Jeg presset pannen mot den kalde ruten. Det dunket over øynene og isrosene smeltet mot den varme huden min. Jeg presset øynene sammen og munnen ble til en strek. Skammen stakk i hjertet. Skammen over tankene mine. Gatene utenfor lå under et tykt teppe av snø. Vinden kastet den rundt, og husene fikk hvite skjørt som strakk seg langt oppover veggene.

Blikket mitt søkte lys, men alt var mørkt utenfor.

Idet jeg lukket øynene igjen så jeg ansiktene deres klart for meg. Uttrykk jeg ikke kunne tyde, kropper som var avvisende og lukkede. De gikk mot meg med kalde skritt.

”Ikke tro du er noe, bare fordi du er fra Oslo og faren din kjører Porche!” Ordene deres ga gjenklang i hodet mitt: ”Ikke tro du er noe! Ikke tro du er noe!” Jeg visste at jeg ikke var noe. Jeg prøvde å ikke stikke meg ut. Likevel måtte de stadig minne meg på at jeg ikke var bra nok. Jeg skammet meg over faren min. Jeg krympet meg hver gang han hentet på skolen i den fine bilen. Jeg skammet meg over at jeg før hadde vært stolt over utseendet mitt. Jeg sminket meg ikke lenger, gikk ikke med kroppsnære klær. Likevel fikk jeg stygge blikk når jeg gikk inn i klasserommet. Hørte stemmene stilne når jeg så meg over skulderen.

Den velkjente lyden av en melding fikk meg til fare sammen. Motvillig leste jeg den. ”Din jævla hore, vi vil ikke ha deg her…” Så satt de kanskje sammen. Hadde det koselig. De sendte meg meldinger hver kveld. Fortalte meg hvor stygg jeg hadde vært på håret den dagen, eller hvor mye de hatet meg. Jeg snek meg unna gymmen. Orket ikke alle kommentarene jeg fikk for kroppen min. ”Hvor mye har foreldrene betalt for de silikonpuppene? Har den personlige treneren din flyttet hit fra byen nå? Prøver du å imponere noen? Guttene her liker ikke sånne barbier som deg uansett…”

Jeg gikk inn på badet. Tok en saks og klippet store tufser av håret mitt. Blonde, lange lokker falt mot gulvet. Til slutt sto jeg der som en avdanket dukke. Skamklipt og fæl. Men jeg var ikke stygg nok. Raseriet over mitt eget speilbilde fikk meg til å slå neven inn i speilet. Smerten var ikke halvparten så stor, som gleden over å se blodet. Var det ikke dette de ønsket? Å se meg blø? Jeg tok et av skårene og satte det mot kinnet mitt. Sakte presset jeg det inn, til jeg kjente det skjære gjennom huden og inn til kjøttet. Med en brå bevegelse dro jeg det nedover mot munnen. Blodet kjentes varmt mot halsen mens det rant nedover.

”Se på meg nå! Er jeg stygg nok for dere nå?” sa jeg halvhøyt. Så sank jeg sammen på gulvet og ristet av gråt. Håret og blodet rundt meg gjorde meg livredd. Frykten for hva som nå kom til å skje tok over. Jeg grep etter barberhøvelen og satte den mot håndleddet. Jeg stirret opp i taket før den brennende smerten sendte ilninger gjennom kroppen min. Igjen og igjen kuttet jeg helt til jeg sank inn i en dis av mørke og varme.

”Er jeg stygg nok for dere nå?” Tenkte jeg og lot øyene gli igjen…