. Dette er akkurat det hun trenger.

 

Mannen som heter Arne peker på en stol og hun setter seg ned. ”Har du med noen informasjon om deg selv? Spør han og ser på henne med et granskende blikk. Hun tar frem vitnemålet fra tiendeklasse. ”Dette er alt jeg har. Håper det går greit?” Arne nikker. Mens han kikker igjennom papirene, ser Mina seg om. Det er et nokså lite rom de sitter i. Alt det er plass til er en vask, en kaffetrakter og et bord med fire stoler. Det fungerer vel som et pauserom tenker Mina. ”Så….” Arne kremter. Mina ser opp. ” Du er vel ikke fra Norge, er du vel?” ”Nei, jeg er fra Iran. Familien min flyttet til Norge da jeg var fire år gammel.” ”Jaha.” Det blir stille. Klokken på veggen tikker. En flu surrer rundt hodet hennes. ”Da tar vi kontakt.”, sier han omsider. ” Skal du kanskje ha telefonnummeret mitt da?” spør Mina prøvende. Arne ser ned. ” Du, hør her. Vi ansetter ikke folk som er fra…” Han stopper og klør seg i skjegget. Tydelig brydd. ” Vi har allerede ansatt de personene vi trenger.” Mina får vondt i magen. Hun prøver å holde seg rolig. Tror han at hun er dum? Hun skjønner jo hvorfor han ikke vil ansette henne. Det sammen hadde skjedd med moren en gang, men forsto hun ikke hvor ille det var. Hun får en klump i halsen. Hun svelger, men den går ikke bort. Tårene presser på. Hun reiser seg skjelvende, takker for seg og går.  

 

Hun lukker døren til leiligheten bak seg og synker ned på gulvet. Tårene renner nedover ansiktet hennes. All den frustrasjonen som har samlet seg opp i løpet av den siste tiden får nå utløp. ”Mina? Er det deg?” Fru Andersen kommer inn i gangen. ”Ja, det er meg.” svarer Mina og prøver å holde stemmen så rolig som mulig. ” Jeg beklager, men jeg har visst gått inn i feil leilighet. Mina reiser seg og åpner døren. ”Skal du gå allerede kjære? Kan du ikke komme inn å få en kopp te?” Mina nøler, men så følger hun etter den gamle damen inn i stua.

 

Etter fire kopper med te har Mina fortalt Fru Andersen om jobbintervjuet. Den gamle damen nikker ettertenksomt. ”Verden er ikke rettferdig, Mina. Men man må ta den som den er. Jeg kan ikke se, men jeg har lært meg å leve med det. Man må bare gjøre det beste ut av ting.” Mina får lyst til å fortelle henne om moren. Det er noe ved den gamle damen som beroliger henne. Men hun må være forsiktig. Selv om hun stoler på Fru. Andersen, kan Mina umulig vite hvordan hun vil reagere.

 

Mina pakker skjerfet bedre rundt halsen og putter hendene i lommene. Bare det ikke blir mye kaldere i kveld, tenker hun. Hun må jo gå hjem igjen også. Aræsh overnatter hos Fru Andresen i natt, så det er ikke noe problem om hun kommer hjem litt sent. Hun svinger inn Odins gate. Hjertet begynner å slå fortere. Hun kan høre musikk nå. Det er tydelig at festen allerede er i gang. Hun begynner å tvile. Hva om ikke Marius er der som avtalt? Han har jo vært så fjern i det siste. Nei. Hun slår tanken fra seg. I kveld skal hun slippe seg løs for første gang på lenge. Selvfølgelig vil Marius være der!

 

Inne er det tjukt av mennesker, men Marius er ingen steder å se. Fulle ungdommer danser og ler. Hun prøver å komme seg frem i mengden, men det er så fullt at det er umulig å få oversikt. En høy gutt med brunt hår står plutselig foran henne. ”Ser du etter meg søta?” Han legger hånden på rumpa hennes. ”Skal vi gå opp en tur eller?” Han trekker henne inntil seg. ”Nei takk!” Hun prøver å dra seg løs. ”Jeg er sammen med noen!” ”Det er jeg også, men det gjør vel ikke noe?” Han kommer enda nærmere henne. Lukten av sprit og røyk svir i neseborene. Hun snur seg, og prøver å komme seg unna. ”Men skal du gå allerede?” Tonen i stemmen hans er overhyggelig. Han tar henne hardt i armen. ”Nå som vi hadde det så koselig!?” Mina kjenner at hun begynner å få panikk. Dansende mennesker dulter borti henne. Hvorfor er det ingen som hjelper til? ”Slipp meg!” Han later som at han ikke hører henne. ”Du bør være glad for at noen vil ha deg i det hele tatt! De fleste hater svartinger!” Han begynner å dra henne mot trappa til andre etasje. ”Nei! Slipp meg!” Hun skriker nå, men til ingen nytte. Den tynne stemmen hennes drukner i den høye musikken.

 

Panikken i henne vokser. Hun knytter neven. Det er nå eller aldri! Så slår hun til han i ansiktet, det hardeste hun kan. Øynene hans lyser av sinne. ”Jævla hore!” Det første slaget treffer henne i magen. Hun faller fremover, gispende etter luft. Hun rekker ikke å komme seg på beina, før han begynner å sparke henne. Alt går så fort. Smerten er intens. Som om ulver spiser henne levende. Det danner seg en liten ring rundt dem. Noen prøver å dra han vekk fra henne, men de fleste bare ser på. Det svimler for henne. Hun er sikker på at hun kommer til å dø. Dette er slutten tenker hun. Men så stopper han. Mina blir liggende på gulvet i noen minutter, før hun skjelvende karrer seg opp. Hun ser seg rundt, og registrerer at han som sparket henne er borte. Hun har lyst til å gråte men klarer ikke. Å, som hun skulle ønske at moren var her nå. Hun hadde savnet moren før også, men ikke så sterkt som nå. Sinnet og skuffelsen hadde overtatt savnet. Nå kan hun ikke tenke seg noen annet enn de gode klemmene, den varme stemmen og de trøstende ordene. Mina går skjelvende mot døra. Den kalde kveldslufta slår imot henne. Det er kaldere, men det gjør ikke noe. Nå vil hun bare hjem.

 

Mina ser uforstående på Aræsh. Han slår blikket ned. Fru Andersen kremter. ”Jeg og Aræsh hadde en liten prat mens du var borte.” Det sitter en dame i stolen ved vinduet. Mina kan ikke huske å ha sett henne før. Hun er vel i femtiårene. Det brune håret er bundet opp i en stram knute i nakken og den plommerøde dressen hun har på seg virker minst ti år gammel. Hvem er hun? Fru Andersen leser tankene hennes. ”Dette er Tone Rasmussen, fra barnevernet.” Mina stivner. Hun er sikker på at hjertet hennes stopper. Det hun har fryktet heletiden har skjedd! Hun kommer til å miste Aræsh!

 

Mina holder et bilde av moren i hånden. Sju måneder tilbake ville hun ikke klart å holde i det uten å slenge det fra seg i raseri. Men nå er hun ikke sint mer. Det er ikke sånn at Mina har tilgitt moren, men nå forstår hun litt mer om det å være fra en annen kultur. Moren kunne ikke ha hatt det lett. Hun tenkte nok at det var best slik. Og kanskje møter hun moren igjen en dag. Mina legger bildet ned i esken med resten av tingene sine, løfter den opp og går inn i sitt nye hjem. ”Det var den siste esken.!” Hun lukker døren bak seg. ”Så fint kjære.” Fru Andersen kommer inn i gangen. ”Kom inn, så tar vi oss en kopp te.”