Hun kunne ikke tro det. Tiden var inne, alt skulle endelig gi mening. Hun måtte bare ikke gi etter. Gi etter for sin egen patetiske frykt for noe som kanskje ikke var der. Han hadde jo lovet at det kom til å gå bra. Alt ville bli bedre, bare hun gjorde dette. Hun måtte gjøre det, det var sånn det skulle være. Ja, det stemte. Det var akkurat sånn det skulle være. Alt var som han hadde forutsett; regnet sildret ned ansiktet hennes og blandet seg med tårene. Fikk dem til å smake litt mindre salt, som utvannet Farris. Den kalde vinden dyttet den spinkle kroppen nesten overende. Hvert vindkast spente lårmusklene i et forsøk på å holde dem stående på samme punkt. Den ubeskrivelig vonde følelsen av redsel spiste henne opp, kjempet imot hennes visse følelse av at hun gjorde det rette.

Dagen hadde startet som alle andre dager. Hun hadde kledd på seg, spist frokost og deretter tatt sykkelen til skolen. Lukten av tørre brødskiver med leverpostei satt fast i nesen mens hun tråkket seg opp innkjørselen. Hun syklet nok en kald høstdag i møte. September slukte henne, og gav tilværelsen hennes en brun nyanse. På veien kom hun til og tenkte på hvor lite hun faktisk likte skolen. Hun følte negativiteten allerede før hun var fremme, det var nok og bare vite at den var. Det gikk ikke en dag uten at lærerne hakket på henne, eller elevene for den saks skyld. Det fantes ikke noe annet sted i hele verden hun følte seg mer ensom, selv om hun hele tiden var omringet av mennesker. Hun hatet den følelsen, ensomhet. 


Gjennom dagen måtte hun konstant kjempe mot tårene. Hver eneste lille frekke kommentar satt som en sylskarp kniv i hjertet. Mor hadde sagt at det ikke var noe å bry seg om, de mente det jo ikke på den måten. Hun måtte ikke ta ting sånn til seg. Det var lett å si men så utrolig vanskelig å gjøre. Inge likte henne, og vissheten om dette gjorde at magen hennes kunne komme til å vrenge seg hvert øyeblikk. Jenter var så ondskapsfulle, en dag kunne de smile søtt og invitere henne inn i den etterlengtete varmen. Neste dag var hun nærmest ikke eksisterende. På vei hjem var det enda litt tyngre å sykle enn vanlig. Alle bakkene virket enda litt brattere enn dagen før, og det var nesten så de spinkle lårene hennes ikke klarte å makte seg gjennom det. Det var som om noen ville at hun skulle lide. Godt hjemme i sin egne trygge hule, gikk endelig den vonde følelsen litt vekk. Der kunne ingen røre henne, ingen kunne kaste dolker i ryggen hennes eller rive hjertet hennes sakte ut med ord. Hun slo på den bærbare macen sin, og gikk rett inn på msn i håp om at han var der. Et lite ikon nede i hjørnet begynte å blinke, han var på. Det eneste som fikk henne til å føle seg verdt noe var han. Hun åpnet msn. Hei kjære, hadde han skrevet. Hun likte å bli kalt kjære, det fikk henne til å føle seg bare litt elsket. 


Hun tittet på klokken, den var allerede halv ett. Hun hadde pratet med han i hele seks timer nå. Tiden gikk så fort når hun pratet med han. De hadde pratet om døden, og hvor fantastisk den kunne være. Om det fantes noe på andre siden. Hun hadde sagt hun ønsket slutt på smerten, han skjønte henne. Han pratet om selvmord, hvordan den andre siden gjorde alt bra. Hun ble skeptisk, men det var kanskje sånn det skulle være? Han fortsatte å forklare, og det ga mer og mer mening. Alle mennesker skulle ikke leve til de ble 90, noen måtte vekke samfunnet. Noen måtte gi et signal om at ting ikke var som de skulle være. Hun innså at dette var hennes oppgave, skjebnen hadde gitt henne muligheten til å gjøre en forskjell. Hun forstod det nå, det var hennes oppgave å vise systemet at det ikke fungerte. Etter at han logget av, satt hun lenge i sine egne tanker. Alt ga mening. Hele livet hadde hun lurt på hva hennes mening i livet var. Nå visste hun det. Hun var blitt gitt en av de mest hellige gavene i hele verden, hun skulle vekke samfunnet og vise dem hva de ikke kunne se. I sine egne tanker gikk hun ut av rommet sitt og ned i stua. Mor og far hadde gått og lagt seg, det var bare hun som var våken. Hun gikk ut av huset, å lukke døren bak seg glemte hun. Nå var det bare en ting som gjaldt. Hun gikk mot broen i utkanten av byen, det var en stykke å gå. Hun så ikke det som et problem. Etter hvert som hun gikk, begynte hun å tenke hva om. Hva om det ikke stemte, alt han hadde sagt? Hva om han tok feil?

Fremme ved broen klatret hun opp på gjerdet og stilte seg på den lille kanten på utsiden. Det var fryktelig langt ned, hun ble redd. Frykten tok henne raskt igjen. Hun måtte overvinne frykten. Det var nå alt skulle gi mening. Hun overbeviste seg selv. Plutselig kunne hun ikke tro det. Tiden var inne, alt skulle endelig gi mening. Hun måtte bare ikke gi etter. Gi etter for sin egen patetiske frykt for noe som kanskje ikke var der. Han hadde jo lovet at det kom til å gå bra. Alt ville bli bedre, bare hun gjorde dette. Hun måtte gjøre det, det var sånn det skulle være. Ja, det stemte. Det var akkurat sånn det skulle være. Alt var som han hadde forutsett; regnet sildret ned ansiktet hennes og blandet seg med tårene. Fikk dem til å smake litt mindre salt, som utvannet Farris. Den kalde vinden dyttet den spinkle kroppen nesten overende. Hvert vindkast spente lårmusklene i et forsøk på å holde dem stående på samme punkt. Den ubeskrivelig vonde følelsen av redsel spiste henne opp, kjempet imot hennes visse følelse av at hun gjorde det rette.


Nei, nå måtte hun slutte å tulle. Hun visste at dette var det riktige. Hun gikk så langt ut at hun kjente vinden mellom tærne, det var bare hælene som hadde bakkekontakt nå. Det kom et nytt vindkast, denne gangen var hun ikke helt sikker på om lårene hennes kunne klare å holde igjen. Det ble vanskeligere å beholde fotfestet på den glatte asfalten. Hun gled, frykten innhentet henne igjen. Det var ikke dette hun ville..