på topp, helt oppe…

April. Regn. Snø på bakken og regn. Passer like godt sammen som havregrøt og ketchup, tenker Kristin. Det røde kjøkkenbordet glinser nyvasket og tomt mot ansiktet hennes, og middagen glimrer fremdeles med sitt fravær.

"Hvorfor regner det ikke inne i stedet for ute?" roper hun høyt ut i lufta.
"Hæ? Sa du noe?", kommer det tørt inne fra stua. "Næ, ikkeno`." svarer Kristin.

Kristins mor kommer inn på kjøkkenet, drar frem en stol og setter seg på den. "Du, Kristin," kommer det fra mora, "jeg tror ikke jeg gidder å lage middag i dag. Ta deg bare noe å ete hvis du er sulten, okei?" "Jovisst." Kristin reiser seg fra bordet. "Jeg går opp", sier hun kort.

hun faller fra toppen,
bakken nærmer seg…

Hun lusker stille opp trappa, går til venstre, og inn i den første hvitmalte døra. Hennes eget kongerike, der hun kan være den hun selv vil. Senga ser så myk ut, tenker hun, og legger seg ned. Men nei. Den samme gamle harde mad-rassen hun alltid har hatt. Hun tar tak i den gule blyanten som ligger på nattbordet, plasserer den i munnen, og tygger. Det smaker tre.

Hvorfor kan ingen forstå? Selv ikke hennes egne foreldre forstår at noe er galt.

Regnet trommer en depressiv melodi mot vindusruta, lager toner; mørke, hule, tunge toner. Aldri er de lette og lyse. Hun reiser seg opp, tar stolen til ruta og setter seg ned for å tenke litt. Egne tanker. For en gangs skyld.

nærmere, nærmere…

"Gjengen", den jævla gruppa med egoistiske og inhumane personer. Følelser eksisterer antageligvis ikke for en slik type mennesker. Medmenneskelighet, det skulle vært en menneskerett, tenker Kristin, og tygger litt til på den gule blyanten. Med tannmerker. Og avflasset maling.

Den knakk. Blyanten. Rett av. Så fort, så plutselig. Hvorfor kunne ikke Kristin knekke egoet til "gjengen" på samme måte? La dem lide litt. Men det greier hun nok ikke. Hun har rett og slett ikke makt nok.

hun kan ikke fly; bakken…

Skolearbeidet hennes går rett i dass, det samme gjør de tidligere, ekte vennene hennes. Ingen av dem er der lenger. Alle er i "gjengen". Alle… alle, alle, alle.

Kristin reiser seg og går inn på badet. Speil. Kristin hater speil. Den ytre skjønnhet teller mer enn den indre, det irriterer henne. Hun er så stygg, mener hun selv. Hun er frastøtende. Hodet hennes, det lille, runde hodet med masse små kviser. Store skuldrer, lange armer. Også kvinnens fruktbarhetssymbol, brystene, er små. Mye mindre enn alle de andre i gjengen sine. Hvorfor vil de ha akkurat henne med? Vil de ha henne med?

hun er der snart, der nede

Hvorfor vil Kristin være med? Status, makt… det er svaret, likevel uoppnåelig. Hun sukker tungt. I morgen. En ny dag. En ny dag med alt det gamle. "Gjengen" som presser innpå henne noe nytt de ikke har prøvd før. En lidelse å se dem holde på. Å ikke ha makt nok til å sette ned foten og si STOPP.

Hun hiver seg ned i senga, drar dyna over seg og legger hodet under puta. En tåre presser seg frem gjennom lukkede øyelokk. Hun vil ikke grine. Ikke nå.

Den svarte klumpen i halsen hennes vokser. Det går ikke så lett nå som før å bare svelge den unna. Hun gråter.

På bunn. KLASK!
Den ultimate mentale landingsplass…

Kristin gråter mye, ofte… hver gang hun er alene. Med sine egne tanker og følelser. Ekte følelser. Ekte tanker. Om livet. Livet. Det er som et lite frø. Det sås, spirer… vokser, modnes, for så å sakte, sakte dø.. godt å tenke på det…

Hun gråter seg i søvn.