Christian så på de såkalte vennene sine.
-Ta et trekk nå da! sa "lederen" i gjengen.
-Ja, kom igjen'a! Er du pingle? Stemte de andre i.
Regnet høljet ned, engler som gråter.... tenkte Christian. Han tok imot røyken, og trakk et magetrekk, holdt tilbake hostingen og gav den tilbake.
-Sånn skal det gjøres ja! sa Morten og slo ham på ryggen.
Christian følte seg kvalm. Kvalm og ensom.

-Jeg tror jeg går hjem jeg... mumlet han.
-Turte du ikke trekket eller! Gapskrattet Frank, det var han som var "lederen", de andre lo med.
Christian giddet ikke å svare engang, han bare gikk fra dem, og hjemover. Det hadde blitt slik i det siste, at alt raste sammen rundt ham. Først skilte foreldrene hans seg, moren ville ikke vite av ham, for noen måneder siden oppdaget han at venner ikke var venner. Så rant begeret over da han ble dumpa. Han taklet det bare ikke lengere.

Nede på det dystre rommet sitt satte han på metallica og sank tilbake i sofaen. Faren dunket i gulvet, men Christian overså ham, faren likte ikke grupper som metallica, kale det satan musikk som formørket sinnet osv... Faren var dypt kristen. Christian hadde mistet troen på Gud. Hvilken Gud lar verden forgå av krig, sult og sykdom? Eller lar små barn dø på tragiske måter?

Han fant frem en skarp kniv og dro opp ermene på genseren. armene var allerede fulle av halvgrodde snitt og arr. Det første snittet var ikke så vondt, blodet rant nedover armen. I rask rekkefølge skar han fire til. Begynte å bli svimmel av blodtap. Tårene rant, ikke av smerte, men av psykisk tretthet.

Han så ut vinduet på det deppresive regnet. En fugl fløy rett på ruten og falt ned. Christian lurte på om den greide seg, men han hadd ikke energi til å reise seg. Det suset i ørene og blikket ble uklart. Med naboen hoppet noen barn på trampoline, de hoiet og skrek i regnet. Som han savnet det. Være liten, uten bekymringer og stress. Ingen anelse om hvordan verden egentlig er.

Han så ned på pulsåren sin. Hvorfor ikke? Det var ingenting som holdt ham her lengere. Ungene på trampolinen dyttet av den svakeste. En liten tynn jente, de dytet henne rett ned i en søledam og lo av henne. Hun løp hjem. Christian ville si til henne at hun ikke måtte bry seg, at alt ville ordne seg. Men det gjorde jo aldri det. Ting ble bare verre, når du først var på vei ned.

Pulsåren var lokkende, man hadde vel ikke sorger i døden i det store Intet? Ikke gleder heller sikkert, men alt var vell bedere enn her. Han hulket, prøvde og fokusere blikket på pulsåren, kniven var på rett plass, alt som trengtes var ett dypt snitt. Han lente hodet bakover i sofaen, klarte ikke holde det oppe lengere. Kniven for raskt og dypt over armen, blodet strømmet ut. Han kunne ikke se lengere, bare følte at kroppen tømtes  for energi, susingen i øre stengte ute alle andre lyder, svimmelheten tok overhånd og han falt ned på gulvet.

CD'en stoppet. Christian var fri....